Siden denne kronikken ble publisert har NRK valgt å trekke dokumentarserien «Ingen elsker Bamsegutt». Kristjánsson var ikke kjent med at det forelå en dom mot Granfoss da han skrev teksten.
Mange har de siste dagene latt seg røre av Tore Strømøys nye serie «Ingen elsker Bamsegutt» på NRK. Siden programmet kom på TV, er det fredag formiddag samlet inn over 3 millioner kroner for å hjelpe uføre Jan-Egil «Bamsegutt» Granfoss hjem fra Filippinene. Med andre ord løser det seg for Bamsegutt og den lille familien hans.
Men løser det seg for velferdsstaten vår?
«Ingen elsker Bamsegutt» er fortellingen om en mann som det meste har gått galt for her i livet. Allerede tre år gammel ble han overlatt til barnevernet. Etter en tung barndom preget av mishandling og mobbing, krasjet han som en 20-åring på moped og ble uføretrygdet.
På tross av motgangen finner Bamsegutt seg filippinsk kone og får en sønn med henne. Men så rammer ulykka igjen. En bekymringsmelding til barnevernet utløser full panikk hos den lille familien, som nærmest flykter til Filippinene.
På Filippinene fraskriver han seg en rekke trygderettigheter, blant annet barnetillegg, ung ufør-tillegg og ektefelletillegg. Det gjør han ved å fortelle norske myndigheter at han aldri vil flytte tilbake til Norge igjen.
Og dermed sitter Bamsegutt i bjørnefellen. Med stadig dårligere utbetalinger fra Nav, faller den lille familien stadig dypere ned i fattigdom. Når han innser hva som har skjedd, er det for seint: Han må komme seg fysisk tilbake til Norge for å få orden i livet sitt, og det koster penger. Mye penger.
Historien om Bamsegutt kan framstå unik, men den ligner dessverre på mange av dem som hver uke fyller opp innboksen min. Det er folk som har fått alvorlige problemer på grunn av sykdom eller ulykker, og dermed blitt avhengig av velferdsstaten.
I stedet for å få hjelp, møter de et rigid system der det er lett å trå feil. Og dersom man først trår feil, så er det svært vanskelig å få rettet opp i dem.
Mens en politiker som oppgir feil opplysninger til skatteetaten gjerne slipper unna med en unnskyldning og en trist pressekonferanse, opplever tusener av mennesker i Nav-systemet at det ikke er noen vei tilbake når de først har skrevet under på noe de ikke skulle.
Tore Strømøys stadig mer desperate jakt på en løsning er både fascinerende og frustrerende. Nav insisterer på at Bamsegutt burde skjønt bedre, og mener de ikke kan løfte en finger for å hjelpe ham.
Verken Utenriksdepartementet eller ambassaden i Manila vil bidra for å få ham hjem. Og en lang rekke politikere toer alle sammen sine hender (hvis Strømøy i det hele tatt får snakke med dem).
Her møter vi den norske velferdsstaten på sitt verste. Den er firkantet, utilgjengelig og umenneskelig. I siste instans er den villig til å la Bamsegutt og hans lille familie gå til grunne framfor å jenke seg. Det hele blir en pekelek der alle peker på noen andre, og ingen vil ta ansvar.
Til slutt gir Strømøy rett og slett opp. Selv ikke Tore kommer på sporet av en løsning for Bamsegutt. Det bør få alarmen til å ringe.
Man skal ikke trenge svart belte i Nav og doktorgrad i juss for å få hjelp. Tvert imot bør velferdsstaten være særlig opptatt av å hjelpe de som er aller dårligst til å passe på rettighetene sine. Det gjelder ikke minst de som har vansker med å forstå offentlige skjema og regler.
Som en av advokatene vi møter i «Ingen elsker Bamsegutt» sier så presist: «Informasjon er ikke gitt før den er forstått. Der har Nav og andre offentlige etater mye å lære.»
Det finnes flere regelendringer vi kunne vurdert for å redde Bamsegutt. Ambassaden kunne fått hjemmel til å hjelpe utflytta nordmenn hjem gjennom lån eller tilskuddsordninger. Nav kunne forskuttert trygdeytelser for hjemflyttere. Norske statsborgere kunne fått lov til å flytte hjem uten å komme fysisk til landet først. Alt dette har sikkert både oppsider og nedsider.
Men vi kommer aldri til å klare å lage regler som passer for alle.
Hvis velferdsstaten skal ha et menneskelig ansikt, må den være fleksibel nok til å hjelpe folk som Bamsegutt. Systemet må være til for menneskene, ikke omvendt. Det har det åpenbart ikke vært i dette tilfellet. Noen, enten det er i Utenriksdepartementet eller Nav, må få fullmakt fra politikerne til å løse opp i situasjoner som denne.
Det er fint at Bamsegutt nå blir reddet. Men Spleis er ikke noen holdbar erstatning for velferdsstaten. Slik Strømøy selv viser i sitt program, er det vanskelig for folk som ikke er på TV å samle inn nok penger til å få den hjelpen de trenger.
En NRK-gjennomgang i fjor viser at bare 18 prosent av helserelaterte Spleis-innsamlinger kommer i mål. Det betyr at fire av fem som forsøker å få hjelp på denne måten, mislykkes.
Slik Bamsegutt også gjorde – før historien hans ble landskjent.
Tore Strømøy kan ikke redde alle syke og fattige nordmenn som er blitt akterutseilt av velferdsstaten. Derfor må «Ingen elsker Bamsegutt» bli startskuddet for en storstilt tillitsreform i velferden vår.
Første bud må være at vi heller skal hjelpe for mange enn å hjelpe for få.
Andre bud at vi som styrer tar ansvar for reglene vi har laget.
Og tredje bud må være at det er lov å bruke hodet – også for den norske staten.
