10. oktober kårer Side2 Norges mest elskede blogg for andre gang. I fjor vant cupcakesdronninga Manuela Kjeilen med bloggen «Passion 4 baking». Bloggen har 20.000 besøkende hver dag og boka hennes om cupcakes var en av fjorårets bestselgere. På norske kjøkken står småbarnsmødrene og lager pastellfargede cupcakes med hjerter og roseblader, og sjokoladekaker formet som bamser, tog og fotballbaner for å feire podens ettårsdag.
Når vi er usikre på hvor flinke vi egentlig er, sammenligner vi oss med andre for å sjekke hvordan vi ligger an. Er vi flinke foreldre? Har vi veloppdragne barn? Er hjemmet vårt ryddig og rent og moderne innredet? Er vi velkledde og oppdaterte? Fenomenet kalles sosial sammenligning og er viktig for å kunne definere oss selv. Tilfanget av blogger gjør det enkelt å finne noen å sammenligne seg med. Bloggerne er vanlige mennesker, de fleste kvinner, som lever vanlige liv og skriver om det de opplever i hverdagen. De legger ut bilder av hjemmene, ungene og kakene sine.
De usynlige leserne
Problemet med bloggene er at de ikke viser oss som hele mennesker. Blogging gjør det mulig å konstruere et fordelaktig bilde av seg selv fordi man velger hva man vil vise frem og hva man vil holde skjult. Heidi Sperre Flesland skrev tidligere i år masteroppgaven «Blogg som sosialt rom» og konkluderte blant annet med at «bloggsfæren er et fristed der man får rom til å fokusere på det positive i sitt eget hverdagsliv».
Positivt fokus i hverdagen er bra. Det er flott at bloggerne har funnet et sted hvor de kan minne seg selv om det gode i livet og få positive tilbakemeldinger. Men selv om det nå etter hvert er svært mange som blogger, så er det enda flere som leser. Og de aller fleste som leser blogger, legger aldri igjen en kommentar. Sånn sett er de usynlige og lett å glemme. Det betyr ikke at de ikke bør tas hensyn til.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Skryt i kommentarfeltet
I forbindelse med sommerens debatt om mammablogging, skrev bloggeren Kristin/Min Lykke: «Hvorfor skal man ikke få bruke bloggen sin til det man har lyst til uten å bli kritisert for det?» Utsagnet er representativt, mange andre bloggere har skrevet omtrent det samme.
Men debatten handler ikke om hva man skal få lov til å skrive. Ingen er uenig i at enhver har en demokratisk rett til å skrive hva man vil på egen blogg, så lenge man holder seg innenfor straffeloven. Imidlertid gir det samme demokratiet enhver rett til å mene noe om det du skriver. Blogging er på mange måter
grenseoverskridende med tanke på privat og offentlig sfære. Man publiserer private historier og bilder i offentligheten, og motivasjonen, det som driver bloggen fremover, er ofte responsen fra leserne. Jo flinkere bloggerne viser at de er, jo mer skryt får de i kommentarfeltet.
Perfekte historier
Men selv om bloggerne har mye å tjene på å vise frem glansbildeversjonen av livene sine, er de like fullt med på å øke presset på andre kvinner fordi de stadig tøyer strikken for hva som anses som normalt og oppnåelig. Pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning publiseres i hopetall under påskudd av å ville inspirere andre. Men når det blir mange nok slike perfekte historier er de ikke lenger inspirerende, da blir de en forventet normalitet.
De som ikke klarer å oppfylle disse forventningene, eller ikke ønsker det, er mindre synlige på nett. Å blogge om det uperfekte stiller mye større krav til både mot, skriveferdigheter og selvironi. Det finnes noen gode eksempler på slike blogger, som Pias verden, Emmeline og Casa Kaos, men det store flertallet velger den enkle utveien. De skriver om hvor flinke de er og får bekreftelser og lovord fra hverandre i kommentarfeltene. De tause bloggleserne er det ingen som snakker om.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Fordi det er så mange som skriver om hvor flinke de er, og som bevisst velger å ikke skrive om det som er vanskelig, er det lett å sitte igjen med en følelse av at «alle andre» får til alt mye bedre enn en selv.
Kappes om flest «likes»
Sosial sammenligning er særlig viktig i sårbare faser av livet. Det å bli foreldre for første gang er en slik fase – og da er veien til Internett og blogger kort. Hvis man som nybakt og usikker mor leser mammablogger som har tatt et bevisst valg om å «fokusere på det positive i livet», er det med på å forme oppfatningen av hva som er normalt og hva som kreves for å være en god mor.
Det er bekymringsfullt at så mange bloggere ikke er klar over, eller ikke bryr seg om, hvilken innflytelse de har på sine lesere. Vi mister noe som samfunn og enkeltmennesker når vi bare viser frem det vellykkede og kappes om å være flinkest og få flest «likes». Det må være rom for det uperfekte, vi må våge å snakke om at livet av og til er vanskelig, kjedelig og slitsomt.
Cupcakesdronninga Manuela Kjeilen er igjen nominert til Norges mest elskede blogg. Men det er også Casa Kaos, som skriver ærlige innlegg som «Jeg burde ikke hatt barn» og «Endelig barnehagestart». Kanskje er det et tegn på at noe er i endring. Det er lov å håpe.
Kronikkforfatteren står bak bloggen Frøken makeløs.