NRK Meny
Normal

Chávez gjennom blå briller

Stakkars rike venezuelanere som har måttet se på at millioner av landsmenn har fått et verdig liv. Slutt med krokodilletårene, skriver Arnt Stefansen i dette svaret til Høyres Kristian Tonning Riise.

Chávez

Kunnskap om de lange historiske linjene her i Latin-Amerika er helt nødvendig for å kunne gi en riktig politisk analyse av fenomenet Hugo Chávez, mener Arnt Stefansen.

Foto: Carlos Garcia Rawlins / Reuters
Arnt Stefansen byline
Frilansjournalist, Rio de Janeiro

Artikkelen er flere år gammel.

Kronikkvignett Ytring

Kristian Tonning Riise i Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela, i sin kronikk om Hugo Chávez' bortgang. Stakkars rike venezuelanere som i 14 år har levd «i landesorg», som hjelpeløse vitner til at millioner av landsmenn har fått et verdig liv.

Det er mye galt å si om Chávez, og det har jeg gjort i utallige reportasjer det siste tiåret. Men ingen kan frata mannen hans enestående popularitet. Den viktigste årsaken til dette var hans politiske motstandere: den økonomiske overklassen og de politiske partiene på høyresiden. Å bruke uttrykket «politikerforakt »som forklaring på at Chávez kom til makten er en snodig tilsløring av de faktiske forhold. Det korrekte er at høyresiden hadde spilt politisk fallitt, etter tiår med vanstyre og forakt for landets store fattige befolkning.

LES OGSÅ: «En latinamerikansk legende»

Venezuelansk overklasse

Kunnskap om de lange historiske linjene her i Latin-Amerika er helt nødvendig for å kunne gi en riktig politisk analyse av fenomenet Hugo Chávez. Og den lengste og klareste linjen i dette kontinentets historie er følgende: En dyp og systematisk urett, der koloniherrene og deres etterkommere har levd i overflod, mens det store flertallet er blitt utnyttet og utarmet. Et raskt blikk på den såkalte «Gini-koeffisienten», et mye benyttet mål på inntektsforskjeller, forteller det meste. Latin-Amerika er den av verdensdelene der godene er mest ujevnt fordelt.

Latin-Amerika er den av verdensdelene der godene er mest ujevnt fordelt.

Arnt Stefansen, frilansjournalist i Rio de Janeiro

LES: Hugo Chávez – elsket og hatet

I dette dystre bildet er den venezuelanske overklassen det kanskje mest grelle eksemplet. På de store og eksklusive kjøpesentrene i Miami i Florida fikk rike venezuelanere tilnavnet «Da me dos» – «Jeg tar to», ettersom de de strødde om seg med penger i et omfang som vakte oppsikt selv blant kjøpesterke amerikanere. Samtidig levde 60 prosent av Venezuelas befolkning under FNs fattigdomsgrense.

Ekskludert

Om Kristian Tonning Riise er uvitende eller bare sleip, aner jeg ikke. Men det blir i hvert fall helt patetisk når han presterer følgende formulering: «Chávez lykkes med å identifisere seg med en stor del av befolkningen, som følte seg ekskludert av tidligere regjeringer».

Nei, amigo: De følte seg ikke ekskludert, de var ekskludert. Dessuten er «ekskludert» et altfor pyntelig ord. De ble sett ned på og tråkket på av høyreregjeringene som styrte Venezuela i tiårene før Hugo Chávez’ maktovertakelse. En kvinnelig arbeider jeg intervjuet i et kooperativ i den fattige bydelen Cátya i Caracas hadde følgende enkle forklaring på hvorfor hun støttet Chávez, og ikke for noen pris ville ha høyresiden tilbake i regjering:

Om Kristian Tonning Riise er uvitende eller bare sleip, aner jeg ikke.

Arnt Stefansen, frilansjournalist i Rio de Janeiro

– Da de som nå er i opposisjon hadde makten, var vi uten arbeid. De har aldri likt de fattige. For dem er vi ingenting, sa arbeideren Luiza Nuña.

LES: Hugo Chávez er død

Vil ikke ha høyresiden

Hugo Chávez har i 15 år vært hatobjekt nummer én for Venezuelas høyreside. Det den aldri har vært villig til å innse, er at den selv har vært hans viktigste politiske trumfkort. Selvsagt har Chávez-regimet kjøpt seg støtte ved å strø om seg med oljepenger. Han har tatt i bruk svært ufine metoder, som å oppmuntre gatepøbel til å terrorisere sine politiske motstandere. Det er heller ingen grunn til å forsvare hans metoder for å skaffe seg kontroll over landets viktigste politiske organer.

