Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.
Det snakkes mye om ung psykisk helse om dagen. I alle mediekanaler møter vi unge mennesker med diagnoser og problemer: Angst, depresjon, spisevegring, selvmord og søvnproblemer.
Men først og fremst forteller veldig mange at er veldig slitne. Slitne av press. Press på skole og overalt ellers i samfunnet. Dette var tema for en episode av programposten ’Ekko’ her i NRK P2 denne uka.
Her snakket programlederen med gamle mennesker om deres egen ungdomstid og stilte spørsmålet: Hvordan var det å være ungdom for 50, 60 år siden?
Selvsagt var det mye røffere forhold da enn det er i dag. Men selv de eldre kunne fortelle at de hadde inntrykk av at dagens ungdom har det verre enn de selv hadde det.
Grunnen til det? Man har så mange valg nå, og alt skal være så perfekt, og det blir mer press på enkeltindividet. Mens ungdommen i programmet framstod som bekymrede og humørløse, så var de eldre lattermilde og avslappet.
Hva skjedde med ungdomstiden? På begynnelsen av det 20. århundret var ikke ungdom funnet opp ennå. Man gikk fra å være barn i kortbukser, til å få en konfirmasjonsdress og bli voksen.
I etterkrigstiden vokste ungdom fram som både en egen samfunnsgruppe, et opprør og etter hvert et ideal. Ungdommen representerte friheten, lekenheten, den nye tiden og selvsagt framtiden. Ungdom ble et ideal nettopp fordi man ville vekk fra den grå, stivbente og krigsherjede fortiden.
I over femti år har vi levd i en kultur som dyrker ungdommen. Tenk på begreper som ’å ha barnet i seg’. Man skal helst leke og more seg så lenge man lever. Men det virker ikke som om dagens ungdom leker og morer seg lenger. De har blitt små voksne igjen.
Tvert imot er det de eldre, de som har vokst opp i det skandinaviske velferdssystemet i etterkrigstiden, som nå har en tilværelse preget av reiser, fritid, kulturelle opplevelser, sosial hygge, nysgjerrighet og åpenhet.
I den vestlige populærkulturen har alderdommen i hovedsak blitt framstilt som et tap.
Der eldre i andre kulturer kan ha opphøyde roller i samfunnet som kloke autoriteter, har eldre i vår kultur ofte gitt uttrykk for mindreverdighet ovenfor ungdom som makten i samfunnet.
”Hope I die before I get old’ lyder et av rockens mest kjente tekstlinjer, fra The Who's ’My Generation.’
Popmusikken har stort sett alltid handlet om ungdom. Ikke så rart, det er jo ungdommens musikk, til dans og moro.
Det finnes få filmer og sanger som framstiller alderdommen som en berikelse, som en god tid, som noe å glede seg til. Det kan endre seg nå.
Kanskje jeg sier dette for å få virkeligheten til å stemme med min egen livssituasjon som 40-åring?
Men det å være ung har blitt et begrep som ikke lenger kan knyttes til alder, fordi dagens ungdom jobber og sliter like mye som andre voksne. Og de er mindre lykkelige enn tidligere ungdomskull. Det kan godt hende at man vil se at middelalder og alderdom kommer tilbake som ideal i vår kultur.
Det er her de beste årene ligger. Kanskje fordi man i denne fasen virkelig finner ut hva som er det viktige her i livet?
Ser man bort fra pop- og rockemusikken, finner man mange fine sanger om livets siste faser. En vanlig metafor er å sammenlikne livet med årstider, og som alle vet, er jo høsten den vakreste årstiden.
Wille Nelson, September song på Tidal:
Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i«Ytring» på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.
