Bombene blant oss

Den jevne borger har neppe noen anelse om hvor uansvarlig systemet som skal ta hånd om farlige psykiatripasienter er.

Trikkedrapet

Det tragiske Trikke-drapet i 2004 medførte stor debatt om psykiatri. Lite eller ingenting synes utrettet. Det Kriminalitetsforebyggende råd bekreftet i sommer at man fortsatt ser at psykiatridrap «ofte» kunne vært unngått om gjerningspersonen hadde fått hjelp i tide, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

Kronikkvignett Ytring

I september 2012 ble Sigrid Giskegjerde Schjetne (16) funnet drept i et skogholt. Måneden etter ble Javier Tapuy (45) drept og partert i sin leilighet i Oslo (det såkalte «Falsendrapet»). Begge straffesakene behandles denne måneden i Oslo tingrett.

Alle tiltalte er å anse som uskyldige inntil det motsatte eventuelt er bevist og fastslått ved dom. Men finner retten at de tiltalte i disse sakene har begått ugjerningene, synes utfallet gitt: Rettssakkyndige har kjent begge psykotiske i gjerningsøyeblikket. Normalt skal de frifinnes for drap og idømmes behandling.

Case closed?

En viktig side unnslipper offentlighetens søkelys: Har myndighetene gjort nok for å beskytte borgerne mot drap og alvorlig vold fra farlige psykiatripasienter?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Kan ramme hvem som helst

Begge de drepte var uskyldige og tilfeldig valgte ofre med normale liv. Domfellelser ved psykiatridrap viser at psykotiske drapsmenn og -kvinner går midt i blant oss som tidsinnstilte bomber. De kan ramme hvem som helst. Temaet angår oss alle.

Disse to sakene bør lede til seriøs debatt om hvordan samfunnet verner oss mot noen av de aller farligste.

LES OGSÅ: Replikk til denne kronikken

Først nå kommer behandlingen

Tiltalte i Sigrid-saken skriver på nettet at han tidligere har vært tvangsinnlagt. Det var i mars 2012. Skriveriene gir inntrykk av et forvirret individ, og konklusjonen om psykose i gjerningsøyeblikket overrasker ikke. Ifølge media er han tidligere dømt for grov vold med jernstang mot en kvinne, og han skal være registrert med flere voldsforhold. A-magasinet skrev i august om hvordan tiltalte har vært forsøkt tvangsinnlagt, uten at det førte fram.

Domfellelser ved psykiatridrap viser at psykotiske drapsmenn og -kvinner går midt i blant oss som tidsinnstilte bomber. De kan ramme hvem som helst. Temaet angår oss alle.

Carl Bore, advokat

Det hele endte, i følge tiltalen, med drap. Først nå er det altså aktuelt å pålegge behandling.

Det er mange paralleller til drapet på Javier Tapuy. Kort tid før drapet skal tiltalte ha opplyst en kvinne om at han nettopp var kommet ut fra psykiatrisk institusjon etter innleggelse for psykose. Andre opplyser at han rett før drapet hadde flere voldelige anfall og angrep uskyldige mennesker.

Tvangsinnlagte psykosepasienter slipper ofte ut igjen etter vellykket medikamentbehandling. Da blir de imidlertid raskt overlatt til seg selv og mange slutter med medisiner. En del går også over til å «medisinere seg» på egen hånd med narkotika. Tiltalte i Sigrid-saken har uttalt om sine medisiner at «jeg kastet dem i søpla og ga fingeren til psykiatrien.»

NRKs SAMLESIDE: Drapet på Sigrid Schjetne

Ikke-fungerende ettervern

Ettervernet i Norge er i praksis ikke-fungerende. Uten nødvendigvis å unnskylde gjerningspersonene, så vitner praksis om stor uansvarlighet fra helsemyndighetene. Borgerne utsettes for stor risiko. Dette er dessverre realiteten i en del alvorlige straffesaker med sinnslidende gjerningsperson.

Det er på høy tid med revisjon av hele apparatet som beskytter samfunnet mot drap og grov vold fra sinnslidende, herunder av helsemyndigheter, politi og rettsapparat.

Carl Bore, advokat

Inntrykket er at de tiltalte i de to drapssakene har fått gå fritt rundt i samfunnet uten tilsyn. Spørsmålet blir da: Kunne og burde Sigrids og Javiers liv ha vært spart med myndighetstiltak?

