Kronikk

I skyggen av dugnaden

En dugnad skal være en felles innsats til alles beste. Det er ikke det vi har sett den siste tiden.

Einar Øverenget

Den såkalte nasjonale dugnaden myndighetene har invitert til, bryter med selve kjernen i hva en dugnad handler om, skriver Einar Øverenget.

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Det har gått ni måneder siden regjeringen lanserte kampen mot smitten som en nasjonal dugnad. Det var ikke et tilfeldig ordvalg.

Det er vanlig å hevde at dugnad er et særnorsk ord som beskriver en særnorsk aktivitet, men mennesker har nok til alle tider frivillig gått sammen for å løse oppgaver. Også utenfor Norges grenser.

Men nordmenn er utvilsomt lette å invitere med på dugnad: Begrepet har en sterkt motiverende funksjon, uavhengig av hvor stor gruppen er som går sammen for å løse en bestemt oppgave. Det kan faktisk være hele nasjonen, og uavhengig av hva oppgaven måtte være, eller om det i det hele tatt er frivillig.

En nasjonal dugnad er et dårlig utgangspunkt for politikk.

Det er åpenbart en styrke å ha begreper tilgjengelig som kan motivere en hel befolkning. Men ord er magiske – de skaper virkelighet – og derfor bør vi være årvåkne når meningstunge ord brukes i en ny sammenheng.

En ting er at det ikke er frivilligheten som har vært det bærende elementet i denne planen. Bruk av påbud og forbud langt inn i privatsfæren har vært en ny erfaring for nordmenn. En annen, og kanskje viktigere, er at det man har invitert til bryter med noe av selve kjernen i hva en dugnad handler om: bidra i fellesskap, absolutt, men også bidra noenlunde likt.

Vi har vel alle vært med på dugnad, i barnehager, på skoler og i idrettslag. Like mye som det har handlet om å få et stykke arbeid gjort, like mye har det også hatt den – kanskje særnorske – funksjonen å uttrykke jevnbyrdighet: Byrdene fordeles likt. Og ikke minst er det slik at de som organiserer dugnaden selv er med på å bære byrdene.

Noen har båret veldig tunge byrder – andre har ikke gjort det.

Den dugnaden som har utfoldet seg i 2020 har i praksis ikke handlet om å fordele byrder likt. Snarere tvert imot.

Noen har bidratt med å miste sitt livsverk, andre har bidratt med økonomisk ruin og atter andre har bidratt med å bli arbeidsløse - og vil kanskje også bidra med å forbli arbeidsløse.

Og de som i utgangspunktet var sårbare har bidratt med å bli mer sårbare.

Sårbare barn bidro med å bli mer sårbare da skolene stengte. Voldsutsatte bidro med å bli mer voldsutsatte da befolkningen ble henvist hjem. Ensomme ungdommer har bidratt med å bli mer ensomme, og gamle og syke har bidratt med å dø alene uten de nærmeste rundt seg.

Men dette gjelder jo ikke flertallet, da, vil noen kanskje innvende. For mange har dette gått veldig greit. Nettopp. Noen har båret veldig tunge byrder, andre har ikke gjort det. Og det er vel selve poenget: Hvor stor ujevnhet i byrdefordeling kan man ha og fortsatt kalle det en dugnad?

Den dugnaden som har utfoldet seg i 2020 har ikke handlet om å fordele byrder likt.

En ting er at ujevnheten har vært så stor at det nok ikke gir mening å kalle det en dugnad.

En annen ting er at tanken om en nasjonal dugnad ikke bare kan gi en feilaktig beskrivelse av virkeligheten. Den kan også ende opp med å konstruere en fiktiv verden som i praksis skjermer oss fra denne.

Det kan gi næring til en særegen form for blindhet som kalles etisk blindhet: Virkeligheten blir så endimensjonal at vi mister evnen til å utvikle motforestillinger – den blir så selvfølgelig at intet synes å måtte begrunnes.

Det man har invitert til, bryter med noe av selve kjernen i hva en dugnad handler om.

Beslutninger som har med samfunn og helse å gjøre, handler nesten alltid om å veie fordeler og ulemper opp mot hverandre. Det som er godt for noe kan være farlig for noe annet. Å håndtere en sykdom kan skape annen sykdom, å løse et samfunnsproblem kan skape et annet.

Dette er selve utgangspunktet for etisk refleksjon.

Det rapporteres daglig og systematisk i media om antall smittede, innlagt og døde på grunn av covid-19. Hva om det ble rapportert like systematisk på konkurser, rus, vold, oppsigelser og selvmord? Hvert år registreres cirka 600 selvmord i Norge. Trolig er det reelle tallet enda høyere. Hva om det bare ble rapportert på dette?

Vi bør være årvåkne når meningstunge ord brukes i en ny sammenheng.

Det å evne å endre perspektivet er en viktig del av etisk refleksjon, men dugnadsånden gir lite rom for å gjøre det.

Veien er kort fra begrepet om en nasjonal dugnad til å bli et en-sak-samfunn – og med ett er vi ikke lenger i stand til å etterspørre eller gi en balansert fremstilling av forholdsmessigheten ved de grep vi tar. Hva om de totalt sett skader mer enn de gagner?

Dette blir til slutt et politisk spørsmål.

En nasjonal dugnad er rett og slett et dårlig utgangspunkt for politikk – ganske enkelt fordi en dugnad kun handler om å få jobben gjort. Man bedriver ikke uenighet, kritikk og opposisjon i en dugnad, og dermed forvitrer selve drivkraften i politikken.

Det er ikke frivilligheten som har vært det bærende elementet i denne planen.

Politikk handler ikke kun om å få jobben gjort, men kanskje mer om å beslutte hvilken jobb som skal gjøres.

Uten uenighet og diskusjon vil politisk maktutøvelse miste den motstanden og det korrektivet som skal til for å sette riktig kurs.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 25.01.2021
2 052
Smittede/uke
135
Innlagte
548
Døde
76 859
Vaksinerte