«Det er jeg som selv velger hvorvidt jeg ønsker å donere egg,» sier leder i Oslo Høyre, Heidi Nordby Lunde til NRK. Det er en klar melding om at de voksnes interesser står i fokus. For vi kan ikke se bort fra at kvinnen velger på vegne av en part til: Barnet.
Så kan man innvende at alle foreldre tar mange valg som får betydning for barn. Det spesielle i dette tilfelle er jo at Nordby Lunde ikke mener det er donorens barn. Eggdonasjon innebærer at det er fødemoren som skal være mor. Donoren velger altså bort seg selv til fordel for en annen kvinne, på barnets vegne.
Når Nordby Lunde velger å omtale dette som et spørsmål om å «velge selv», så avslører hun også at barnets perspektiv har svært liten betydning.
For barnet handler dette om hvem som er mor. FN har vedtatt en egen konvensjon for barns rettigheter der artikkel 7 handler om nettopp dette.
Artikkelen blir ofte feil gjengitt i den norske debatten. Det vises ofte til at barn har rett til kunnskap om sitt opphav. Men artikkelen går lenger: Barnet har «så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.»
Når Stortinget nå behandler spørsmålet om eggdonasjon, vises det ofte til at barnets rettigheter ivaretas i praksien med bruk av sæddonasjon, og at dette derfor ikke er noe hinder for å innføre eggdonasjon.
En vesentlig forskjell her er at barn alltid har kunnet oppleve usikkerhet om farskap, mens alle barn til alle tider bare har hatt én mor. Morskapet har vært 100 prosent entydig. Derfor har det historiske og kulturelle dimensjoner når Stortinget nå kan komme til å endre på dette.
Det er likevel nyttig å se på hva dagens praksis med sæddonasjon betyr for barnets rettigheter:
Barnet har ved sæddonasjon ikke rett til å kjenne sin biologiske far. Donorens mulighet til anonymiteten ble opphevet i 2005, men først ved fylte 18 år kan vedkommende på forespørsel få vite donorens navn og fødselsnummer. Fra barnets ståsted har vi fortsatt anonym donasjon. Hvis dagens ordning skulle oppfylle barnekonvensjonen, ville dette være den eneste artikkelen i Barnekonvensjonen som kan oppfylles etter at barndommen er over.
Etter at disse 18 årene er gått, er det opp til dette barnet som altså ikke er et barn lenger, å oppsøke donor. Under forutseting av at donoren fortsatt er i live.
Som om ikke det er nok, har donoren fylt ut et skjema i det han blir innrullert som sædgiver. Her heter det: «Jeg er innforstått med at jeg ikke har juridiske rettigheter eller plikter i forhold til barn født etter assistert befruktning hvor min sæd er benyttet.» Donoren kan altså avvise enhver form for kontakt hvis han ønsker.
Helseminister Bent Høie har påpekt at om vi åpner for eggdonasjon vil det etter alt å dømme være for få eggdonorer til å dekke behovet. Det samme er situasjonen ved sæddonasjon. Det bør ikke komme som noen overraskelse at norske moderne menn vil være aktive tilstedeværende fedre og ikke vil donere sæd.
Norske myndigheter har løst dette ved å gi klinikkene lov til å importere sæd fra danske sædbanker. Men heller ikke danskene har nok sæd. De danske sædbankene betaler derfor utenlandske sædgivere godt for at sædbankene skal kunne eksportere varene til norske klinikker.
Dersom den modige norske 18-åringen ønsker kontakt med sin biologiske far så er det altså stor sannsynlighet for at hun må reise utenlands. Det er slett ikke sikkert at donoren snakker norsk eller engelsk.
Men om 18-åringen som er født ved hjelp av donor skulle være villig til slå seg gjennom alle disse barrierene for å få kontakt, så forutsetter det at hun har fått vite at hun er født ved hjelp av donor. Undersøkelser viser at flere barn aldri får vite det.
Her har regjeringen foreslått en plikt for foreldre til å fortelle, dog uten konsekvenser om den ikke oppfylles. Vi kan håpe at det fører til at flere får vite sannheten.
Barnekonvensjonens rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre blir ikke oppfylt ved bruk av donorsæd. Barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989 og praksisen med sæddonasjon er bare blitt videreført siden.
At politikerne har valgt å inngå et slikt kompromiss med barns rettigheter til farskapet, er et svært dårlig argument for å gjøre det samme med morskapet.
For Høyre som definerer seg som liberalt parti, burde utgangspunktet for en diskusjon om eggdonasjon være statens avgrensede makt og enkeltmenneskets frihet og rettigheter. Det burde være opplagt at det i denne sammenheng er barnet som er den svake part som særlig trenger statens beskyttelse av sin frihet. Barnet mister relasjoner som for mange kan bli viktig for identitet og selvforståelse.
«Staten går ikke aktivt inn og kutter de biologiske båndene. Det er jeg som selv velger hvorvidt jeg ønsker å donere egg,» sier Heidi Nordby Lunde til NRK. Hun er kanskje ikke kjent med barnelovens bestemmelser, men hovedregelen her er at staten fastsetter det juridiske foreldreskapet hos barnets opphav. For morskapet betyr dette at kvinnen som føder barnet er barnets mor. Morskapet anses for gitt.
Ved å åpne for eggdonasjon må staten ta et valg mellom eggdonor og fødemor. Staten vil da aktivt definere barnets genetiske mor, besteforeldre, onkler og tanter ut av barnets familie. Dersom Nordby Lunde er en politiker med liberale instinkter, vil hun måtte erkjenne at staten dermed tar et nytt stort skritt inn i det mest private og intime i menneskers liv.
Smerten ved ufrivillig barnløshet kan være stor. Over 90 prosent av par som i dag får hjelp trenger ikke donasjon av kjønnsceller. Det er politikernes ansvar å definere statens rolle og hvilke interesser som skal veie tyngst.
Kanskje kan Immanuel Kants prinsipp gi veiledning: Enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre.
Da må barnets frihet og rettigheter gis større plass i diskusjonen.
Følg NRK Debatt på
