NRK Meny
Kronikk

Barnefordeling eller barnedeling?

I dag er det nærmest forventet å ta barnefordelingskampen i rettssystemet etter et brudd, takket være en oppfatning om at 50/50-deling er det beste. Men får barna to halve liv i stedet for ett?

Barn

'Hvorfor tar så mange fedre barnefordelingskampen i rettssystemet? Kanskje er dette en måte å straffe en tidligere partner på, eller er det så enkelt som at det er en rett og da skal man kjempe for den? Barnets beste brukes som hovedargument, men den største taperen er uansett alltid barnet', skriver en anonym mor.

Foto: ©RAFAEL BEN ARI/WOSTOK PRESS / WOSTOK PRESS/MAXPPP

De tradisjonelle kjønnsrollene står på mange måter for fall i det moderne Norge. Mange fedre engasjerer seg i dag mer i barna sine enn det som var vanlig tidligere. Likevel – å bruke denne statistikken for å bevise at dette gjelder alle fedre er ikke riktig.

Å blande likestilling inn i situasjoner som oppstår ved samlivsbrudd er en avsporing og forenkler ikke situasjonen for hverken mor, far eller barna som står imellom. Det er kvinnen og hennes kropp som bærer frem og føder barn, samt produserer den livgivende morsmelken som er så viktig i starten av et barns liv. Dersom man av politisk korrekthet ikke vil erkjenne at dette skaper et helt spesielt bånd mellom mor og barn, så begynner man å lovregulere seg bort fra det som er naturgitt. Det er ikke dermed sagt at ikke noen fedre også kan ha spesielle bånd til sine barn.

LES: – Barnefordeligssaker er vår tids kjønnskamp, mener Frode Thuen

Perifere fedre

I enkelte familier er det likevel fremdeles slik at mor tar seg av hoveddelen av omsorgen, spesielt når barna er små. Fedrene der kan virke perifere og har muligheten til å planlegge sitt liv uavhengig av om han har barn eller ikke, nettopp fordi mor er der. Hun kjenner barnas personlige behov, vet hva de liker og ikke liker og hvem de leker med i barnehagen. For mødrene er det ofte naturlig å ta denne rollen og de verdsetter det stadig sterkere båndet de får til sine barn. Kanskje de heller ikke tenker over hvor perifere fedrene er. Før bruddet …

For en mor som har vært i et forhold med en mer tradisjonell foreldrerolle vil det føles helt absurd å skulle bli fratatt barn hun i realiteten har vært den eneste omsorgspersonen for siden fødselen.

Anonym

Når bruddet er en realitet må man, blant annet, finne ut hvor barna skal bo. De fleste foreldre klarer å bli enige om dette på egen hånd og i familier der begge foreldrene har stilt opp likt for barna er det kanskje naturlig å komme frem til en 50/50-deling.

Men for en mor som har vært i et forhold med en mer tradisjonell foreldrerolle vil det føles helt absurd å skulle bli fratatt barn hun i realiteten har vært den eneste omsorgspersonen for siden fødselen. Når fedrene med lovgiverne i ryggen kan trekke mor til retten for selv å kreve hovedomsorgen, og mor må slåss i retten for et barn hun tidligere ikke har merket at faren har hatt interesse for, føler hun seg ganske hjelpeløs.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Straffer eksen?

Etter selv å ha vært igjennom noen runder i rettssystemet har jeg lært følgende: En far kan beskylde barnas mor for nesten hva som helst uten noen større risiko enn ikke å bli trodd, og da nesten få plusspoeng fordi han kjemper for sine barn. Som mor må man være svært forsiktig med å si noe ufordelaktig om faren.

Retten liker ikke hysteriske kjerringer og nesten uansett hvor korrekt og beviselig det man kan si om faren er, så er det tryggest å ikke si noe. Er det likestilling å tenke at kvinner bare driver med skitkasting, mens menn har rett til å få sin hevn?

Retten liker ikke hysteriske kjerringer og nesten uansett hvor korrekt og beviselig det man kan si om faren er, så er det tryggest å ikke si noe.

Anonym

Hva som får fedre som tidligere har vist begrenset interesse for sine barn til å ta slike runder i retten, kan man undre seg over. Dessverre så tror jeg mye skyldes den politisk korrekte oppfatningen om at en 50/50-deling er det beste. Det er nærmest forventet at man skal ta en slik kamp etter et samlivsbrudd. Kanskje er dette en måte å straffe en tidligere partner på, eller er det så enkelt som at det er en rett og da skal man kjempe for den? Barnets beste brukes som hovedargument, men den største taperen er uansett alltid barnet. Rettssalene fylles opp av barnefordelingssaker og de bidrar ikke til at konfliktnivået blir lavere mellom partene det gjelder.

Rettsføljetonger

Jeg har lært er at det er en vesentlig forskjell på det som skjer i barnefordelingssaker og i andre rettssaker. Vanligvis er dommen basert på det du har gjort – hva du lover for fremtiden betyr mindre. I barnefordelingssaker betyr hverken tidligere omsorgssvikt eller annet noe særlig, så lenge du er flink til å snakke for deg og kan få retten til å tro at du i fremtiden nærmest vil være feilfri. Retten fastsetter hvem barnet skal bo hos fast og hvordan samvær skal fordeles.

I praksis er det som å dømme folk til å samarbeide og være venner.

Anonym

Likevel vil det alltid være punkter i dommen som kan gi rom for tolkning. Kanskje det er domstolenes tanke at de ikke vil detaljstyre partene, at disse må kunne regulere dette selv. I praksis er det som å dømme folk til å samarbeide og være venner. Dersom begge partene er enige om at de ikke liker en detalj i dommen og vil praktisere dette annerledes, kan de jo bare gjøre det. Dersom de ikke er enige, vil en detaljert og absolutt avtale bestandig stå over uenigheter.

LES OGSÅ: Antallet barnefordelingssaker har eksplodert

Det er ingen evaluering i etterkant av hvordan den enkelte part holder seg til dommen. Dersom en av foreldrene er misfornøyde, må han eller hun stevne den andre parten på nytt og gå igjennom hele prosessen igjen. En slik dom er heller ikke endelig. Selv om den ikke ankes til en høyere rett, kan den gjenopptas hvert år med samme argumentasjon. De eneste som tjener på slike rettsføljetonger er advokatene.

To halve liv

Til slutt er uansett det viktigste spørsmålet: Er alt dette til barnas beste?

Det er mange barn som har levd sammen med bare en forelder, men det er ikke sikkert at de har levd noe redusert liv av den grunn. De har hatt ett hjem og kanskje et samværshjem de kunne besøke når det passet. I dag opplever mange barn å bli kasteballer mellom to hjem, også med stor reiseavstand. Det er ikke usannsynlig at barna blir stresset av dette. Det påvirker deres sosiale liv med venner og hvilke fritidsaktiviteter de kan være med på. Er konflikten stor nok, vil barna preges av dette selv om foreldrene prøver å skjule det. Barn kan fort føle at de lever to halve liv i stedet for et helt. Kanskje det rett og slett har gått så langt med barnefordeling at vi i praksis driver med barnedeling.

NETTMØTE: Frode Thuen svarte på NRK.no-lesernes spørsmål om barnefordeling 9.juni. Se alle svarene her.