Siden 27. september har det rast harde kamper mellom Armenia – et kristent land støttet til en viss grad av Russland – og Aserbajdsjan – et muslimsk land støttet helhjertet av Tyrkia.
Denne konflikten går tilbake til oppløsningen av Sovjetunionen og en blodig krig som endte opp med en form for våpenhvile i 1994. Da hadde rundt 30.000 mistet livet og 6-700.000 aserbajdsjanere var blitt flyktninger i eget land.
Armenia maktet å okkupere ca. 12.000 kvadratkilometer (litt mindre enn Møre og Romsdal fylke) av de vestlige deler av nabolandet Aserbajdsjan, inkludert enklaven Nagorno-Karabakh, som i hovedsak har en armensk befolkning.
Flere FN-resolusjoner slår fast at Armenia ulovlig okkuperer aserbajdsjanske områder.
Aserbajdsjan har hatt betydelig fremgang på slagmarken. Mandag kveld 9. november måtte Armenia undertegne en ydmykende fredsavtale som utløste store protester i Jerevan og som setter spørsmålstegn ved den nåværende regjeringens politiske fremtid.
Hvordan endte det sånn for Armenia, en klar vinner av krigen mot Aserbajdsjan tidlig på 1990-tallet?
Endringer i maktbalansen
Aserbajdsjan har hatt store inntekter på olje og gass fra Det kaspiske hav, og det er brukt mye penger til å kjøpe avanserte militære kapasiteter fra mange land. De siste årene har Tyrkias støtte til Aserbajdsjan økt kraftig.
For Armenia er situasjonen den motsatte. Landet er fattig og med en mye mindre befolkning enn Aserbajdsjan. Armenia har måttet se på at Moskva bedret forholdet til Baku, og sågar solgte avanserte våpensystemer til fienden.
Statsminister Nikol Pashinyan, som kom til makten i Armenia i 2018, har et dårligere forhold til Moskva enn forgjengeren.
Armenias feilslåtte strategi
Armenia har hele tiden basert seg på at militærmakt alene var det som skulle beskytte befolkningen i Nagorno-Karabakh, men det er en tilnærming de realistisk sett aldri skulle ha valgt.
Landet har på ingen måte ressurser til å understøtte en slik strategi, og det har heller ikke vært, og er ikke noe internasjonal støtte for okkupasjon av aserbajdsjansk territorium.
Litt lunken støtte har det vært fra Moskva, men Putin har også ønske å fremstå som nest mulig nøytral.
Armenias første president, Levon Ter-Petrossian (1991-1998), var klar på at fortsatt okkupasjon av Nagorno-Karabakh og omkringliggende områder ikke var bærekraftig, og at det armenske folk måtte forberedes på et kompromiss med Aserbajdsjan.
Etter at han ble presset ut i 1998, har det vært lite realisme i Armenias utenrikspolitikk generelt, og særlig overfor Aserbajdsjan.
Internasjonal motstand
Det internasjonale samfunn kan ikke godta Armenias ulovlige okkupasjon av deler av Aserbajdsjan. Å innrømme at okkupasjon skulle gi noen rettigheter til landområder vil ha svært negative konsekvenser.
Det er nok å nevne Israel i Midtøsten og Russlands ulovlige okkupasjon av områder i flere land i Europa, og særlig i Ukraina.
Armenia har endt opp med, sammen med stater som ikke akkurat er kjent for demokratisk styresett, å stemme mot FN-resolusjoner som fordømmer Russlands okkupasjon av bl.a. områder i Ukraina og nabolandet Georgia.
Dette har negativt påvirket Armenias utenrikspolitiske forhold til mange land. Armenias mangeårige avvisning av en forhandlingsløsning har også gjort det enklere for Tyrkia å øke sin innflytelse i Sør-Kaukasus. Det er overraskende at den politiske eliten i Jerevan heller ikke har sett denne sammenhengen.
Veien videre
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har i tre tiår forsøkt å fremforhandle en politisk løsning som kunne gi trygghet til befolkningen i Nagorno-Karabakh og avslutte den armenske okkupasjonen.
Denne gruppen lanserte for mange år siden Madrid-prinsippene: Armenia gir opp de okkuperte områdene rundt Nagorno-Karabakh og selve enklaven.
Det internasjonale samfunn og Baku gir sikkerhetsgarantier til Nagorno-Karabakh, og enklaven får rett til en form for lokalt selvstyre.
Armenia har aldri vært villig til å ta inn over seg at en internasjonal politisk løsning er eneste fornuftige vei fremover.
Russland og Tyrkia har vært instrumentale i å få den siste avtalen på plass. Det er enighet om at russiske, kanskje også tyrkiske, fredsbevarende styrker skal utplasseres blant annet i Nagorno-Karabakh. Avtalen inneholder elementer fra Madrid-prinsippene.
En tapt krig
I dag er Armenia tvunget å trekke seg ut fra store deler av de okkuperte områdene. Det er også mange andre vanskelige innrømmelser Armenia har måttet akseptere.
Den mest problematiske er nok at det ikke er sagt noe om den fremtidige politiske statusen til Nagorno-Karabakh, og også at Armenia ikke lenger er i posisjon til å påvirke dette. Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål, men trolig vil denne avtalen bli overholdt av begge parter.
Armenia tapte krigen og Aserbajdsjan fremstår som den klare vinner. Russland har igjen bekreftet at landet utøver stor innflytelse i dette området.
Det som også er klart er at Tyrkias rolle er blitt kraftig styrket i Syd-Kaukasus. Nok en gang har Erdogan kunnet innkassere politiske gevinster på hjemmebane for sin harde politiske linje.
Sentralt i Aserbajdsjans hovedstad Baku står statuen av Kemal Atatürk, den moderne tyrkiske statens grunnlegger, som president Erdogan avduket i 2010.
Den står nok trygt i mange år fremover.
