En avgrunn mellom verdier

Ap kritiseres for å ligne Frp i innvandringspolitikken. Hovedproblemet er at vi lever i en brutal verden, og det skiller en avgrunn mellom Ap og Frp i verdisyn.

Asylsøkere på grensen ved Storskog

Konsekvensen av et nei til fri innvandring, er like enkel som brutal: Noen som ønsker å komme til Norge, må få nei. Selv barnefamilier må få nei, skriver Aps Martin Kolberg. Bildet viser flyktninger på vei over grensen til Norge fra Russland.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / Afp
Kronikkvignett Ytring

Mange har undret seg over, og kritisert, at Arbeiderpartiet i høst inngikk et asylforlik som også Frp kunne signere. Kritikken er ikke ny.

Vi var i skuddlinjen under asylbarndebatten for et knapt år siden. Da Marie Amelie-saken raste i januar 2011, ble vi stående alene i stormen. Det kom også kritikk da Stoltenberg II-regjeringen i 2008/9, mot SV-statsrådenes dissens, gjennomførte en nødvendig og effektiv innstramming i asylpolitikken.

På 1990-tallet måtte Brundtland-regjeringen, med justisminister Grete Faremo i front, tåle anklager om manglende medmenneskelighet overfor kirkeasylanter. Men historien går lenger tilbake.

Innvandringsstoppen

1. februar 1975 avsluttet Ap-regjeringen tiden med fri arbeidsinnvandring til Norge. Statsminister Trygve Bratteli gjorde det med tungt hjerte.

Fattiggutten fra Nøtterøy ble født i en tid da nordmenn fortsatt utvandret til Amerika i hopetall. Han engasjerte seg i arbeiderbevegelsen for å muliggjøre drømmen om et bedre liv for alle. Ikke for å hindre noen. Og fangenskapet i en tysk «Nacht und Nebel»-leir under krigen, svekket ikke akkurat hans engasjement for alle menneskers likeverd.

«Vi lever i en brutal verden, med enorme forskjeller mellom lands økonomiske utviklingsnivå»

Martin Kolberg, Ap

Og like fullt: Bare få år etter at utvandrere fra Pakistan og Tyrkia hadde begynt å komme til oss for å jobbe, innfører han innvandringsstopp.

Hvorfor?

Svaret var det samme da som nå. For Bratteli, som for senere Ap-statsministre og ansvarlige statsråder: Vi lever i en brutal verden, med enorme forskjeller mellom lands økonomiske utviklingsnivå. Og der så mange flere mennesker bor i fattige enn i velstående land.

Da vil fri innvandring over tid bli uhåndterlig i de sistnevnte landene, selv når disse er styrt av gode mennesker.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook

Bør gjøre vondt

Konsekvensen av et nei til fri innvandring, er like enkel som brutal: Noen som ønsker å komme til Norge, må få nei. Selv barnefamilier må få nei. Mennesker med drømmer om et bedre liv og et desperat ønske om å få bli, må få nei.

«Vi ser en lett gjennomskuelig, indre jubel hver gang det dukker opp en anledning til å fyre opp under fremmedfrykt og motsetninger for å fiske stemmer»

Martin Kolberg, Ap

Selv etter å ha tatt alle virkemidler i bruk for å få bli likevel, er svaret: «Dessverre, du må ut». Det kan ikke sammenlignes på noen som helst måte, men dette gjør vondt også for dem som må si det. Eller mer presist: Det bør gjøre vondt. Dessverre gjelder det ikke alle.

Jeg har aldri enset noe ektefølt engasjement fra ledende Frp-politikere for utlendinger rammet av fattigdom og krig. Tvert imot: Vi ser en lett gjennomskuelig, indre jubel hver gang det dukker opp en anledning til å fyre opp under fremmedfrykt og motsetninger for å fiske stemmer.

Ved å være mer motivert for å lage konflikt mellom mennesker, enn å bidra til at vi kan leve godt sammen, har da også partiet gjort seg til en destruktiv kraft i norsk innvandrings- og integreringsdebatt. Nøkterne betraktninger rundt grensegangen mellom medmenneskelighet og en velfungerende, norsk samfunnsutvikling, blir vanskeligere å bære til torgs, når man har et parti med en helt annen agenda enn å søke gode løsninger.

Så hører jeg Frp-erne protestere, alltid like fornærmet, mens de hevder å være opptatt av å «hjelpe dem der de er». Men det er ikke sant. Det er vi andre som er opptatt av dette.

Frp har aldri vist nevneverdig interesse for hjelpen til verdens fattige, verken i å øke volumet eller å bedre innretning og effektivitet. Engasjementet har handlet om at den ene kronen per 100-lapp som vi bruker på andre enn oss selv, er for mye.

Arbeiderpartiets internasjonale solidaritetstradisjon står her i skarp kontrast.

Vårt sivilisasjonsnivå

En håndterbar innvandring er viktig for et land der folk har rettigheter. Vi må ha kontroll på grensene våre. Men minst like viktig er det at vi i politikk og offentlig debatt verner om og styrker vårt sivilisasjonsnivå, ikke faller tilbake til fortidens grums.

«Det å vinne folkelig støtte ved hjelp av enkle fiendebilder og spill på fryktinstinkter, er det eldste trikset i boka»

Martin kolberg, AP

Det å vinne folkelig støtte ved hjelp av enkle fiendebilder og spill på fryktinstinkter, er det eldste trikset i boka. Fra Putin i øst til Trump i vest, i land etter land på kontinentet, ser vi nå politikere som faller for fristelsen det er å ty til slikt. Frp er vårt hjemlige eksempel.

Alle politiske ledere, folkevalgte og tillitsvalgte har et ansvar for hvordan man omtaler og behandler fortvilte mennesker fra andre land.

Størst ansvar har likevel regjeringens ledelse. Høyre forsøker for tiden å gjenta 2013-suksessen med å la Solberg framstå som myk, varm og politisk sentrumsorientert. Samtidig var det hun som, kort tid etter asylforliket, satte et ytterpunkt i det norske verdilandskapet som ansvarlig statsråd for feltet.

Listhaug får slå rundt seg med det hun kaller en spade, og forvalter forlikets presisering av rettssikkerhet og respekt for internasjonale konvensjoner på en lite tillitvekkende måte.

Hun sitter også stille og ser på at Frps Harald Tom Nesvik i en kronikk på NRK Ytring slår om seg med beskyldninger til alle kanter, og en gang for alle demonstrerer at Frp setter partiets interesser foran landets i en alvorlig situasjon.

Det tjener ikke statsministeren til ære at hun passivt tillater regjeringspartiet Frp å slå billig partipolitisk mynt med landets interesser som innsats.