Det var ikke slik det skulle skje, at Norge anerkjenner en palestinsk stat der store deler enten er okkupert eller ligger i ruiner og millioner av palestinere på flukt.
Det var ikke dette de drømte om, de norske fredsmeklerne som i på begynnelsen av 1990-tallet begynte å jobbe med en fredsløsning mellom Israel og palestinerne som innebar en stat til hvert folk, en tostatsløsning.
Men det er slik det ble. Da Norge i dag morges anerkjente Palestina som stat skjedde det litt over 30 år etter at Oslo-avtalen ble skrevet under, uten at noen fred er i sikte.
De tretti årene som har gått har endt med et splittet palestinsk lederskap og en svært høyreorientert israelsk regjering som ikke vil høre tale om noen palestinsk stat, og store sivile lidelser.
Norge anerkjenner ikke en stat som fungerer i praksis eller der det er et nærliggende håp om en framforhandlet løsning.
De rosa feltene viser palestinske områder fra 1949 frem til 1967. Gaza var da okkupert av Egypt. Vestbredden var okkupert av Jordan.
Når Norge nå anerkjenner Palestina som egen stat, er det disse grensene Norge mener staten Palestina og staten Israel bør basere seg på, med Jerusalem som delt hovedstad og med åpning for avtaler om landbytte.
De rosa feltene viser de palestinske områdene i dag. I Gaza pågår krigen for fullt mellom Israel og Hamas.
På Vestbredden viser de rosa områdene hvilke områder som er palestinskstyrte og delvis palestinskstyrte. De mørkeblå områdene er underlagt israelsk kontroll.
Et diplomatisk skudd i luften?
Det vi i dag har vært vitne til, er en omlegging av den norske tilnærmingen til konflikten. Metoden fra Oslo-avtalen skrotes. I stedet for å lempe og lirke på en prosess som israelere og palestinere selv skal styre og eie, legges det nå mer aktivt press. Det kommer ikke uten risiko.
Norge gjør dette i samråd og samhandling med Spania og Irland. At et så stort EU-land som Spania gjør dette, er viktig.
Det gir tyngde inn i diskusjonene som kommer. Norge og Spania er også symbolsk bundet sammen siden fredsforhandlinger i Madrid i 1991 som ledet opp til undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1994.
Spørsmålet er om trioen Spania, Norge og Irland likevel i sum er tung nok til å endre europeisk og vestlig politikk. Hvis ikke, kan dette bli et diplomatisk slag i luften, i verste fall et selvskudd.
Et vel så viktig aspekt er endringene som har skjedd i den arabiske verden. Med Saudi-Arabia i spissen, diskuteres det nå aktivt å anerkjenne Israel. Det er historisk og et vendepunkt. Den arabiske verden har stort sett motarbeidet og ødelagt tilnærming mellom israelere og palestinere tidligere. Men det må skje samtidig som Israel anerkjenner en palestinsk stat, og her stanser det med dagens israelske regjering.
Dette er en prosess Norge kobler seg på og ønsker å støtte.
Hamas foretrekker vold framfor forhandlinger
Problemet med diplomatiet i Midtøsten, er at virkeligheten kan være gjenstridig. Den passer sjelden med planer som legges eller drømmer som drømmes.
Dette skjer midt i en krig som begge parter oppfatter som eksistensiell. Alle internasjonale holdninger og utspill tolkes i lys av dette.
Israels reaksjoner kan ikke bare feies unna som en del av uenighetene Norge har med Netanyahus regjering. Israel og israelere føler også på en dyp isolasjon.
Den israelske bosetterpolitikken som Støre i dag trakk fram som en viktig grunn til at en tostatsløsning ikke har ført fram, er heller ikke noe Netanyahu har funnet på. Det har tidligere regjeringer og statsminister fra begge sider av politikken drevet med.
På palestinsk side har Hamas gjennom sitt terrorangrep 7. oktober igjen vist at de foretrekker vold framfor forhandlinger. På samme måte bidro de sterkt til å ødelegge mulighetene for å få til en tostatsløsning gjennom sine selvmordsangrep på 1990-tallet.
Ingen feststemning
Skal det norske politiske framstøtet virke, er det avhengig av fungerende palestinsk selvstyremyndigheter. De ledes av president Mahmoud Abbas. Selv om han ikke får så mye oppmerksomhet lenger i vestlig presse, er ikke han heller en uproblematisk politiker.
Han har ikke gjennomført valg på en generasjon og sees på av mange som en propp for å få til endring i palestinsk politikk. Skal en palestinsk stat se dagens lys, må Abbas også få makt på Gaza. Det er han ikke i stand til per dags dato.
Det var ingen feststemning på dagens pressekonferanse med statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide.
Det skulle også bare mangle.
Bakteppet er dystert og for 2 millioner palestinere på Gaza, håpløst.
Det er for tidlig å si om dette er et godt grep eller ikke, men politikk handler jo om å endre virkeligheten, ikke bare drive med i elven av begivenheter.
Nå blir det opp til den norske regjeringen med sine internasjonale partnere å lykkes med sin nye strategi.
Hvis ikke, risikerer også dette initiativet å drukne, som mange har gjort før.
