Replikk

Bryter utviklingshemmedes rettigheter

Det er godt dokumentert at utviklingshemmede ikke får oppfylt retten til å velge bosted og hvem de skal bo sammen med. Dermed ser vi gapet mellom politiske målsettinger og realiteten.

Hanne Inger Bjurstrøm

Mange kommuner bygger bofellesskap for utviklingshemmede som mer og mer ligner institusjoner. Det er ikke greit, skriver likestillingsombud Hanne Bjurstrøm.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

På lik linje. Det er slik det skal være. På lik linje som alle andre skal mennesker med utviklingshemming ha anledning til å velge hvordan de skal bo og hvem de skal bo med.

Utviklingshemmede diskrimineres på en rekke områder.

En av dem som ikke får den valgmuligheten er Torstein Viks 43 år gamle datter. I en kronikk på NRK Ytring forrige helg skriver Vik om hvordan datteren først fikk tilbud i videregående skole. Senere fikk hun en plan for arbeidsoppgaver og hvordan en fremtidig bolig burde utformes og når hun burde flytte inn. Men slik det ble aldri. Hun bor fortsatt hjemme hos foreldrene.

«På lik linje» het også utredningen, ledet av Osmund Kaldheim, som vurderte norsk lovverk og praksis og fremmet forslag til tiltak på åtte samfunnsområder. Målet skulle være å styrke utviklingshemmedes selvbestemmelse og å ivareta interessene deres.

Norske myndigheter handler i strid med menneskerettighetene.

Et samlet utvalg slo fast at utviklingshemmede diskrimineres på en rekke områder både gjennom direkte forskjellsbehandling, gjennom manglende tilpasning og tilrettelegging og de har i mindre grad enn andre mulighet for å bestemme over eget liv. Utvalget gikk også langt i å si at norske myndigheter handler i strid med menneskerettighetene på flere områder. Et eksempel på dette er nettopp utviklingshemmedes situasjon på boligområdet – et område der det ikke mangler på gode målsettinger, men hvor vi likevel har en praksis på kollisjonskurs med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ombudet fører tilsyn med.

Den stadige økningen i større bofelleskap, er ikke i tråd med nasjonale målsettinger eller FNs anbefalinger.

Utvalget konkluderte med at utviklingshemmede reelt sett har liten mulighet til selv å velge hvor de vil bo og hvem de vil bo sammen med, og har ikke samme mulighet til å kjøpe og eie egen bolig som andre. Kommunale tjenester til utviklingshemmede blir ofte utformet på en standardisert måte, slik at ulike tjenester leveres som et samlet pakketilbud, noe som begrenser utviklingshemmedes valgfrihet og mulighet til å styre sitt eget liv. I sin konklusjon skriver utvalget: «Hjemmetjenestene er stort sett organisert som boligbaser der personalet er ansatt for å yte tjenester til bofellesskapet. Utviklingshemmede kan derfor ikke bytte bolig og beholde tjenesteyter, eller omvendt …».

Mange av bofellesskapene ligner mer og mer på institusjoner. Det er ikke greit.

Dette samsvarer lite med politiske mål. Den stadige økningen i større bofellesskap, er heller ikke i tråd med nasjonale målsettinger og heller ikke med FNs egne anbefalinger.

Fra ombudets henvendelser er vi godt kjent med at utviklingshemmede ikke får velge hvor og med hvem de skal bo. I mai stevnet Vågå kommune tre utviklingshemmede fordi de ikke flytter fra sitt hjem, og ikke aksepterer kommunens oppsigelse av husleieavtalen deres. Får kommunen det som de vil også i Lagmannsretten, skal de tre leietakerne flyttes til et større bofellesskap med 12 enheter. Dette for å gjennomføre kommunestyrevedtaket om at personer med utviklingshemming med behov for bistand skal samlokaliseres her. Det har også lenge vært en trend at bofellesskapene mange steder mer og mer ligner institusjoner. Det er ikke greit.

Vi trenger bedre nasjonal styring med kommuner som ikke gir det tilbudet utviklingshemmede skal ha.

Ombudet er bekymret for manglende handling. To år etter utredningen «På lik linje» arbeider regjeringen nå med en strategiplan på funksjonshemmede-områder og en ny stortingsmelding om utviklingshemmedes rettigheter er ventet. Det er gitt signaler om bedre samhandling på statlig nivå, men vi trenger også bedre nasjonal styring og tilsyn med kommuner som ikke gir det tilbudet utviklingshemmede skal ha.

Og aller mest trenger vi en helt ny retning, og politisk vilje til å gjennomføre en stor snuoperasjon. Med en strategiplan og nok en stortingsmeldingen i vente, forventer jeg at regjeringen tørker støv av målsettingen man satte seg med Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen) i 1991 om at utviklingshemmede så langt som mulig skal leve og bo selvstendig å ha et meningsfylt liv.

Hør også: Debatt om Utviklingshemmedes rettigheter på Ytring i NRK P2