Demokratiet fungerer!

I Storbritannias dramatiske valg 8. juni opplevde en regjering som mente seg sterk å bli ydmyket av velgerne. Det var regjeringen selv som utløste valget. Det skulle egentlig ikke ha vært valg igjen før om tre år, men for seks uker siden annonserte statsminister Theresa May et ekstraordinært valg.

Det var ikke nødvendig, det var ingen regjeringskrise og ingen ventet nyvalg.

Var sikker på seier

Grunnen, sa hun, var at hun trengte et klart mandat og sterk parlamentarisk oppbakking for Brexit-forhandlingene med EU. I en folkeavstemning for et år siden stemte et flertall av velgerne, ca. 52 %, mot fortsatt medlemskap. Nå har landet knapt to år på seg til å forhandle bruddet med EU og få på plass alternative ordninger for handel og samarbeid.

Da valget ble utløst sto det konservative regjeringspartiet uvanlig sterkt i meningsmålingene, opp mot et upopulært arbeiderparti med Jeremy Corbyn som leder. Han er fra partiets venstrefløy og var ansett som inkompetent og uvalgbar. Alt lå til rette for en overveldende seier for Theresa May.

Men i løpet av den korte valgkampen mistet statsministeren fotfeste, mens Corbin gjorde det uventet bra, særlig med å mobilisere unge tilhengere og velgere. Regjeringen tapte 12 representanter i Parlamentet, og sitt flertall. Arbeiderpartiet vant 29, men oppnådde ikke flertall. De konservative fikk 42 prosent av stemmene, mot arbeiderpartiets 40, og er teknisk sett valgets vinner, men likevel uten flertall eller flertallskonstellasjon i Parlamentet.

Hvorfor ble regjeringen og Theresa May straffet? Dagen etter valget var det mye snakk om fadeser i valgkampen, men forklaringen stikker dypere.

Det har alt med Brexit å gjøre.

Dyp krise

Storbritannia er i eksistensiell krise. Ikke bare har bruddet med EU veldige og uoversiktlige konsekvenser, også den hjemlige unionen med Skottland er i fare.

I vanskelige tider er det regjeringens oppgave å gi folket trygghet og ledelse. Men denne regjeringen har i stedet forsøkt å manipulere krisen til partipolitisk fordel. Statsministeren lanserte valget som nødvendig for landets beste. Men den fortellingen overlevde ikke møtet med valgkampen, og folket har nå nektet statsministeren det mandatet hun sa hun trengte.

Folkeavstemningen avklarte spørsmålet om medlemskap, men ingen av de utallige tilleggsspørsmål om betingelsene for Brexit eller Storbritannias fortsatte samarbeid med EU. Om dette er det dyp og bred uenighet blant britene. Den uenigheten har statsministeren ikke villet erkjenne.

I hennes fortelling avgjorde folkeavstemningen også betingelsene, til fordel for det som er blitt kalt «hard Brexit». Valget ble utløst for at hun skulle få tilstrekkelig flertall i Parlamentet til å føre forhandlingene med EU etter egen oppskrift, uten opposisjon og uten kritisk innsyn fra Parlamentet selv.

En god dag for demokratiet

Før valget hadde regjeringen flertall i Parlamentet, men bare med 12 stemmer. Med såpass svakt flertall ville den måttet tilpasse sin EU-strategi til andre partier og grupperinger.

Det var en god konstellasjon under omstendighetene. Det lå til rette for kompromisser og en myk og varsom linje i forhandlingene, i samsvar med og respekt for uenigheten i befolkningen om forholdet til EU. En leder av format ville ha benyttet seg av den konstellasjonen til å samle, så langt som mulig, hele befolkningen i en vanskelig overgang.

Men det var ikke nok for denne regjeringen. Theresa May ville ikke høre om noe kompromiss. I stedet utfordret hun folket, belærte dem om hennes rett til å føre EU forhandlingene på egne betingelser og om deres plikt til å gi henne det «mandatet» hun forlangte. Andre oppfatninger enn hennes egne, i Parlamentet, i folket, selv i hennes eget parti, skulle diskvalifiseres fra innflytelse.

Det er en god dag for et demokrati den dagen folket straffer en ledelse som vil undertrykke deres meninger. I dette har britisk demokrati vist styrke.

Dårlig ledelse og passivt parlament

Imidlertid avdekker valget også svakheter i systemet. Det er grunner til at landet er i eksistensiell krise, og de grunnene er politiske. Det var daværende statsminister David Cameron som utløste krisen ved å lansere en unødvendig folkeavstemning om EU. Dette var et vågestykke med ingen ting å vinne (bortsett fra kortsiktig partipolitisk fordel) og alt å tape – en gigantisk moralsk og politisk feil.

Med det ekstraordinære valget, også unødvendig, bidro Theresa May til å forlenge krisen med nok en moralsk og politisk feil.

Det er også grunner til at så fatale feil kunne gjøres. Både folkeavstemningen og valget måtte ratifiseres av Parlamentet. Parlamentet skulle ha reddet statsministrene fra egne feil og avvist både folkeavstemningen og nyvalget.

I stedet ekspederte Underhuset i begge tilfelle monumentale vedtak med raske pennestrøk, uten å legge arbeid i de livsviktige beslutninger det ble forelagt og deres konsekvenser, uten å gi seg tid til refleksjon, og uten nevneverdig omtanke og debatt.

Det vi har sett i Storbritannias Brexit-drama er en kostbar kombinasjon av dårlig ledelse og dårlig parlamentarisme.

Men omsider har vi også sett demokratiets storhet.

Der det er frie valg er det til slutt folket som bestemmer og lederne kan ikke ta dem for gitt.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter