NRK Meny
Kronikk

De flinke barnas sorg

I et prestasjonssamfunn som hyller supermenneskene er det ikke rart at mange møter veggen. Men hvem tar vare på de som tilsynelatende ikke gjør det, spør Ingrid Linde Bakken.

Student

Ingen steder i timeplanen til superstudenten står det at han/hun skal slappe av med en god bok eller gjøre ingenting. Ikke bare skal man prestere - man skal også presentere seg perfekt på nett. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Image Source/Kalle Singer / Image Source

Vi læres fra barndommen av at det er bra å være flink, og hele vår samfunnspsykologi bygger på det. Slik oppdrar vi både barna og dyrene våre: «Kan du spise opp maten din? Så bra, du er så flink!» «Kan du hente denne pinnen? Det klarte du. Flink bisk!» «Hun er en flott jente, utrolig flink på skolen».

«Jeg er så sliten»

Jeg kjenner de flinke barna godt. Jeg har vært et selv i mange år. Å løpe mellom jobb, skole, fritidsaktiviteter, trening, venner, kjæreste og studentorganisasjoner, for så å legge seg med dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort, er for meg et velkjent fenomen. Jeg ble anerkjent for min flinkhet, og hentet min selvtillit i den. Jeg tråkket kanskje andre på tærne underveis, og utsatte kroppen min for mer kaffe enn en gjennomsnittlig kaffemaskin i løpet av en dag, men jeg kunne fortelle meg selv hver kveld hvor flink jeg hadde vært, og hvor langt jeg ville nå.

Jeg ble anerkjent for min flinkhet, og hentet min selvtillit i den.

Ingrid Linde Bakken, journalistikkstudent

Problemet var bare at jeg til slutt ble så sliten. Altfor sliten. For er kroppen vår skapt for å være så flink?

Artikler om at studenter bruker ritalin for å dope seg til bedre eksamensresultater sier meg noe annet. Det er slitsomt å være så flink. Det kan faktisk være helt utmattende.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Superstudenten

30. oktober publiserte Dagens Næringsliv artikkelen «Superstudenten – minutt for minutt» under seksjonen DN Talent. Artikkelen beskriver småbarnspappaen Peder (30) som ble best av 500 studenter fra 80 land på eliteskolen INSEAD. Forrige skoleår var kalenderen hans fylt opp med forelesninger, gruppearbeid, selvstudium og innleveringer. Kveldene ble brukt til babystell, parmiddager, fester, reiser og trening. Skippertak var aldri noen løsning, og timeplanen var nøye planlagt med fargekoder.

Dagens Næringsliv har til og med vært så hensynsfulle at de har publisert den tettpakkede timeplanen, til inspirasjon for oss andre dødelige. Men ingen steder i denne timeplanen står det at Peder skal slappe av, se på tv, lese en god bok, ta et bad eller bare sitte i ro med en kopp kaffe.

Ingen steder i denne timeplanen står det at Peder skal slappe av, se på tv, lese en god bok, ta et bad eller bare sitte i ro med en kopp kaffe.

Ingrid Linde Bakken, journalistikkstudent

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

«Deilig å presse seg»

Samtidig viser TV Norge programmet «71 grader nord» hvor vi får følge supermennesker i god form som presser seg til det ytterste både fysisk og psykisk, men med et glitrende smil om munnen. For det er jo så «flott å være på tur» og «deilig å presse seg». Vi pepres med artikler om supermat, superkropp og supermennesker i jakten på det gode livet. Og veien til lykken – den finner du bare du er flink nok.

For å være blant vinnerne må du fornye, perfeksjonere og effektivisere deg.

Ingrid Linde Bakken, journalistikkstudent

Lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, Per Fugelli, har beskrevet prestasjonssamfunnet. For å være blant vinnerne må du fornye, perfeksjonere og effektivisere deg. Han beskriver en usynlig, men streng, ånd som krever bedre og bedre kvalitet, større og større produktivitet, mer og mer kreativitet og fleksibilitet – hele tiden.

HØR: På livet laus - «Uperfekte jenter»

Presentasjonssamfunnet

Psykiater Finn Skårderud videreutvikler begrepet prestasjonsangst, og skriver om presentasjonsangsten. På sosiale medier kan man presentere seg som perfekt fremstilte profiler, med skreddersydd informasjon om sin sosiale og kulturelle kapital, sine gode treningsvaner og sunne måltider. Men dette øker også behovet for bekreftelser. Angsten for å være frakoblet eller ikke få tilstrekkelig med likes kan bli et reelt psykisk problem.

Jeg ser ikke bare et prestasjonssamfunn, men også et presentasjonssamfunn, hvor vi skal løpe fra sted til sted som laminerte og stadig oppdaterte CV-er, med veltrent kropp og lavkarbomatpakken under armen.

Ingrid Linde Bakken, journalistikkstudent

Jeg ser ikke bare et prestasjonssamfunn, men også et presentasjonssamfunn, hvor vi skal løpe fra sted til sted som laminerte og stadig oppdaterte CV-er, med veltrent kropp og lavkarbomatpakken under armen. Gjerne med en bachelorgrad eller to på baken, og en aldri så liten mastergrad på toppen.

LES OGSÅ: Hvorfor er vi så slitne?

Fokus på NAV-erne

Det er stort fokus på ungdommene som ikke vil jobbe. Vi blir presentert med utrykket «å nave» i artikler om unge mennesker som bruker støtte fra NAV for å ta seg en pause fra skolehverdagen. Men hvem stiller spørsmålet om hvorfor de trenger en pustepause?

Samtidig er det en rekke andre som ikke stopper opp. Som ikke føler at det er greit å ta seg en pause fra skolen, jobben eller livet, og som fortsetter å jobbe hardt. Altfor hardt. Det er lett å snakke om ungdommene som ikke vil jobbe, men hvem tar seg av de som jobber seg «i hjel»?

LES OGSÅ: Se hvor flink jeg er

De flinke barna

Jeg tror mange av de flinke barna har vokst opp til å bli for rasjonelle til å få et skikkelig sammenbrudd. De analyserer og rasjonaliserer sine problemer, og tenker at dersom de gir opp nå, blir det bare mer å gjøre senere.

Kanskje føler de ikke at de har rett til å knekke sammen heller, de som kommer fra et godt hjem, med god oppdragelse, og uten traumatiske opplevelser i barndommen.

Ingrid Linde Bakken, journalistikkstudent

Skårderud peker på at de flinke barna alltid også er flinke pasienter, som rapporterer om fin utvikling og god fremgang. Kanskje føler de ikke at de har rett til å knekke sammen heller, de som kommer fra et godt hjem, med god oppdragelse, og uten traumatiske opplevelser i barndommen. For hvem er de til å komme her og bryte sammen når det er så mange andre der ute som har det verre?

Samfunnet har bygget opp systemer og ordninger som gjør at de aller fleste barna med problemer blir plukket opp underveis, og får profesjonell hjelp. Bloggere som står frem med anoreksi og depresjoner får sin oppmerksomhet og støtte gjennom det. De tjener kanskje til og med penger på å skrive bøker om det etterpå.

Mens de flinke barna fortsetter å være flinke. Og kanskje er det deres sorg.

Kronikken er basert på en bloggpost som er publisert hos Vinkel, nettmagasinet til journalistikkstudentene i Bergen.