I noen måneder har jeg vært utenfor Norge. Jeg har vært i det jeg i en årrekke har regnet som «mitt andre hjemland»: Brasil.
Jo da, Brasil er ett av de landene i verden som er hardest rammet, både av covid-19 og av politisk dumskap. Men Brasil er mer enn Bolsonaro, fester, storby og folkemengder. Det er også enorme områder med natur.
Det er i naturen jeg har oppholdt meg. Omtrent en gang i uka har jeg handlet mat. Med munnbind, avstand og antibac. Ellers har jeg stort sett vært alene, eller med to-tre faste venner.
I Norge skal jeg også være i naturen. Alene på setra til hjemmegården i Valdres. Den ligger høyt til fjells og langt fra folk.
I løpet av reisen tur-retur Brasil, var jeg innom fem flyplasser: tre i Europa og to i Brasil. Jeg var generelt imponert over hvordan systemene på flyplassene er forenklet, for å unngå køer og opphopninger av mennesker.
Dovakt på Gardermoen
Den eneste gangen i løpet av hele reisen hvor jeg har følt meg presset til å oppholde meg i folkemengder over tid, var da jeg kom til Gardermoen. I passkontrollen, ved covid-19-testingen og transporten til karantenehotell, var det flere steder lange køer og opphopninger.
Slusingen fra passkontrollen til testingen skjedde riktignok i små, bevoktede grupper. Vakten fulgte til og med venninna mi og meg til toalettet i bagasjehallen. Der ventet han på oss utenfor døra, mens vi gjorde vårt fornødne.
Man kan vel aldri være påpasselig nok, når man skal frakte fanger fra ett sted til ett annet. Alle som har sett litt film, vet jo det.
Etter at vi hadde ventet på og mottatt resultat av covid-19-testen, ble vi også ført i små grupper gjennom tollen, videre ut og på buss til karantenehotellet.
Mellom forflytningene skjedde alt i kø og klynge. Vi brukte mer enn to timer på denne prosessen, mesteparten av tiden var vi tett på andre mennesker.
Frihetsberøvelse
Ved ankomst til karantenehotellet får vi informasjon om at vi har lov til å oppholde oss inntil to timer utendørs per dag. Vi må registrere oss på lister ved utgangen. Romnummer (les: fangenummer), klokkeslett for når vi går ut og når vi kommer tilbake. Vektere står i døra og passer på.
Allerede i passkontrollen på flyplassen er vi blitt informert om at hvis vi nekter å reise på karantenehotell, risikerer vi opptil 20 000 kroner i bot.
Om det virkelig er lovlig med en sånn form for frihetsberøvelse av mennesker som ikke har brutt noen lov, som ikke har vært ført for retten og som ikke har fått noen dom, virker for meg ubegripelig.
Hvorvidt det også kan være lovlig å kreve at man må betale for oppholdet under frihetsberøvelsen, synes jeg også virker tvilsomt.
Men jeg skal overlate til juristene å blafre med paragrafer.
Smittevernet bak murene
Om noen på toppen av det hele skulle våge å påstå at det har noe som helst med smittevern å gjøre, når man tvinger mennesker som har et egnet sted å tilbringe karantenen alene på, til heller å gjøre det på karantenehotell?
Vel, da er det bare latterlig. På hotellet henger vi alle i de samme korridorene, stimler rundt de samme bordene for å registrere oss ut og inn i frisk luft, tar på de samme arkene og pennene, og hisser oss opp rundt den samme resepsjonen.
Det sier seg selv at man ender opp med å være mer sammen med andre mennesker her, enn om man er hjemme alene.
Nå er det vel få som våger å påstå at det handler først og fremst om smittevern. Bent Høie uttalte selv at mange brøt karantenereglene og forfalsket dokumenter, og derfor er det nødvendig med obligatorisk karantenehotell for alle.
Hvis vi fører den logikken et steg videre: La oss sende Erna og resten av regjeringen i fengsel. Uten rettsgang. Uten dom. Og uten egentlig mistanke om at de har gjort noe galt.
Bare sånn forebyggende, i tilfelle de har tenkt å bli korrupte eller noe sånt. Vi vet jo at det ofte kan bli for fristende for mennesker i maktposisjoner.
Historien viser det, og internasjonale nyheter viser det: Risikoen er stor for at en statsleder på en eller annen måte vil misbruke sin makt.
Så bedre være føre var, og å skjære alle over en kam, så vi ikke risikerer at en lovbryter slipper ustraffet hen.
Det er noe som lukter ganske vondt her.
Retten til å ta vare på egen helse
Jeg er opptatt av å ta vare på både egen helse, og mine medmenneskers helse. Jeg er nøye på smittevern i mitt eget liv, enten jeg er i Norge eller i Brasil.
Trolig blir et gjennomsnittlig norsk regjeringsmedlem eller en gjennomsnittlig Oslo-borger, utsatt for høyere smitterisiko enn meg. Selv om jeg tilbringer deler av året i Brasil.
Systemet tvinger meg til å ta mindre hensyn til smittevern og til å ta dårligere vare på meg selv og mine medmennesker enn hva jeg ellers ville ha valgt å gjøre, av egen fri vilje og sunne fornuft.
Dette er et overtramp mot min rett til å ta vare på egen helse.
Jeg er nærmere andre mennesker og har flere felles kontaktflater her på karantenehotellet, enn hva jeg har hatt mens jeg har vært i Brasil.
Så jeg burde vel egentlig gå i ti dagers karantene når jeg blir sluppet fri.
Av smittevernhensyn.
