Kronikk

Ble det bare med kalddusjen?

Askøy-tragedien har vist oss at rent drikkevann ikke er en selvfølge. Nå er det mye som må gjøres.

Julie Brodtkorb, Adm.dir MEF

Det har ikke manglet advarsler: Det norske vannledningsnettet er eldgammelt og må renoveres i lang tid. Vi kan ikke skyve hele ansvaret over på kommunene, skriver adm.dir. i Maskinentreprenørenes Forbund, Julie Brodtkorb. Bildet er tatt ved en tidligere anledning.

Foto: ÅSMUND GULLACHSEN

Bakteriesmitten i drikkevannet på Askøy er dypt tragisk for alle som er direkte rammet. Den er også en smertefull påminnelse for oss alle om hva som skjer når vi slurver med det viktigste vi har: Vårt eget drikkevann. Men vil det bli til noe mer enn en uønsket kalddusj for storsamfunnet?

Et lite knippe mennesker har i noen tiår forsøkt å rope et varsku til oss alle: Det finnes en alvorlig trussel rett under bakken. Våre egne vannrør. De er opptil 100 år gamle. I verste fall representerer de en trussel for hele lokalsamfunn.

Advarslene er blitt møtt med en trist blanding av skuldertrekk og handlingslammelse. Kommunene føler de ikke har råd – og blant rikspolitikerne er det musestille. Vi mangler politikere som snakker om vann, vi mangler et robust nok lovverk, og vi mangler én statsråd med ansvar for koordineringen.

Advarslene er møtt med en trist blanding av skuldertrekk og handlingslammelse.

Så kan vi jo spørre om valget i september gi oss politikere som tør å gjennomføre de litt kjedelige, men livsviktige satsingene?

Enormt etterslep

Det betyr faktisk noe hvem som styrer kommuner og fylker rundt om i landet. Det handler ikke om partifarge, men om viljen til å prioritere det som er nødvendig på sikt selv om det ikke alltid er like populært der og da. Jeg snakker her om de store satsingene som ikke leder frem til snorklipping og feststemte bilder i lokalavisen. Vedlikehold, oppgraderinger og fornyelse. Den slags.

Hvis vi fortsetter som i dag vil det ta 150 år å få erstattet gamle rør.

Askøy-tragedien har nemlig satt i gang en nødvendig debatt om hvordan vi forvalter den kommunale infrastrukturen vår. Et vedlikeholdsetterslep i hundremilliardersklassen på vann- og avløpsnettet, fylkesveiene og kommunale bygg har fått vokse seg stort over flere tiår.

Løfter vi blikket ser vi at Norge langt ifra er alene om denne debatten. På tvers av landegrensene har politikere en tendens til å prioritere nyinvesteringer fremfor vedlikehold og oppgraderinger. Vann- og avløpsnettet skiller seg imidlertid ut ved at det i tillegg hemmes av et prioriteringshandikap fordi det befinner seg under bakken. Det er menneskelig at vi ikke vier en tanke til det vi sjelden ser.

Langsiktige prioriteringer

Jeg har selv besøkt utallige kommuner fra Finnmark til Agder, og fått skrekkhistorier om tilstanden på ledningsnettet vårt. Noen tall som beskriver utfordringen vi står foran: Det er behov for å investere 280 milliarder kroner i kommunalt eide vann- og avløpsanlegg til 2040, ifølge organisasjonen Norsk Vann.

Det finnes en alvorlig trussel rett under bakken.

Om lag 30 prosent av vannet forsvinner frem mot forbruker. Enkelte vannverk har en lekkasjegrad på inntil 90 prosent. Lekkasjer er ikke bare ensbetydende med sløsing, men øker også risikoen for spredning av bakterier og smitte.

Hvis vi fortsetter som i dag er det anslått at det vil ta 150 år å få erstattet gamle rør med nye. I flere kommuner vil det være et generasjonsprosjekt å løfte vann- og avløpsnettet opp til en tilfredsstillende standard. Da må det prioriteres politisk hvert år hele generasjonen gjennom. Vi har ikke tid til hvileskjær.

Så vet jeg selvsagt av egen erfaring fra lokalpolitikken at avgiftsøkninger sjelden fremkaller trampeklapp hos innbyggerne. Jeg tror imidlertid at mange kommunepolitikere undervurderer betydningen av å tydelig kommunisere hvorfor det er behov for å gjennomføre denne satsingen. Alle verdsetter vi jo rent vann i springen.

Et nasjonalt ansvar

Og så må rikspolitikerne komme på banen for fullt. For vi kan ikke skyve hele ansvaret over på kommunene. Altfor lenge har rikspolitikerne sett en annen vei. Regjering og storting har ikke kommet med tydelige krav, og heller ikke stilt de nødvendige ressursene til rådighet.

Her har det oppstått en politisk blåknute: Ved å ikke stille strengere krav slipper rikspolitikerne selv å bli møtt med ønsker om mer ressurser fra kommunene. Selv om alle taper har dette vært til å leve med politisk. Helt frem til nå.

Alt for lenge har rikspolitikerne sett en annen vei.

Askøy-tragedien har åpnet øynene våre, sier statsråd Listhaug og andre rikspolitikere. Tiltakene er det heller skrint med. Skjønt, det er blitt foreslått gode tiltak som blir nedstemt.

Et av dem er en egen sektorlov for vann- og avløpstjenester. En lov løser ikke problemer. Men den bestemmer hvor det overordnede koordineringsansvaret for en av de aller viktigste infrastruktursektorene i Norge sitter. I dag er det ingen som har et slikt ansvar, slik sykehusene er helseministerens konstitusjonelle ansvar eller veiene er samferdselsministerens.

Kommunevalget

Kommunene rapporterer inn data til et halvt dusin instanser hvert år, men disse dataene følges i liten grad opp. Ingenting skjer med et vannverk som har 80–90 prosent lekkasjer, eller som ikke har godkjente reserveforsyningsløsninger.

Rikspolitikerne må komme på banen.

Vi vet lite om hvor mange abonnenter som blir syke som følge av urent vann. Det første steget på veien til å rydde opp er å erkjenne utfordringene og finne frem løsninger.

Tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis: Vil valget i september gi oss politikere som gjennomfører de livsviktige satsingene?

Jeg tror stadig flere velgere har forstått at infrastrukturen vår ikke kan tas for gitt.

Og det er tross alt vi som bestemmer.