Konklusjonen må være at nesten uansett hvor galt det går, så vil folket i Venezuela i hvert fall ikke ha høyresiden og dens rike støttespillere tilbake til makten.

Arnt Stefansen, frilansjournalist i Rio de Janeiro

Men til tross for dette, og til tross for skyhøy kriminalitet, korrupsjon og varemangel, fortsetter Venezuelas velgere å støtte ham – senest under valget i oktober i fjor. En kreftsyk Chávez vant en klar seier, til tross for at sentrum-høyre stilte med sin hittil beste og mest forsonlige presidentkandidat, Henrique Capriles. Konklusjonen må være at nesten uansett hvor galt det går, så vil folket i Venezuela i hvert fall ikke ha høyresiden og dens rike støttespillere tilbake til makten.

Ubegrunnede påstander

Kristian Tonning Riise kommer med mange heftige påstander. Noen av dem er hentet direkte fra Venezuelas høyremedier, der hatet mot Chávez synes å være det eneste gyldige journalistiske prinsipp. Chávez har «tilranet seg en estimert formue på to milliarder dollar», leser jeg – uten noen kildehenvisning eller sannsynliggjøring. Tenk på et tall ...

Jeg siterer videre: «. han kunne kommandere samtlige medier til å sende hva enn han måtte ha på hjertet, når som helst». En forunderlig påstand, for uansett hva man mener om det Chávez-styrte Venezuela, så var det i hvert fall ikke mangel på politisk debatt i mediene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Kritikk av myndighetene

Latin-Amerikas mektige har med stor dyktighet brukt mediene til å ivareta sine interesser – fra O Globo-gruppen i Brasil, som slo seg opp under militærdiktaturet på 1960- og -70-tallet, via El Mercurio-gruppen i Chile, som spilte en hovedrolle under kuppet i 1973, til de sterke høyremediene i Venezuela. Under Chávez-regimet har det vært en rekke kritikkverdige reguleringer og utspill overfor opposisjonens medier, men fortsatt er det betydelig rom for kritikk av myndighetene.

Den avdøde presidenten, som mange, også i Norge, har beskyldt for å være en diktator, har vunnet flere demokratiske valg enn noen annen vestlig toppleder det siste drøye tiåret.

Arnt Stefansen, frilansjournalist i Rio de Janeiro

En interessant historie i denne sammenheng er den mektige TV-stasjonen Venevisións opptreden under kuppet mot Hugo Chávez i 2002. Venevisión støttet åpent kuppet mot den folkevalgte presidenten, og ble lagt for hat av Chávez etterpå – noe han er blitt sterkt kritisert for. Men, som en amerikansk TV-kollega av meg sa en gang: «Hvis en TV-kanal i USA hadde gitt åpent støtte til et kupp mot en folkevalgt amerikansk president ville den ha blitt tatt av lufta for alltid».

Kursendring

Hva nå, Venezuela? Det som er sikkert er at det blir nyvalg, og mange av Chávez' fiender håper på seier og bedre tider. Det tror jeg er en temmelig urealistisk forventning. Den avdøde presidenten, som mange, også i Norge, har beskyldt for å være en diktator, har vunnet flere demokratiske valg enn noen annen vestlig toppleder det siste drøye tiåret. Nå vil hans etterfølger kunne drive valgkamp med et avdødd ikon som sin viktigste støttespiller, og den kampen vil han neppe tape.
En annen sak er et landet trenger en kraftig kursendring – ikke minst på det økonomiske området. Om Chávez’ etterfølgere er de rette til å gjøre dette, er et åpent spørsmål.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kristian Tonning Riise kommer i sin artikkel med følgende oppsummering av Hugo Chávez’ politiske arv: «Det vil være umulig for noen presidentkandidat i all overskuelig fremtid, ikke å ha fattigdomsbekjempelse og sosial omfordeling på toppen av sin agenda».

Det er en hyggelig tanke, og man kan bare håpe at han får rett. Men jeg stiller meg høyst tvilende til om venezuelanere flest har en slik tillit til landets høyreopposisjon. Jeg tror snarere at landets overklasse må venne seg til nye år med «landesorg», selv om dens fiende nummer én ligger i graven.

Blå briller er sikkert like bra som mye annet når man skal analysere det norske og andre europeiske samfunn. Her i Latin-Amerika anbefaler jeg historisk innsikt, rettferdighetssans og hjertelag.