Selv etter at Lillebjørn Nilsen ble gammel og grå, var det lett å se gutten i ham. Det var ikke bare fordi han bestandig ble forbundet med den han en gang var, den stilleste gutten på sovesal en, som var malplassert og ensom på landet og som skrev en udødelig vise om akkurat det. Det var ikke bare fordi han så ofte syntes å skue bakover, mot en mer uskyldig tid, en tid som nå var ugjenkallelig borte: «Far har fortalt».
Litt var det nok fordi han var så ung da han ble kjent som artist, bare femten år gammel. Litt var det nok på grunn av det store, lyse, alvorlige blikket. Følelsen av at vi fulgte med på en evig kunststudent eller sløydelev.
Nilsen var fascinert av å lære, og av å lære bort. Han underviste generasjoner av nordmenn i å spille gitar, gjennom «Lillebjørns gitarskole». Den kom i utrolige 18 opplag, og solgte i 200 000 eksemplarer.
Han ble født som Bjørn Falk Nilsen og han var en bygutt, tvers gjennom. Han vokste opp i en stor, støyende bygård nær Alexander Kiellands plass. Moren malte og laget silketrykk, faren var amatørfiolinist. Notelæren kom inn i livet hans før alfabetet. Andre ting var ikke de kunstneriske foreldrene så opptatt av. Den eneste gangen Bjørn så sin far stå på ski, hadde han slips og borsalinohatt.
Hjemme var det musikk hele dagen, ordentlige tegnesaker, tykt, ordentlig papir. Gutten fant en ødelagt gitar og brukte sløydtimene på å reparere den. Men det var ikke bare gjennom det håndverksmessige Bjørn hadde arvet kunstnersinnelaget. Han skulle huske det som et betydningsfullt øyeblikk i livet den dagen han betrodde moren at han følte seg så nedfor. «Det er ikke rart», sa moren, «du er jo kunstner».
Melankolien skulle løpe gjennom hele kunstnerskapet. Den skinner i sangen han skrev allerede som bråbegavet syttenåring, «Danse, ikke gråte nå», som han mange tiår senere sang i morens begravelse.
Den er der når Bjørn blir til Lillebjørn, og er i «The Young Norwegians» sammen med den andre Bjørn, Bjørn Morrisse. Den følger med gjennom den store suksessen, gjennom det oppsiktsvekkende debutalbumet «Tilbake» fra 1971 og gjennombruddet med «Portrett» i 1973. Den er der når han blir den lyse stemmen og felespilleren i stjernekvartetten Gitarkameratene, som var så etterspurt at de nærmest levde som en endeløs turné.
Lillebjørn Nilsen var underfundig, dempet. Men også kvalitetsbevisst, opptatt av at ting skulle være ordentlig. Det er en grunn til at han ble berømt for sangtekstene sine. Det er så man merket hvor omhyggelig de var skrevet, puslet sammen og pusset på, slik han en gang pusset på den ødelagte gitaren på sløyden. Det var kanskje ikke så overraskende at han ble rasende da fire andre artister kalte seg «De nye gitarkameratene». Han opplevde det som et ran.
Slik sett er det kanskje heller ikke så rart at han nølte da han ble spurt om å fremføre «Barn av regnbuen» på Youngstorget, sammen med de fremmøtte demonstrantene, under rettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012. Låten, som var skrevet av Nilsens store forbilde Pete Seeger og oversatt av ham selv, var ifølge terroristen alt han selv hatet.
Lillebjørn lurte på om det virkelig var hans rolle og plass å stille seg i forgrunnen på den måten. Men etter en samtale med Seeger sa han ja, og resultatet vakte oppsikt utenfor landegrensene.
I regnværet i Oslo, byen som Lillebjørn Nilsen elsket og som var blitt utsatt for et ubegripelig angrep, sto 40.000 mennesker og sang «en himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser.»
Det var bylivet Lillebjørn Nilsen ville formidle. Han trakk frem den urbane poeten Rudolf Nilsen, ville ha byerfaringen inn i lærebøkene. Ingen ode til Oslo svinger vel som den uimotståelige «Tanta til Beate».
Det var i byen han ble hele livet. Han elsket den og den elsket ham tilbake. Han ga den mye, mye det er grunn til å feire på en dag som denne.
Danse, ikke gråte nå.
