Av alle de tingene jeg minst hadde forventet å få dette året: En lokal Brexit-debatt.
Denne uka skal jeg delta i min første folkeavstemning. Riktignok ikke om EU-medlemskap eller innføring av republikk, men om Innlandets framtid som fylke. At det var spørsmålet om fylkeskommunal forvaltning som skulle sette fyr på Norge i februar 2022, var det få som hadde forutsett for et halvt år siden.
Ved forrige fylkestingsvalg i Innlandet, stemte knapt halvparten av de stemmeberettigede. Denne gangen spår meningsmålerne rekorddeltakelse i folkeavstemningen.
Innlandet er stort – mye større enn det langt hyppigere omtalte Viken. Fordelen med å bo i så stort fylke som vårt, er at det gir folk anledning til å stå langt fra hverandre. Og det gjør vi, så fort vi får sjansen. Innlandet er også det fylket i landet med dårligst folketallsutvikling.
Vil du se hvordan eldrebølgen kommer til å bli, kan du legge neste ferie hit.
Så hva er det egentlig som står på spill denne gangen? Halvsøvnige fylkeskommunale, forvaltningsoppgaver knyttet til tannhelse, samferdsel og videregående skole, eller noe dypere og langt mer grunnleggende?
Ganske tidlig delte Facebook-krigerne seg i to grupper: De som var for og de som var imot en oppsplitting av nyfylket Innlandet. Debattklimaet i de to Facebook-gruppene de siste ukene har vært nedslående, og viser hvor lett det er å direkteimportere den verste retorikken vi har sett vokse fram i utlandet.
I stedet for å snakke om tannhelse og fylkesveger, snakker man her heller om hvilken side i debatten som egentlig representerer «folket».
I stedet for å snakke om forvaltningsoppgaver knyttet til kulturminner og videregående opplæring, snakker man heller om hvorvidt den pågående folkeavstemninga er manipulert. For enkelte har det nemlig falt dem tungt for brystet at også 16-åringer fikk stemmerett denne gangen (sikkert for å svinge resultatet i «riktig» retning!) og at valget dessuten skal foregå digitalt (sikkert for å utestenge de eldre!).
Dermed har Donald Trumps gnål om «Rigged Elections» nå fått et eget ord på både hedmarking, totning og døl. Det er. Så. Nitrist. Debatten om fylket gjør oss dummere enn vi er.
Den kanskje beste analysen av Brexit kom i form av David Goodharts bok «The Road to Somewhere». I boka deler han inn velgermassen i to politiske stammer:
De såkalte «Anywheres» består av velutdannede, progressive og bereiste folk, med mer til felles med kolleger på den andre siden av jorda enn de har med folk på den andre siden av byen.
Mot denne gruppen stiller Goodhart opp de såkalte «Somewheres» – de som trenger å høre til et sted, og som finner både identitet og mening i stedet de kommer fra, i familiens bakgrunn og røtter, i flagget og nasjonen og alt som ellers pleide å være slik det var. De kan ikke bo hvor som helst. De vet hvor de hører til.
Det pussige er at den samme todelingen nå er i ferd med å åpenbare seg i den lokale debatten om fylkesoppløsning.
Å være for det nye fylket er for enkelte en billett til å føle seg fryktelig moderne og framoverlent, mens de som går inn for skilsmisse gjør det i forakt for en innbilt elite av lokale politikere, mediefolk og bedriftsledere som ser ned på dem, bare for at de synes ting var bedre før.
Vi har altså, av alle ting, fått vårt eget mini-Brexit i hendene, og uansett utfall av folkeavstemningen er i alle fall en ting helt klart: Stemninga kommer til å være ødelagt for lang tid framover.
Og alt dette altså på grunn av….fylkeskommunen? Fordi nettopp den er drømmenes og lidenskapens forvaltningsnivå? Fordi fylket er stedet hvor mennesket, i all sin vare skjønnhet, møter kosmos? Neppe.
Spørsmålet om fylkeskommunen er bare en stand-in for noe annet. Noe som handler om tilhørighet, eller snarere: Det motsatte.
I denne miksen kan du gjerne også tilsette en ullen følelse av tap. De mest kreative kan muligens også kan få debatten til å handle litt om strømpriser og plassering av sjukehus og generell politikerforakt, dersom man bare legger viljen til.
Og viljen er der, tro meg.
Utfallet av folkeavstemningen vår kan fylkespolitikerne gjøre som de vil med. Her vil det uansett bli tatt en helhetsvurdering, som det gjerne heter når arbeidsgivere må lide seg gjennom intervjuer med dårlig kvalifiserte søkere.
I mellomtida ble vi snytt for hva debatten egentlig kunne handlet om, nemlig forholdet mellom det fylkeskommunale nivået og inndelingen av landet i 19 valgdistrikter til Stortinget. For hvor naturlig vil det være å fortsette med ett fylke, som her, og to ulike benker på Løvebakken?
En endring der kan faktisk bli den mest dramatiske konsekvensen av denne ukas folkeavstemning. Hva med en debatt om det, i det minste?
Men dit kom vi aldri. Mest fordi vi brukte tida på å brøle til naboen.
Kronikkforfatteren er kultursjef i Lillehammer, men skriver her bare på vegne av seg selv.
