NRK Meny
Replikk

Cry me a river, Kolberg

Ifølge Martin Kolberg er politikken som føres på asylfeltet mindre viktig enn hva Arbeiderpartifolk føler inni seg når de kaster ut folk.

Komitéleder Martin Kolberg

«Ap kritiseres for å ligne Frp i innvandringspolitikken. Hovedproblemet er at vi lever i en brutal verden, og det skiller en avgrunn mellom Ap og Frp i verdisyn», skrev Martin Kolberg på Ytring. «Er det en trøst for flyktningen fra Jemen som nå står på gata i Russland uten opphold?» spør Snorre Valen i denne replikken.

Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Dette er et svar til Martin Kolbergs Ytring «En avgrunn mellom to verdier».

Da asylavtalen i hui og hast og uten ordentlig Stortingsbehandling ble vedtatt i november, var det mange i sivilsamfunnet som advarte mot konsekvensene. Flyktninger som bare har vært i Russland i noen få dager, kan nå sendes tilbake dit – og risikere utsending til landet de flyktet fra.

At dette ville bli konsekvensen var åpenbart: Regjeringen skrev det til og med selv, svart på hvitt, i brev til SV og Stortinget.

Dette var en av hovedårsakene til at SV gikk mot asylavtalen, kun støttet av Miljøpartiet De Grønne. Ikke fordi vi mener «alle skal få bli». Som alle andre partier støtter vi å sende ut dem som åpenbart ikke trenger beskyttelse. Men snarere fordi vi mener det er uklokt og farlig å legge oss på kanten av rettssikkerhet og folkeretten, slik regjeringen nå gjør. Vi meldte vår motstand mot avtalen. Det manglet ikke på hånlige kommentarer fra Arbeiderpartiet og de andre.

Asylpanikken rådet

Stortinget hadde asylpanikk. I stedet for å behandle saken ordentlig, og slå fast at kun de som helt åpenbart hadde opphold i Russland skulle sendes tilbake, ble norsk politikk et kappløp i å være «tøffest» og «strengest». Arbeiderpartiet, KrF og Venstre ville ikke høre hva Amnesty, NOAS eller Helsingforskomiteen hadde å si. De lyttet heller til Frp. Det gjorde Martin Kolberg også.

Stortinget hadde asylpanikk. I stedet for å behandle saken ordentlig, ble norsk politikk et kappløp i å være «tøffest» og «strengest».

Snorre Valen

Nå ser vi resultatet. Norges utsendelser kritiseres av FN. Mennesker settes på gata i Russland midtvinters uten penger, mat og tak over hodet, og risikerer utsending. Og på Stortinget løper plutselig landets ledere rundt og finner stadig nye kreative måter å legge hele ansvaret for fiaskoen over på drømmefienden: Sylvi Listhaug og Frp.

Som om de ikke selv laget avtalen. Som om de ikke selv hadde stemt for den i Stortinget. Som om de ikke på fredag valgte å fortsatt støtte utsendingene, da SV foreslo å stanse dem.

Følelser, ikke fornuft

Kolberg forklarer: «Selv etter å ha tatt alle virkemidler i bruk for å få bli likevel, er svaret: Dessverre, du må ut. Det kan ikke sammenlignes på noen som helst måte, men dette gjør vondt også for dem som må si det. Eller mer presist: Det bør gjøre vondt. Dessverre gjelder det ikke alle. Jeg har aldri enset noe ektefølt engasjement fra ledende Frp-politikere for utlendinger rammet av fattigdom og krig».

Ap vedtar Frp-politikk og feller krokodilletårer.

Snorre Valen

Det viktigste er altså ikke at du, Martin Kolberg, stemte for hele Frps pakke. At du og Frp stemte likt. Det viktigste er at du følte mer, mens du gjorde det. Ap vedtar Frp-politikk og feller krokodilletårer.

Forestillingen om «snille» og «slemme»

Er det en trøst for flyktningen fra Jemen som nå står på gata i Russland uten opphold? Eller familiene som ikke har opphold i Russland, og som dermed risikerer retur til helvetet i Syria? For de er det nok knekkende likegyldige om politikerne som sendte de ut er «snille» eller «slemme».

Hvor langt vil Ap trekke denne logikken? Kan jeg stemme for Frps skattekutt og øksing av barnetillegget for uføre, så lenge jeg lukker øynene og tenker på teddybjørner samtidig?

Og fortell meg, Kolberg: Hvor vondt hadde Helga Pedersen inni seg da hun ville sette opp direktefly fra Kirkenes til Kabul? Hvor vondt hadde Trond Giske inni seg da han hyllet Sylvi Listhaugs «integreringspakke»?

Og spiller det liksom noen rolle?

Samme utfall

At Kolberg mener det er en «verdimessig avgrunn» mellom Aps og Frps asylpolitikk, er jo knekkende likegyldig så lenge utfallet er akkurat det samme. Det viktige er om vi jobber for at Norge skal være en leder. Et land som følger folkeretten og lytter til FN. Der politiske ledere er ydmyke i møte med jurister, organisasjoner og internasjonale institusjoner som sier vi er på gal vei. Det viktige er at mennesker faktisk har rettsvern i rettsstaten vår, uavhengig av hvor de kommer fra. Føleri får vi drive med ellers. I Stortingssalen er det meningen vi skal være ledere. Men det er langt mellom dem i Stortinget om dagen. Høyre og Frp står i det minste inne for det de med åpne øyne vedtar i salen.

Hvor vondt hadde Trond Giske inni seg da han hyllet Sylvi Listhaugs «integreringspakke»?

Snorre Valen

Arbeiderpartiets «asylopprør»

I disse dager får vi høre at det er mange «asylopprørere» i Arbeiderpartiet. Den har vi hørt før. Også i fjor skulle Arbeiderpartiets asylpolitikk bli mer human, mer rettssikker. Så skiftet vinden på meningsmålingene og partiet gikk en annen vei.

Nå er det kanskje på tide å innse at kampen for en solidarisk og prinsipiell politikk best føres et annet sted? For det å være moralsk forarget er underordnet det faktum at asylopprørerne driver valgkamp for et parti som igjen og igjen støtter Frps asylpolitikk. Som synes den er helt grei å stemme gjennom i Stortinget, uten komitébehandling og høring.

Undergraver Norges autoritet

Politikere er med på å lage fortellingen om Norge. Hvem vi er. Hvor vi skal. Vår konsekvente støtte til menneskerettighetene gir oss internasjonal sikkerhet og autoritet, og er en inspirasjon for andre land. Den autoriteten undergraver vi nå på forsiden av The Guardian og Washington Post.

Aps støtte til å røske rettssikkerheten ut av utlendingslovens paragraf 32 blir ikke bedre, selv om Aps retorikk og verdier er mykere, og deres historie mye stoltere, enn Frps. Tvert imot. Det er på politikken man måles, og politikken er den samme.