Kronikk

Å vente på hjelp

Jeg kunne vært én av disse pasientene som døde i selvmord. Jeg lever ennå. Det takker jeg ikke helsevesenet for.

Gravlund på Tjensvoll

Jeg lever ennå. Det takker jeg ikke helsevesenet, men Gud, familie og venner for, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Gunnar Morsund / NRK

De siste dagene har det florert av artikler om fagfolk som er «overrasket og rystet», etter at det for første gang i Norge er utarbeidet en oversikt over hvor mange mennesker som tar livet sitt mens de har kontakt med psykisk helsevern. Denne oversikten viser at det i årene fra 2008 til 2015 døde 1910 pasienter i psykisk helsevern i selvmord. Det tilsvarer mer enn én pasient annenhver dag.

Ja, tallene er vanvittige. Men jeg er ikke overrasket.

Det kunne vært meg

Jeg kunne vært én av disse pasientene som døde i selvmord. Men det er jeg ikke. Jeg lever ennå. Det takker jeg ikke helsevesenet, men Gud, familie og venner for. Dette høres kanskje hardt ut, men jeg skal prøve å forklare.

Jeg kan skrive fordi jeg lever, men også jeg trenger hjelp.

Jeg heter Josefine. Jeg er 23 år og sliter med depresjon. Men jeg er nok ikke den typiske psykiatriske pasienten som media ofte skisserer. Jeg har ikke hatt en vanskelig oppvekst med mobbing, trøblete familieforhold og dårlig selvbilde. Tvert imot. Jeg har to flotte foreldre som er glade i meg. De har gitt meg en trygg oppvekst full av muligheter. Jeg har også to storesøstre som er trygge, gode forbilder for meg. Jeg har mange gode venner og et stort sosialt nettverk. Jeg er rikt velsignet – og det er jeg takknemlig for.

Venter på plass

Sett utenfra ser livet mitt normalt og kontrollert ut. Men inni meg er det ikke alltid sånn. Jeg er syk. Jeg har en depresjon, og det er ikke noe jeg har valgt selv. Sommeren 2016 fikk jeg mitt første ordentlige møte med norsk psykiatrisk helsevesen. Da fikk jeg diagnosen moderat til alvorlig depresjon, og jeg ble henvist til Distrikts-psykiatrisk senter, DPS, i påvente av plass hos psykolog med avtale.

Høsten 2016 ble jeg for første gang henvist til psykolog. I dag er det 20.04.2018 og jeg venter fortsatt på plass. Jeg står på venteliste hos én, men jeg står på niendeplass – og førstemann kan forvente å begynne behandling i august. Er det virkelig sånn det skal være?

DPS skal være den midlertidige løsninga. Hadde det bare vært nettopp dét, en midlertidig løsning, hadde det vært bra. Men vi må tørre å se sannheten i øynene og innrømme at det dessverre ikke er slik det fungerer. På DPSen har jeg hatt flere ulike behandlere, lite kontinuitet og det går ofte lang tid mellom timene fordi det er for stor pågang i forhold til kapasitet.

Jeg begynner å miste troen på at jeg kan bli frisk.

Det er kanskje vanskelig å forstå, men det gjør noe med et menneske å måtte starte behandling på ny gang etter gang med stadig nye behandlere.
Jeg begynner å miste troen på systemet. Jeg begynner å miste troen på at jeg kan bli frisk.

Om å virkelig forstå

Leder i Norsk psykiatrisk forening og professor emeritus Ulrik Fredrik Malt sier følgende i en artikkel NRK.

«Folk skjønner at hjerte- og karsykdom er dødelig. Men de forstår ikke at psykiske lidelser også er dødelige. Det hjelper ikke bare å snakke pent med folk. Som i somatikken må det nøyaktig utredning og behandling til.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Det har blitt større åpenhet og større aksept for psykiske lidelser de siste årene, men som samfunn har vi fortsatt en lang vei å gå. Åpenhet alene kan ikke redde liv, men riktig behandling kan. Behandling av psykiske lidelser trenger å bli tatt på alvor.

Tenk på dem som ikke er heldig

Jeg er heldig. Jeg har en depresjon som gjør at livet noen ganger føles uutholdelig, men jeg er allikevel heldig. Jeg har familie og venner som er glade i meg og som viser meg at livet har en verdi, også når jeg ikke ser det selv. Men jeg tenker på dem som ikke har det. De som i enda større grad enn meg er avhengige av at systemet fungerer for å overleve. For det er faktisk det dette handler om, å overleve. Men også jeg trenger hjelp. DPS er bra, og familie og venner er bra. Men ansvaret for behandling ligger hos helsevesenet. Ikke hos mine nærmeste.

Jeg lever ennå. Det takker jeg Gud, familie og venner for.

Tallet på de som tar sitt eget liv i psykiatrien er vanvittige. Men i starten av dette innlegget skrev jeg at jeg ikke er overrasket. Grunnen til det er at jeg forstår disse menneskene, fordi jeg kunne vært én av dem. Men det er jeg ikke. Jeg skriver ikke dette innlegget for å få sympati, eller for å rakke ned på noen. Jeg skriver fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste som må vente måneder og år på å få hjelp.

Behandling av psykiske lidelser trenger å bli tatt på alvor. Jeg håper at
helseminister Bent Høie leser, forstår og vil gjøre noe.


Jeg kan skrive fordi jeg lever.