Kronikk

Barnas grusomheter

Den eneste måten å gripe tak i mobbingen på, er å filleriste hele familien. Da må vi slutte med småpratet.

Kathrine Kragøe Skjelvan

Ikke visste jeg da jeg var bare to år, at skolegangen skulle bli preget av årevis med brutal mobbing, skriver Kathrine Kragøe Skjelvan.

Foto: Privat

Lykkelig uvitende var jeg, om hva som skulle møte meg da jeg startet på skolen i august 1988. Jeg visste ikke at jeg skulle bli banket, sparket, spyttet på og truet med kniv.

Jeg visste ikke at jeg skulle bli kalt jævla hore og fittetryne, og at jeg selv måtte vaske bort de ordene som var skrevet med sprittusj på pulten min.

Jeg visste ikke at det finnes barn med så mye smerte i seg at de trenger å fortelle andre at de ikke er noe, for at de selv skal føle seg bra.

Jeg vet det finnes barns om tar sin smerte ut over andre barn og jeg vet at det ikke nytter å prate og dikkedare med håpløse foreldre og uoppdragne drittunger.

Allerede i første halvdel av førsteklasse startet mobbingen, tilrettelagt av ivrige lærere som i sin naivitet ikke skjønte at det var det de gjorde.

Lille øyenstikker’n

Jeg var liten, 116 cm lang og på størrelse med en gjennomsnittlig 5-åring da jeg 7 år gammel startet på skolen august 1988. Jeg var vettskremt, oppglødd og veldig spent. Jeg hadde helt ny matroskjole, ransel og penal.

Allerede i første halvdel av førsteklasse startet mobbingen, tilrettelagt av ivrige lærere som i sin naivitet ikke skjønte at det var det de gjorde.

Til hånlatter fra klassen fikk jeg blottlagt min korte annerledeshet da vi foran hele klassen skulle måle høyde til pulter, og jeg ikke engang rakk opp. Til spott og spe stod jeg der, naken og blottstilt.

De neste årene satt jeg og dinglet med bena mens de andre vokste seg lange og store og fikk nye pulter. Mens jeg vokste sakte inn i min egen størrelse.

Stadig er jeg vitne til voksne som ikke tror på barns grusomheter.

Nedover og nedover

Fra den kjipe pultopplevelsen, gikk det i grunnen bare nedover. Tross skolebytte og oppvaskmøter skulle jeg både bli kastet omkull etter hestehalen, slått ned og spyttet på, holdt utenfor, kalt hore og kvisetryne og bli truet med kniv og mye mer.

Likevel er jeg ikke sint på de som gjorde det. De var jo barn som ikke ble korrigert og veiledet. Barn som sårt søkte oppmerksomhet og hjelp. Forvirrede og fortvilte barn som trengte så mye mer enn samfunnet kunne gi dem.

Jeg ser dessverre den samme feilen gjenta seg 32 år etter. Stadig er jeg vitne til voksne som ikke tror på barns grusomheter, voksne som avskriver avvikende adferd som lek og ikke tør å tolke den som tegn på barnas egen håpløse situasjon og vonde følelser.

Til hånlatter fra klassen fikk jeg blottlagt min korte annerledeshet.

Jeg ser voksne med lang erfaring fra skole og barnehage som ikke tør å konfrontere fraværende foreldre, voksne som på ingen måte har baller nok til å ta tak i de bakenforliggende årsakene som ustabilitet i hjemmet og manglende oppdragelse.

Jeg ser små barn med vokabular så grovt at eneste sannsynlige måten de kan ha lært seg ordenes betydning på er i heftige ordvekslinger i heimen.

Likevel slår ingen alarm, likevel tar ingen de stakkars mobberne i forsvar og sier; «Her har vi et barn med problemer, la oss hjelpe dette barnet».

Prat, prat og enda mer føkkings prat

Det er ingen vits i å innkalle unger med avvikende adferd til et møte hvor mobber og mobbeoffer skal prate.

Det er heller ingen vits å innkalle de håpløse foreldrene som ikke skjønner at de har et mobbende barn til møter for å prate. Du kan nemlig ikke lære en blind mann å se.

Det nytter ikke å prate og dikkedere med håpløse foreldre og uoppdragne drittunger.

Det hjelper ikke å lage idiotiske vennegrupper og prøve å ha «hemmelig venn» hvor alle skal være snille mot hverandre i en hel uke.

Det hjelper heller ikke å blottlegge mobbeofferets sårede følelser og si til mobberen; «Se så lei seg hun ble nå, ser du ikke at du må slutte?» Det er jo nettopp det som er mobberens mål hele vegen: å såre!

Den eneste måten å gripe tak i denne forbaska mobbingen på, er å filleriste hele familien. Det må settes inn tiltak i heimen, bistå familien innenfor husets fire vegger med en skikkelig husvask.

Her skal alle spøkelser ut av skapet og frem i dagen, for vet du hva? Barn lærer denne dritten fra noen. Og hvem er det tror du? Jo, foreldrene. Det er ikke dermed sagt at foreldrene er slemme, de trenger hjelp som familie.

Jeg skulle bli kastet omkull etter hestehalen, slått ned og spyttet på og bli truet med kniv.

Noen ganger kan du se et barn som mobber og tenke; Er det noen der som synger nattasanger, forklarer barnet forskjellen på rett og galt, hvordan vi er en god venn og ellers styrker barnets selvbilde?

Andre ganger ser du noe som skurrer, som gir deg en litt halvguffen magefølelse og som gjør at du nikker erkjennende til deg selv: Det er ikke rart den ungen er som den er.

Da ringer du barnevernet.

Blodfattig mobbehåndtering

Det er så forbaska viktig å ikke påføre mobberen skam og å ivareta alles integritet at all mobbehåndtering er jækla blodfattig.

Det er ikke lov å lage felles prosjekter i klassen, med det formål å få én elev til å slutte med negativ adferd.

Det er heller ikke mulig å pålegge familien å ta imot veiledning for sitt villfarne barn (Ikke får de det heller).

Jeg ser voksne med lang erfaring fra skole og barnehage som ikke tør å konfrontere fraværende foreldre

Det er langt enklere for skolen å drive med tannløst prat i regi av mer eller mindre kjente organisasjoner. Ideen er god, men i verste fall kan slike kampanjer skape enda større traumer.

Hvilke skoler tar mobberen til side og tar seg virkelig god tid til å spørre fordi de virkelig ønsker å vite; «Hvordan har du det, sånn egentlig?».

Ikke demoniser mobbende barn – de har det ikke bra med seg selv.