Da jeg var på utlån til danske Fortuna Hjørring dro vi på treningsleir til Portugal hvor vi spilte mot storklubber som Sporting Lisboa og Chelsea. Grunnet lite penger måtte vi spille mot begge lagene dagen etter hverandre. Vi prioriterte Chelsea-kampen, og stilte derfor med tredjekeeperen på backplass, assisterende trener på midtbanen og kun ti spillere i andre omgang mot Sporting Lisboa. Vi vant kampen 3–1 mot et toppet lag.
Tidligere i år spilte Sporting Lisboa foran over 17.000 tilskuere på hjemmebane, mens det knapt er 300 tilskuere på hjemmekampene til Fortuna Hjørring. Det er hvert fall ikke kvaliteten til Fortuna Hjørring som det skal rettes kritikk mot, men kanskje elendig markedsføring i Danmark?
Da Norge spilte mot Nederland denne uken var det over 20.000 tilskuere som hadde tatt turen til Gröningen Stadion. Da Norge slo Slovakia 6–1 på Sarpsborg stadion i august var det snaue 1000 tilskuere. Selve produktet fotball som spilles av kvinner har en enorm posisjon i utlandet, så hva er problemet hjemme i Norge?
Jeg vil påstå at de fleste lagene i Toppserien (kvinnenes eliteserie) ville slått Sporting Lisboa, selv om sistnevnte hadde høyere tilskuerantall på én kamp enn tilskuerantallet for alle lagene i Toppserien til sammen i løpet av et år. Så er det virkelig kvaliteten på kvinnefotballen som er for dårlig? Jeg vil hevde at problemet er at Norge er like ræva med markedsføring som Danmark.
Fotballpresident Terje Svendsen svarte følgende på en henvendelse i fjor fra Per Berg, leder i LSK Kvinner: «Faktum er at medieaktørene/markedet er villig til å betale 2,4 milliarder kroner TV-rettighetene for toppfotballen på herresiden, mens de samme aktørene ikke er villig til å betale for toppfotballen på jentesiden». Nei vel. Men hvorfor klarer ikke Norges Fotballforbund (NFF) å bygge merkeverdi for kvinnefotball?
Både England, USA, Tyskland, Portugal, Nederland og til og med Sverige har klart å bygge merkeverdi for kvinnefotball. Så i stedet for å være opptatt av å påpeke svak merkeverdi, bør NFF arbeide hardere med å styrke den.
Jeg har spurt hvorfor det ikke vises mer kvinnefotball på TV. Svaret er alltid: Vi eier ikke rettighetene og vi har et visst antall minutter med herrefotball vi må dekke per uke. Det er dessverre ikke tid til kvinnefotball. Jeg mener at NFF har et hovedansvar for å markedsføre kvinnefotballen. Det var beinhard konkurranse om TV-rettighetene for Eliteserien i 2015.
Hvis Fotballforbundet virkelig ønsker å satse så hardt på kvinnefotballen som de påstår, kunne de ha forhandlet med det mål at TV-selskapet skulle sende noe kvinnefotball også. I stedet for at Terje Svendsen sutrer over at «markedet ikke vil betale», har han verdens største mulighet til å gjøre noe med det.
Markedet styrer, hører jeg. Kvinnefotball har aldri hatt en posisjon i markedet i Norge. Helt siden oppstarten av NFF i 1902 har det meste dreid seg om herrer. Kvinnene fikk ikke landslag før i 1978, hele 70 år etter at herrene spilte sin første landskamp i 1908.
Herrefotballen har alltid hatt en stor markedsposisjon, og de har vært flinke til å holde på den ved å drive målrettet merkevarebygging. Dagens herrespillere surfer på en merkevarebølge det har blitt arbeidet systematisk med i 100 år, mens kvinnene nesten drukner ved siden av. For at kvinnefotballen skal overleve må det virkelig jobbes for at vi skal kunne klare det.
Jeg mener at store deler av ansvaret ligger hos forbundet, men Toppserieklubbene må også gjøre en innsats med markedsføringen. I bunn og grunn må hele Fotball-Norge gå sammen om å vise frem produktet kvinnefotball slik det fortjener å vises fram.
Jeg mener ikke at penger bare skal kastes til toppserie-klubbene, men at klubbene må få mer penger for å kunne levere mer og bedre stoff til publikum. På lik linje med eliteserieklubbene bør Toppserieklubbene også inngå en avtale om å ha en felles plattform for hjemmesider hvor et visst antall innlegg må bli postet per måned.
Jeg vil unngå at dagens unge jenter slipper å vokse opp uten en kvinnelig fotballspiller som rollemodell, slik jeg gjorde da jeg var liten. Jeg vil unngå at dagens unge jenter slipper å gå igjennom all drittslenging jeg har stått i som kvinnelig fotballspiller.
Jeg vil at unge jenter skal gå inn i sportsbutikken og se reklamebilder av kvinner som spiller fotball. Jeg vil at unge jenter på lik linje med unge gutter har mulighet til å bli proff fotballspiller.
Jeg vil unngå at media først skriver om meg når ordet sex er i bildet. Og jeg vil absolutt unngå at flere kvinnelige fotballspillere blir invitert til en tilsynelatende seriøs fotball-podkast, hvor de er mest interessert i om, og eventuelt hvilke, eliteseriespillere jeg har hatt sex med, slik at det kan være en morsom gjettekonkurranse for lytterne.
Det er forbanna useriøst og en hån mot meg som kvinnelig fotballspiller.
PS: Podkasten ble aldri noe av.
En versjon av denne teksten er også publisert på Guro Pettersens blogg.
