Kronikk

Å tape ansikt

Når ansiktene forsvinner bak masker skjer det noe med fellesskapet.

Einar Øverenget

Det er ikke noe å hente i blikkene lenger, for blikkene kan ikke forstås om vi ikke har resten av ansiktet tilgjengelig, skriver kronikkforfatteren.

Det er selvsagt en metafor. En person som taper ansikt mister det ikke i bokstavelig forstand. Det faller ikke av. Men man mister noe som har med ansiktet å gjøre, noe som ansiktet uttrykker.

Vi finner det igjen på tysk, fransk og på engelsk selv om begrepet ikke har sin opprinnelse i vesten. Det kommer opprinnelig fra kinesisk og det handler om å miste sin verdighet.

Å tape ansikt er å tape verdighet, og selve grunnlaget for menneskets særegne verdighet ligger i vår evne til selvbestemmelse – i vår frihet. Det har å gjøre med de valgene vi tar.

Frihet handler ikke om retten til å gjøre som man vil, men om å anerkjenne seg selv som ansvarlig – som en som gjennom sine valg trer inn i rollen som sin egen autoritet. Det handler også om å anerkjenne andres rett til det samme.

Ansiktet er selve episenteret for vår humanitet.

Men hvorfor knytter vi tap av verdighet til det å tape ansikt?

Ifølge den franske filosofen Emmanuel Levinas er det i ansiktet menneskeligheten viser seg, det er selve episenteret for vår humanitet.

Det er der vi kan oppdage det ansvaret vi har for andre mennesker, og det er på den måten vi kommer i kontakt med det som er særegent for mennesket: Vi oppdager oss selv som ansvarlige for våre liv.

Levinas er spesielt opptatt av øynene og munnens uttrykksfullhet og hvordan ansiktet på den måten vekker noe i oss.

Den annens ansikt blir en forutsetning for at jeg oppdager meg selv som et jeg – som en som står ansvarlig for det livet jeg lever. Møtet med mine medmenneskers ansikt blir en forutsetning for at jeg skal oppdage hva det vil si å være et menneske.

Men hva skjer med oss når vi så dekker oss til slik at ingen kan se vårt ansikt og vi heller ikke kan se andre sitt ansikt? Hva skjer med samfunnet?

Samfunnet vil ta preg av at ansiktene forsvinner fra det offentlige rom.

I Smittevernloven §1-5 kan vi lese at «smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering».

En ting er å vurdere det rent smittevernmessige. Folkehelseinstituttet anslår smitteverneffekten ved bruk av munnbind som liten-middels – opp mot mulige helsemessige skader ved daglig å dekke til munn og nese.

En annen er å vurdere psykologiske og sosiale konsekvenser – som også er avgjørende for folkehelsen.

Det sier seg selv. Samfunnet vil ta preg av at ansiktene forsvinner fra det offentlige rom.

Blikk og smil utveksles ikke lenger som vanlig – ganske enkelt fordi det ikke lar seg gjøre.

Man fanger ikke lenger opp disse tilsynelatende ørsmå, men allikevel så avgjørende viktige forbindelsene som skaper det særegne menneskelige fellesskap.

Det er ikke noe å hente i blikkene lenger, for blikkene kan ikke lenger forstås om vi ikke har resten av ansiktet tilgjengelig. Vi slår heller blikkene ned.

Vi tilpasser oss.

Blikk og smil utveksles ikke lenger som vanlig – ganske enkelt fordi det ikke lar seg gjøre.

En dansk studie har vist at vi ikke lenger reagerer når vi ser mennesker med munnbind på ute i det offentlige rom, men at vi har sterke reaksjoner når vi ser mennesker klemme hverandre ute i offentligheten.

Men gjør det egentlig noe?

Vel, om vi skal følge Levinas videre: Tilbake står isolerte individer ute av stand til å bli oppmerksomme på sin egen menneskelighet så vel som andres. Ute av stand til å bli bekreftet – ute av stand til å bekrefte – med den følge at den etiske fordringen kan forvitre: Et samfunn av ansiktsløse mennesker kan skape et samfunn av ansvarsløse mennesker.

Og hva skjer med våre barn om vi fratar dem muligheten til å se ansikter?

Helsedirektøren har tatt til orde for det, selv om barn i varierende grad vil være kompetente brukere av munnbind med den følge at tiltaket kan ha svært liten smitteverneffekt.

Hvor lang tid tar det før de lærer seg å ikke bli berørt av andre mennesker – og at andre mennesker ikke blir berørt av dem?

Det finnes en rekke psykologiske studier som viser negative effekter når barn møter et ikke-speilende ansikt.

Særlig er de minste barna avhengige av full tilgang til et ansikt for å se, forstå og delta i samspill med andre. Når ansiktet er tildekket, kan det påvirke læring, kommunikasjon, sosial inntoning og evnen til å forstå andres følelser.

Blikkene kan ikke lenger forstås om vi ikke har resten av ansiktet tilgjengelig.

For eldre barn og ungdom vil det også være knyttet vesentlige sosiale og pedagogiske problemstillinger til bruk av maske.

Læring, kommunikasjon og evnen til å forstå andres følelser kompliseres om man ikke kan benytte seg av hele det følelsesregisteret som et synlig ansikt har. Tross alt, hvordan utvikle empati om det ikke er mulig å gi lidelsen et ansikt?

Budskapet i lignelsen om den barmhjertige samaritan blir utydelig for oss.

Helsedirektoratet har sendt ut en anbefaling om hjerte- og lungeredning under covid-19. Nå bør det ikke lenger være automatikk i å foreta livreddende tiltak.

Du bør først gjennomføre en smittevernevaluering: ser den bevisstløse ut til å ha høy eller lav smitterisiko? Du kan, hvis du føler det er lav smitterisiko, velge å gi personen munn-til-munn.

Eller du kan avstå.

Les også disse kronikkene av Einar Øverenget på NRK Ytring:

I skyggen av dugnaden

Vi bør frykte frykten