Denne replikken følger opp Erling W. Rognlis replikk «Det er lett å være etterpåklok», om farlige psykiatripasienter. Debatten startet med kronikken «Bombene blant oss» av Carl Bore.
Fremfor å debattere saklig, har psykologistipendiat Erling G. Rognli valgt å tillegge meg en rekke meninger jeg aldri har hatt, sagt eller skrevet. Jeg vil her kommentere noe.
Ingen stigmatisering
Den overordnede kritikken fra Rognlis side er at jeg angivelig stigmatiserer alle psykosepasienter og angivelig mener at alle psykosepasienter er tidsinnstilte bomber.
Dette er vrøvl fra hans side og dette står ingen steder i min kronikk.
Det er riktig at jeg tar til orde for mer tilsyn og mer tvangsmedisinering. Dette gjelder imidlertid kun en mindre gruppe psykosepasienter, nemlig de som det knytter seg helt konkrete risikomomenter til.
Jeg vil understreke at de aller fleste psykosepasienter er fredelige og ikke en fare for andre, og disse faller helt utenfor temaet for min kronikk. (Rognli skriver bl.a. at «psykisk syke mennesker først og fremst er en fare for seg selv». Jeg er helt enig.)
Psykosepasientene i risikogruppen som er omtalt i min kronikk har følgende særtrekk:
- Det er kjent for myndighetene at pasienten har en historikk med voldsutøvelse mot medmennesker.
- Det er kjent for myndighetene at pasienten har vært tvangsinnlagt.
- Det er kjent for myndighetene at pasienten fungerer med medisiner.
- Det er kjent for myndighetene at pasienten motsetter seg medisinering.
Ingen etterpåklokskap
Jeg mener – og det er mitt hovedpoeng – at psykosepasienter som oppfyller alle disse kriteriene utgjør en så stor fare for omgivelsene, at det er direkte uforsvarlig av myndighetene å slippe de ut av institusjon uten noe som helst tilsyn eller medisinoppfølgning.
Jeg er ikke en gang opptatt av å tvangsinternere slike pasienter, hvis det etableres et løpende, forsvarlig tilsyn av dem i frihet.
Hvis psykolog Rognli virkelig mener det er forsvarlig å overlate psykosepasienter med de fire ovenfor nevnte karakteristikkene til seg selv uten tilsyn, eller «vanskelig» å si for psykologen om silke pasienter skal følges opp, og hvis han virkelig mener det er «etterpåklokskap» å be om flere virkemidler overfor slike pasienter, ja så sier det det meste om hvorfor det står så elendig til med psykiatrien i dag og hvorfor vi stadig får unødvendige drap.
