Man klarer nemlig ikke å gå videre uten å se seg tilbake i Nord-Irland. Sårene er for dype og arrene er for ferske. At Democratic Unionist Party (DUP) skulle komme på vippen etter valget i Storbritannia og bli Theresa Mays redningsplanke bekymrer mange. En ting er hva det betyr for Storbritannia i sin helhet og Brexit, men hva betyr det for Nord-Irland?
Her kom Sinn Féin og DUP styrket ut med en opprettholdt maktbalanse, mens sentrum med SDLP og UUP ble gruset. Arenaen er altså overlatt til hovedmotstanderne. Sinn Féin vil fortsatt avstå fra sine parlamentsseter i London, men krever folkeavstemning om et gjenforent Irland, med Brexit som et ytterligere argument. Ulike avholdte og kommende 100 års markeringene relatert til irsk selvstendighet gir også en patriotisk sus.
Hva angår DUP og dets leder Arlene Foster, så er de kommet i flomlyset og på vippen, med mulighet til å påvirke britisk politikk helhetlig. Spørsmålet er om forlovelsen med London vil slå positivt ut, og hva har nå May lokket med? For DUP kan også vippeposisjonen skape ugunst for dem i England, Skottland og Wales, på grunn av kontroversielle synspunkter.
Skandaleprosjekt bak politisk brudd
Det politiske samarbeidet i Nord-Irland har ligget brakk siden januar 2017 på grunn av RHI-skandalen. Det var et energiprosjekt fra 2012 som gikk skeis, og 500 millioner britiske pund er sløst bort. Ansvarlig minister i 2012 var nettopp Arlene Foster og hennes manglende vilje til å ta ansvar og gå av, førte til at Sinn Féin trakk seg fra samarbeidet i januar år. Forhandlinger i ettertid har mislyktes og en byråkrat styrer nå landets økonomi.
Det formaliserte samarbeidet med DUP og Mays regjering vil for noen være et flashback til tidligere tiår, med koblingen mellom unionister og London. May har nå parkert seg selv på sidelinjen i Nord-Irland som en part i det politiske landskapet, og kommentatorer mener hun setter John Major og Tony Blairs politiske livsverk – fredsprosessen i Nord-Irland – i fare.
Selv en politisk svak Major holdt lojalister og unionister på avstand i sin tid, fordi han så hva det ville signalisere overfor republikanerne og katolikkene. Men for May går hele Storbritannia, og makten, foran Nord-Irland. Pragmatisme er unektelig en del av politikken – på alle sider.
Kan Arlene Foster inngå kompromisser?
En ting er rivaliserende politiske standpunkter. De vil alltid være der og de er en del av et partis identitet, og man får tilbakemelding på de av velgerne ved demokratiske valg. Men politikeres personlighet er også en faktor i kompliserte prosesser. De tidligere rivalene Martin McGuinness og Ian Paisley fant tonen mot Langfredag-avtalen i 1998.
Om Arlene Foster er rett person fra DUP sin side til å bygge tillit og bidra positivt til det politiske prosjektet Nord-Irland, fremstår som mer usikkert. Hun minner tidvis litt mye om den første, uforsonlige utgaven av Ian Paisley, og ikke den siste versjonen som bidro til endringer. Tøff retorikk og få løsningsforslag er populært innad i partiet, men forhandlinger i hennes ledertid fra slutten av 2015 har ikke resultert i noen gevinster hjemme.
Og det hjalp ikke på samarbeidsklimaet når hun nylig personifiserte den politiske konflikten med et personangrep på Sinn Féin leder Michelle O’Neill, som hun betegnet som «blond». Det blir altså litt som med Winston Churchill. Engelsk bulldogg-stil kan gjøre susen i krig og konflikt, men i fredstid kan man være best tjent med en litt mindre egenrådig type. Paisley endret seg etter tre tiår. Så lang tid har ikke Arlene Foster – eller Nord-Irland – på seg.
Freden kan ikke tas for gitt
Dersom et nordirsk maktdelingsstyre ikke kommer seg raskt på beina igjen, vil det være svært uheldig. Kaos råder og freden er mer skjør enn mange tror. Den væpnede konflikten er bare to tiår tilbake i tid, og de siste femti år har følgelig inneholdt mer væpnet strid enn fred. Republikanske dissidentgrupper har liten støtte, men utgjør uansett fremdeles et sikkerhetsproblem. Freden kan altså ikke tas for gitt. Særlig fordi dette ikke er deradikaliseringens høyborg.
Jeg har møtt flere med blod på hendene fra The Troubles, både tidligere Provisional IRA- folk og unionister, og mange på begge sider har sin ideologi i god behold den dag i dag. De angrer ikke og kunne gjort det samme igjen – det er bare det at det politiske sporet er det mest fornuftig per i dag. Det militante alternativet blir man for øvrig minnet om i mediene og ellers hver bidige dag. Man klarer nemlig ikke å gå videre uten å se seg tilbake i Nord-Irland. Sårene er for dype og arrene er for ferske.
Det finnes likevel ikke noe godt alternativ til det politiske sporet, og derfor er det tvingende nødvendig å få styre og stell på beina igjen i Belfast. I så måte er det tvilsomt om forlovelsen mellom maktsenteret i London og DUP, samt Arlene Fosters lederrolle i unionistenes parti, i sum er til Nord-Irlands beste slik situasjonen har utviklet seg. Trolig kunne den syke pasienten trengt en annen medisin nå. Theresa May kan sette fredsprosessen i Nord-Irland i fare.
FØLG DEBATTEN: OG
