Alkoholikerens trofaste venn

Pappvinen var min beste venn, helt til jeg lå i rennesteinen.

Bente Røstad

Pappvinen var en god hjelp på veien mot alkoholismen, og jeg vet at veldig mange andre har det slik, spesielt kvinner. Å fjerne kartongvinen bør ikke være noe stort offer, skriver Bente Røstad.

Foto: Svein Finneide

Det er ingenting som er bedre enn vin i pappkartong hvis du skal drikke i smug. Det gjorde jeg. Å ha en treliter stående passet perfekt, og jeg hadde rødvin i kaffekruset. Jeg hadde riktignok sprit i koppen også, når jeg hadde det tilgjengelig, men spriten var det mer arbeid med. Den måtte jeg gjemme, det er jo ikke legitimt å ha stående en flaske sprit så lett tilgjengelig.

En vinkartong, derimot, er helt greit. Treliteren gjorde hverdagen enklere for meg, for da kunne jeg drikke jevnt hele dagen og skjule det godt. Og det ble jeg flink til.

Alle mennesker har vel kjent på når livet er vanskelig, og hverdagen så tung at man ikke helt vet hvordan man skal komme seg gjennom den. Jeg hadde det sånn, og jeg fant ut at jeg fikk sove litt bedre om jeg drakk et glass rødvin eller to for sengetid.

Det holdt en god stund. Det gikk gradvis over til at også dagen ble litt bedre med et glass vin eller to. Etter hvert ble det flere. Samvittigheten og skammen vokste i takt med hvert eneste glass.

Pappvinen ble min beste venn, ingen fikk med seg at jeg drakk i smug.

Jeg ble mer og mer opptatt av å skjule min virkelighet, det slo ut i flere ting, jeg måtte prestere på alle områder, og jo mer jeg drakk jo flottere ble fasaden. Det er jo fasaden som viser hvem vi er.

Jeg klarte jo ikke å verken se eller erkjenne hva som egentlig skjedde med meg, jeg ble bare veldig opptatt av å fungere «normalt». Som alenemor med tre flotte barn var målet mitt å være den «perfekte» mammaen.

Jeg hadde mange unnskyldninger for at livet var vanskelig og rettferdiggjorde drikkingen min med det. Jeg opplevde heller ikke noen faresignaler før det var gått flere år.

I disse årene var pappvinen min beste venn, ingen fikk med seg at jeg drakk i smug. Jeg skjulte det for meg selv også. Jeg så ikke hvor mye jeg drakk, før kartongen plutselig var tom.

Jeg skal ikke si at jeg ble alkoholiker på grunn av pappvinen, men den var en god hjelp på veien, og jeg vet at veldig mange andre har det slik, spesielt kvinner.

Treliteren gjorde hverdagen enklere for meg.

Nå er det 16 år siden jeg tok min siste drink og jeg har jobbet med rusproblematikk de siste 15 årene. Jeg har møtt ufattelig mange som har gått den samme veien. De har alle hatt pappvinen som trofast følge, og igjen - spesielt kvinner. Det er ikke sosialt akseptert at kvinner drikker på lik linje med menn, det er for de fleste veldig skambelagt å være kvinne og mor og ha et rusproblem. Derfor skjuler vi det i større grad, og det er vi flinke til, både overfor omverdenen og oss selv.

Forslaget fra helsedirektoratet om å forby treliterskartongen har møtt motstand. Jeg kan til dels forstå det. Likevel - hvis det er slik at et slikt forbud kan redde opp til 30 liv hvert år, og at det vil begrense alkoholkonsumet, så er det verd å gjennomføre.

Mange av oss kan huske da røykeloven kom. Motstanden var enorm, men den har bidratt til at færre røyker. Det er vel et klart tegn på at vi trenger å reguleres fordi vi ikke klarer det helt på egen hånd. Så er det alltid nyanser, det er flere som bruker andre nikotinkilder, det vil fortsatt drikkes vin, men det vil begrense omfanget, og det er bra.

Jeg har møtt ufattelig mange som har gått den samme veien.

Jeg mener heller ikke at dette forslaget er et fasitsvar på alle alkoholproblemer vi har, men det vil være med på å begrense både skader og dødsfall som følge av alkohol. Og det vil uten tvil ha en positiv effekt for våre barn og unge.

Til alle dere som ikke har noen utfordringer med alkohol, dere kan bare fortsette å drikke som dere gjør. Den største ulempen er at dere må kjøpe flasker. Kanskje også betale litt mer, men dere vil samtidig være med på å redde liv.

Det bør ikke være noe stort offer.