Det tragiske Trikke-drapet i 2004 medførte stor debatt om psykiatri. Lite eller ingenting synes utrettet. Det Kriminalitetsforebyggende råd bekreftet i sommer at man fortsatt ser at psykiatridrap «ofte» kunne vært unngått om gjerningspersonen hadde fått hjelp i tide. Videre antas det at om lag 70 prosent av alle drapsdømte er sinnslidende.

Det er på høy tid med revisjon av hele apparatet som beskytter samfunnet mot drap og grov vold fra sinnslidende, herunder av helsemyndigheter, politi og rettsapparat. Politikerne må nå gå fra ord til handling.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Overlates til seg selv

Det mest prekære er det psykiske ettervernet. Det må snart bli en slutt på at beviselig voldelige personer innlagt for psykose, raskt overlates til seg selv når de slipper utenfor institusjonsmuren. Mitt inntrykk som advokat er at dette skjer hele tiden, og i praksis er hovedregelen.

Den «jevne borger» har neppe anelse om hvor uansvarlig systemet i virkeligheten er.

Carl Bore, advokat

Den «jevne borger» har neppe anelse om hvor uansvarlig systemet i virkeligheten er.

Det er etter mitt syn helt nødvendig, og livsviktig, at det i mye større grad enn i dag føres et løpende tilsyn med slike pasienter. En må blant annet forsikre seg om at vedkommende eksempelvis tar nødvendige antipsykotika. Terskelen for tvangsmedisinering av slike pasienter bør ned, og nødvendige medisiner bør fortrinnsvis gis i sprøyteform, ikke piller.

Alt fordrer at det bevilges betydelig mer penger til ettervern. Tilsyn er dyrt, men strengt nødvendig for å unngå at pasienter sirkulerer fritt i samfunnet som tikkende bomber.

Også terskelen for innleggelse bør vurderes senket. Hvis samfunnet er ute av stand til, eller politikerne ikke vil ta seg råd til, et forsvarlig tilsyn og ettervern, kan jeg vanskelig se at det finnes alternativer.

Mangel på transparens

Det er for øvrig en stor mangel på transparens knyttet til helsemyndighetenes rolle ved psykiatridrap.

Selve straffesaken mot tiltalte kan ikke brukes som arena for å belyse myndighetsforsømmelse. Eventuelle granskninger i regi av Statens helsetilsyn er effektivt lukket gjennom et regelverk som nærmest synes utformet for å unngå et kritisk søkelys i det offentlige rom. Etter drapet på Javier Tapuy er det eksempelvis opprettet tilsynssak. Regelverket praktiseres imidlertid så rigid at selv drapsofferets mor har blitt nektet ethvert innsyn i tilsynssaken.

Alt dette bidrar til å opprettholde et system som høyst sannsynlig årlig koster livet til uskyldige borgere. Hvor mange flere psykiatridrap må til før systemet endres og borgernes sikkerhet ivaretas slik man burde?

Carl Bore, advokat

Et erstatningssøksmål mot helsemyndighetene kunne i prinsippet være en arena for offentlig belysning av myndighetsfeil. Slike søksmål vil imidlertid normalt kunne avvises av domstolene: I straffesaken blir tiltalte regelmessig dømt til å betale erstatning til ofrene. Ofrenes tap blir senere fullt dekket og betalt av Statens kontor for voldsoffererstatning, på vegne av domfelte.

Unndras kritikk

Poenget er at denne erstatningsutbetalingen også fungerer som et effektivt skjold mot erstatningssøksmål mot myndighetene. Etterfølgende erstatningssøksmål vil normalt måtte avvises av domstolene med den begrunnelse at offeret allerede har fått dekket sitt fulle tap og ikke kan kreve mer penger.

Resultatet er at myndighetsforsømmelser unndras et kritisk søkelys i det offentlige rom. I de aller fleste saker vet vi ikke en gang om det er opprettet formelle granskninger eller tilsyn, langt mindre om grove forsømmelser overhodet har fått noen som helst konsekvens for involvert helsepersonell.

Alt dette bidrar til å opprettholde et system som høyst sannsynlig årlig koster livet til uskyldige borgere. Hvor mange flere psykiatridrap må til før systemet endres og borgernes sikkerhet ivaretas slik man burde?

Denne kronikken følges opp av stipendiat Erling W. Rognli, og i svaret til Carl Bore her.