«Den eneste sinnstiltanden som bodde i hjertet til comandante Chávez, kjærlighet, må få råde», erklærte visepresident Nicolas Maduro, da det ble klart at Hugo Chávez hadde gått bort i går kveld.
- Les:
At mange hadde et kjærlighetsfylt forhold til den venezuelanske presidenten er det liten tvil om, men det var ikke kjærlighet som preget hans 14 år ved makten.
Det hadde ikke gått mange timer etter at Chávez’ bortgang var annonsert, før nyhetsmediene begynte å melde om voldelige aksjoner mot opposisjonelle studenter og journalister.
Universitetsstudenter som flere dager tidligere hadde satt opp en protestleir for å få mer informasjon om helsetilstanden til presidenten fikk teltene og madrassene sine påtent. I dag tidlig kunne vi se bilder av det blodige ansiktet til den kvinnelige reporteren Carmen Andrea Rengifo, etter at hun måtte flykte på motorsykkel fra et ublidt møte med rasende Chávez-tilhengere.
For mange er dette lite annet enn hverdagen i Venezuela. Hendelsene er dessverre en god illustrasjon på et kaotisk voldssamfunn, det synligste ettermælet av Chávez’ presidentperiode, som hans etterfølger(e) (uansett hvem det blir) vil måtte slite med i lang tid fremover.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
I 2012 ble mer enn 21.600 mennesker drept i Venezuela. Til sammenligning var tallet 4.550 da Chávez kom til makten i 1999. Fjorten år med Chávez har gitt Venezuela like mange drap hver eneste måned som på Gazastripen totalt under krigen mellom Israel og Hamas i 2008/2009. Men i stedet for å gjøre noe med mordratene, sluttet regjeringen bare å offentliggjøre de grufulle statistikkene.
Overalt forvitrer infrastrukturen, til tross for hemningsløs innsprøytning av oljepenger. Innenlands produksjon av så å si alt har falt og korrupsjonen eskalerer. Samtidig har befolkningen måttet vende seg til mange hundre timer i året med TV-monologer der Chávez langer ut mot alt og alle, og legger ut om regjeringens fortreffelighet.
Tosidig bilde
Dette bildet forklarer imidlertid ikke hvorfor det nå er ektefølte sørgetilstander i gatene, hos en befolkning der Chávez fortsatt er en helt for mange.
- Les:
Da Chávez kom til makten var politikerforakten så stor at ingen av de etablerte partiene hadde aktuelle kandidater. Med løfter om «revolusjonær forandring» slo Chávez sin motkandidats løfter om «radikal forandring».
Chávez lovet å eliminere korrupsjon, utrydde fattigdom og gi landet en ny grunnlov med et nytt politisk system. Chávez’ revolusjonære populisme hadde stor appell i en politikertrett befolkning, men hans personlige bakgrunn og fremtoning hadde minst like stor betydning. Chávez var ingen hvit, blåøyd aristokrat med utdannelse fra eliteuniversiteter, slik den etablerte politikereliten gjerne fremsto.
Chávez kom fra den lavere middelklassen, og fra en familie som hørte til den klare majoritetsbefolkningen i Venezuela med blandet etnisk opphav. Chávez drev valgkamp til fots, og både så ut som og snakket som den gjennomsnittlige venezuelanske «mestizo».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Chávez lykkes med å identifisere seg med en stor del av befolkningen, som følte seg ekskludert av tidligere regjeringer. De fattigere «klassene» så i Chávez en vei til bedre levekår, fri fra fortiden.
For dem representerte Chávez nytt håp. Dermed kunne en mann som få år tidligere gjennomførte et blodig (mislykket) kuppforsøk innta rollen som landets nye demokratiske håp.
Liten respekt for demokratiet
Ved innsettelsesseremonien, i februar 1999, kom det allerede sterke indikasjoner på hvordan Chávez hadde til hensikt å styre landet. «Over denne døende Grunnloven» leste Chavez, mens han ble tatt i ed foran Kongressen. Chávez hadde knapt rukket å bli president før han benyttet anledningen til å håne demokratiet, en presedens han fulgte resten av sin levetid.
Under Chávez’ styre ble både de lovgivende, utøvende og dømmende organer underlagt personkulten rundt presidenten, en mann som oppriktig hevdet å være reinkarnasjonen av den søramerikanske frigjøringshelten Simon Bolivar.
Chávez var kjent for å sette av en tom stol på møter i regjeringskabinettet i tilfelle skyggen av Bolivar skulle finne det for godt å overvære møtet. Besettelsen nådde sitt klimaks i 2010 da Chávez fikk Simon Bolivars levninger gravd opp, og tvang alle landets medier til å vise en morbid kavalkade av Bolívar i historiske malerier, bilder av Bolivars oppgravde skjelett og bilder av Chávez, mens nasjonalsangen dannet lydsporet for denne lite subtile sammenkoblingen.
Christopher Hitchens omtalte hendelsen som «det mest skamløse forsøket på å skape et nekrokrati, eller kanskje mausolokrati, der en levende postulerer å innta den avdødes kjødelige vesen, siden nordkoreansk media erklærte Kim Jong-il for å være reinkarnasjonen av Kim Il Sung».
Fiendebilder
Chavez langet ut mot oligarkiet, med en tilsynelatende utømmelig mengde nedsettende adjektiver, hver gang han fikk mulighet. De var heller ikke rent få, ettersom han kunne kommandere samtlige medier til å sende hva enn han måtte ha på hjertet, når som helst.
Dette hatet mot de rike hindret ham imidlertid ikke i å tilrane seg en estimert formue på to milliarder dollar. Med en tidobling av oljeprisen kunne han øse ut penger ukritisk til alle mulige tiltak, som for mange likevel utgjorde en stor forskjell.
En befolkning som opplevde tilgang på flere materielle goder enn tidligere tillot Chávez effektivt å glatte over korrupsjonen og nepotismen i sin egen indre sirkel, mens han løftet sin egen familie fra lavere middelklasse til styrtrikt politisk dynasti.
Chávez’ populistiske klasseretorikk og innbitte hat mot USA har for alltid gitt ham en plass i revolusjonsromantikeres hjerter. Hans presidentperiode kjennetegnes imidlertid av en voldsom militarisering, en dramatisk maktkonsentrasjon, og en kontinuerlig og utilslørt ignorering av særlig sivile og politiske menneskerettigheter.
Ut av revolusjonen
I det blodige kaoset som Chávez etterlater seg finnes det likevel lyspunkter. Det vil være umulig for noen presidentkandidat i all overskuelig fremtid, ikke å ha fattigdomsbekjempelse og sosial omfordeling på toppen av sin agenda. Skal Venezuela bygge et institusjonalisert demokrati og et bærekraftig velferdssamfunn for fremtiden må de imidlertid komme seg ut av det polariserte voldsklimaet de befinner seg i.
Jeg kan i grunn avslutte med å sitere den amerikanske skribenten Michael Moynihan. «Fra sine revolusjonære kamerater på Cuba, lånte Chavez slagordet «patria, socialismo o muterte» – fedreland, sosialisme eller døden. Fedrelandet er ruiner, Bolivariansk sosialisme har feilet, og Comandante Chávez er død. Måtte revolusjonen dø med ham».
