Når vi ikke kan vite

Årets Filmfestival i Venezia er blitt siste slagmark, enn så lenge, i den vedvarende krigen som er #metoo. På programmet for årets festival står nemlig de siste filmene til Woody Allen og Roman Polanski. De to er gamle menn, 87 og 90 år. De har vært hyllet som to av filmhistoriens viktigste regissører. Og de er begge to, i manges øyne, seksualforbrytere.

Under filmfestivalen har bannere dukket opp flere steder på festivaløya Lido. De anklager festivalledelsen for å ta imot voldtektsmenn. Og under premieren på Woody Allens siste film, thrilleren «Coup de Chance», dukket tjuetalls høylytte demonstranter opp ved den røde løperen. De hadde malt røde hender på de nakne overkroppene sine, som for å etterligne håndavtrykkene fra en overgriper. De erklærte at de skulle være de stemmeløses stemme.

Noe som ofte går tapt i debattene om Polanski og Allen og kravene om at bransjen skal sky dem, er at historiene deres er svært ulike.

Roman Polanski har tilstått at han ga en trettenåring alkohol og piller i 1977, for så å ha samleie med henne. Han er dømt for overgrep i USA, men flyktet fra landet før han kunne sone.

En interessant side av historien er at offeret, Samantha Geimer, senere har gått ut og sagt at Polanski har blitt straffet for hardt, og blant annet latt seg intervjue av regissørens nåværende kone, skuespiller Emmanuelle Seigner. Men det endrer jo ikke hva som skjedde den dagen i 1977.

Woody Allen har verken vært siktet eller dømt. I 1992 ble han anklaget for å ha forgrepet seg på sin da syv år gamle adoptivdatter av ekskjæresten, skuespiller Mia Farrow. Adoptivdatteren, Dylan, har personlig gått ut med de samme anklagene etter at hun ble voksen.

Men historien er komplisert. Et team fra Yale-New Haven Hospital undersøkte saken. De konkluderte med at Dylan ikke hadde vært gjenstand for overgrep, og at forklaringen hennes var manipulert frem. Dette var i tråd med Allens forklaring, som gikk ut på at anklagene var Farrows forsøk på å ta hevn.

Anklagene kom for en dag noen måneder etter at Farrow hadde oppdaget at Allen hadde et seksuelt forhold til den unge adoptivdatteren hennes fra et tidligere ekteskap, Soon-Yi Previn. Allen og Previn giftet seg med tiden, og ekteskapet varer den dag i dag.

Mia Farrows side bestred rapporten. Da Allen senere saksøkte for å få omsorgen for Dylan og to andre barn, ble han beskrevet i sterkt negative ordelag av dommeren. Dommeren mente at Allens oppførsel overfor Dylan hadde vært svært upassende, og at hun burde beskyttes mot ham.

Statsadvokaten i Litchfield, Connecticut, sa samme år at han ville hatt grunnlag for å anklage Allen for overgrep, men at han valgte å avstå av hensyn til barnet selv. En annen av Allens og Farrows adoptivsønner, Moses Farrow, gikk senere hardt ut mot moren sin. Moses fortalte offentlig at han selv hadde vært i huset med Allen og Dylan den dagen overgrepet skulle ha funnet sted, og at det umulig kunne foregått slik hun beskriver det.

Slik har stillingskrigen stått i mange år. Men omgivelsene, publikum, hvis du vil, har forandret seg. Før 2017 og #metoo var det ganske enkelt å trekke på skuldrene og si «ingen vet», og fortsette å la seg begeistre av filmene til menn som Allen og Polanski. Det var, så klart, det mest bekvemme å gjøre.

Men så kom det store oppgjøret med menn som tråkker over grenser. Plutselig var det ikke mulig å melde seg ut lenger. Dette var en enorm lettelse for kvinner som hadde kjempet i årevis for å bli trodd, bare for å bli bedt om å tie.

Men kravet om å reagere kunne også være der i situasjoner der vitnesbyrdene spriket. Der det faktisk var svært vanskelig å vite. I tilfellet Woody Allen måtte verden bestemme seg, og den bestemte seg for at han var skyldig. Ingen skuespiller med respekt for sitt eget omdømme takker nå ja til det de en gang ville stått i kø for å få: En rolle i en Allen-film.

Festivalsjef Alberto Barbera, som inviterte Allen og Polanski, har helt enkelt erklært at han er «festivalsjef, ikke dommer». Slik blir han talsperson for et syn som fremdeles er mer vanlig i europeisk filmbransje enn i den amerikanske: Det er kunsten som er det viktige, ikke kunstneren.

Et slikt standpunkt ville vært enkelt å slippe unna med, kanskje så sent som for ti år siden. Nå ville motspørsmålet kommet umiddelbart: Betyr det at et menneske kan gjøre hva som helst, så lenge han lager bra filmer?

Samtidig er det lett å se for seg hva som ville vært reaksjonen mot en festivalsjef som krevde en slags seksuell vandelsattest: Er det festivalenes jobb å felle moralske dommer over regissørene?

«Coup de Chance» er for øvrig så langt godt mottatt av kritikerne. Og Woody Allen har sagt at det kanskje er hans siste film.

Det kan være at det er noen festivalsjefer der ute som puster lettet ut over den nyheten.