Kronikk

Barna som jobber

Skolen er et fristed for mange barn. Nå er de på jobb i stedet. På en arbeidsplass de vanligvis får fri fra når tilværelsen fungerer som den skal.

Barn og alkohol

Barn i rus- og alkoholikerhjem er satt til døgnbemanning hjemme og er enda mer presset enn vanlig, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Om lag 30.000 barn lever i hjem der rusmisbruk er selve limet i familien, og der hvert familiemedlem har sin rolle og sitt ansvar. Barnets hovedoppgave er som regel å holde familien sammen og forhindre katastrofen.

De skal bevare husfreden, kanskje ta vare på husstandens edrue familiemedlemmer, og de skal forsøke å avverge katastrofene, kranglene, konfliktene. Mange barn løser oppgaven ved å være usynlig.

De støtter den edru forelderen og bidrar til å uskadeliggjøre den rusede. De dekker over slik at familiens fasade opprettholdes, og de håndterer kriser og sørger for fred og balanse i familien. Når disse barna er på jobb, vet de at om de ikke kan forhindre katastrofen, kan de i alle fall dempe konsekvensene.

Som pårørendeterapeut i Terapivakten vet jeg at barn i rus- og alkoholikerhjem har ulike måter å gjøre jobben sin på. Felles for de fleste er at de justerer sin adferd etter hva rusmisbrukeren gjør. De er på vakt. De har øyne i nakken. De er alltid parat. Felles for alle er også at de er på jobb når de er hjemme.

Barna er satt til døgnbemanning hjemme og er enda mer presset enn vanlig.

I stillingen som barn i en alkoholikerfamilie, eller der rus på ett eller annet vis dominerer hverdagen, er det aldri pauser eller hvile. Man skal overleve og beskytte seg selv. Slik er instinktene våre. Men når disse barna skal overleve og beskytte seg selv, er det de voksne som skal tas vare på.

Det skal sies at dette slett ikke gjelder alle. I Terapivakten jobber vi tett sammen med familiene, som regel i deres eget hjem. Foreldrene er på lag og ønsker endring. De viser omsorg for seg selv og barna. Ja, det finnes mange av dem. Men de aller fleste familier vil helst greie seg på egen hånd.

Det er skam, det er tabu knyttet til å be om hjelp, og ungene vet. Disse barna har aldri helt fri fra jobben sin, men når de er på skolen, driver fritidsaktiviteter eller er med venner, er de i alle fall utenfor beredskapssonen. Men situasjonen nå, når vi må være hjemme så mye som mulig, er disse pauserommene lukket. Barna er satt til døgnbemanning hjemme og er enda mer presset enn vanlig.

Ikke kan de avlastes heller, for i stillingsinstruksen står det at taushetsplikten er absolutt. Så hva skal vi gjøre med disse ungene? Det er naboen din. Eleven din. Nevøen din. Ofte ser vi dem ikke. De er skolert i å avvise deg. De er eksperter på fasade. Det er deres profesjon. Taushetsplikten er deres yrkesstolthet.

De er på vakt. De har øyne i nakken. De er alltid parat.

Andre ganger ser vi. Vi vet. Det er en start, men samtidig hjelper det så lite at vi vet. Det som hjelper er at vi gjør noe, og det er nå vi har muligheten. Ikke bare vi som er fagfolk, men naboer, venner og bekjente. Det er nå vi kan sørge for avspasering for disse barna.

Hvordan da, spør du. Jeg kan forklare kort: En sommer jeg husker fra jeg var barn, var jeg en av de du leser om i avisen på slutten av sommeren. Jeg skulle til Syden med min far. Han havnet på det mange ville betegne som grisefylla allerede fra før vi gikk om bord i flyet. Jeg har aldri vært sint på ham, jeg tror han gjorde så godt han kunne der og da.

Det gjorde jeg også. Jeg var elleve år, og gjorde jobben min. Jeg dekket over og gjorde meg usynlig. Det ville ikke falle meg inn å be noen om bistand. I min stillingsinstruks sto det motsatte helt klart. Jeg var støtten han trengte for å overleve. Jeg var bistanden.

Vi gjør de mest uvante ting, og later som det er normalt.

Det var en familie på samme fly, og jeg skjønte etter hvert at de hadde sett tegningen. De reddet meg. Og måten de lot meg avspasere på, noterer jeg i boken min som den mest ærefulle, respektfulle og kjærlige. De sa ingenting. De ga meg aldri muligheten til å forsvare ham. De satte meg aldri i en posisjon der jeg måtte forklare noe. De bare inviterte meg med. De tok meg med på turer, inviterte meg med på middager, på stranden. De tok meg med, inkluderte meg, uten å nevne hvorfor. De lot meg slippe å være utro mot min arbeidsgiver. De ga meg fri.

Ungene som ikke er på ferie med rusbrukeren sin, men lever vanlige hverdager, er vanskelig å gripe fatt i, sier du kanskje. For vi sitter ikke på samme fly. Vi ser ungene i oppgangen eller i bakgården. Vi er ikke i det fellesskapet som oppstår når nordmenn reiser til samme destinasjon i utlandet. Vi blander oss ikke. Slik er nordmanns vis. Men det er nettopp nå vi kan gjøre noe. Det er unntakstilstand i landet, og det er plutselig greit å gjøre ting vi vanligvis ikke ville gjort.

Det er nettopp nå vi kan gjøre noe.

Den tilknappede nordmann oppsøker en aldrende nabo og spør om hun skal gå i butikken for ham. Den sjenerte musikeren bruker hele nettverket sitt for å mobilisere til direktesendt konsert fra stua. Vi ringer venner vi ikke har snakket med på lenge for å høre om de trenger noe. Vi gjør de mest uvante ting, og later som det er normalt.

Det er nå det er lov til å blande seg inn. Det er nå vi kan legge bort nordmanns vis. Familien jeg traff på flyet sa ingenting. De spurte ikke. De bare inviterte meg med.

Du kan gjøre det samme. Du behøver ikke si noe. Bare inviter med. Denne ungen du aner at er på jobb med døgnvakt. Nei, du behøver ikke si noe. Bare inviter. Ikke spør.

Vi skjønner det når vi blir sett.

Les også: Barneombudet er bekymret over stengte skoler: