Mens verden forandrer seg på mange måter, er fortellingen om at fortidens reale slagsmål mellom to oppreiste gutter er fortrengt av brutal vold utøvd av flokker som fortsetter når motstanderen ligger nede konstant.
Voldsmytologier
Uavhengig av om voldsstatistikken viser at volden blant ungdom går ned, slår mediene opp at samfunnet er truet av voldelig ungdom. Typisk er oppslaget i Aftenposten om brutal vold i Oslo øst der politiet forteller at «i tillegg til at volden blir grovere, er det ingen sperrer mot å være flere mot én, sparke den som ligger nede, eller å provosere folk som i utgangspunktet ikke ønsker å slåss».
Selv om artikkelen også forteller om statistikk som viser at vold går ned og om unge i øst som føler seg stigmatisert, er budskapet som står igjen at volden har blitt verre, at den skyldes et eller annet med Oslo øst og at det er noe som skjer nå. Hvis disse tre tingene ikke stemmer, er oppslaget basert på usannheter, stigmatiserende og historieløst.
Politiet advarer
Jeg har hørt og lest denne fortellingen mange ganger før. Den var gjengs i Indre Østfold på 1980-tallet, men for å få fakta på plass, søkte jeg i avisdatabasen Retriever, med aviser flere tiår bakover, på ordene «vold ungdom fortsetter ligger nede».
Aftenpostens sjokkrapport fra Oslo Øst er ikke ny. Nordlys 6. april 1995 gir sjokkinformasjon om utviklingen i Harstad. Politiet er kilde når Nordlys slår opp at volden nå har blitt så brutal at folk fortsetter når motstanderen ligger nede.
Og det går i den duren over hele Norge fram til i dag. Alltid er det verre, alltid ved at de nå i motsetning til før fortsetter når noen ligger nede, det er ofte våpen og folk som slåss i flokk det er snakk om. Politiet er stort sett kilde til både nåtiden og historien. Forklaringen endrer seg derimot med samtidens frykt. Videovold, dataspill eller hva det nå er samtiden frykter.
Forskere slutter seg til
Aftenposten 2017 kunne i stedet resirkulert enn sak fra Aftenposten 1998 basert på en bok med rapporter fra ungdom fra hele landet. «Før var det mer sånn at man sloss en mot en, og når noen lå nede så stakk man av. Nå kan godt fem eller ti gå imot en, og man fortsetter å sparke en som ligger på bakken. Sånn at han mister tenner og brekker nesen».
Eventuelt kunne Aftenposten brukt et oppslag fra 1999 der politisjef Ingelin Killengreen forteller: «Selv om antall tilfeller av gatevold går ned, viser det seg fortsatt at volden blir grovere. - Det henger blant annet sammen med at det brukes mer våpen, spesielt kniv, men også skytevåpen. Tidligere lot folk gjerne offeret være når vedkommende var slått i bakken. I dag ser vi at man fortsetter å sparke og slå et offer, selv om det ligger nede. … , sier hun.»
Følg NRK Debatt på og
Hele Norge rundt
Trøndelag fikk advarsel mot Oslo øst-tilstander i 2003 da Adresseavisen med forskerhjelp fra Politihøgskolens Ragnhild Bjørnebekk beskrev «En brutalisering av samfunnet. … Men mange forskere peker på at volden blir stadig råere. En av konsekvensene av det er at det ofte brukes kampsportteknikker i voldsutøvelsen, og som sagt at flere utøver vold samtidig Sperrene som tidligere hindret voldsutøveren i å slå og sparke en som ligger på bakken er i ferd med å bli borte. Flere av dem jeg har snakket med oppgir å ha sparket andre mot hodet, også når vedkommende ligger nede på bakken. Enkelte slutter først når offeret ikke lenger beveger seg, sier Bjørnebekk.»
Sørlendingene var ikke bedre. I 2009 skriver Fædrelandsvennen: «Det har vært påfallende mange voldsepisoder på skolene på Agder bare det siste året. En av dem som til daglig arbeider med forebygging blant unge er politioverbetjent Hans Martin Skovly, leder for forebyggende avsnitt i Kristiansand. «Vi opplever volden blant ungdomsskoleelever som grov. Ofte går mange på én, og volden fortsetter selv om offeret ligger nede, sier han».
En eldgammel historie
Konklusjonen etter mitt enkle søk må være at det alltid er mulig å finne brutal vold blant unge for dem som leter. Over hele landet. Det er også lett å få politiet på glid. Å finne årsaken til den volden som drøftes i disse artiklene i Oslo øst de siste årene blir helt galt, siden fenomenet altså verken er nytt eller geografisk avgrenset sånn.
Aftenpostens oppslag må sees i sammenheng med Dagsrevyens oppslag om gjenger, vold og narkotika i Oslo øst 11. mars i år. Begge har som ramme en ferdigskriptet mediefortelling, som har rullet og gått hele mediehistorien (Jon Savages bok Teenage fra 2007 gir eksempler på hvordan selve kategorien tenåringer er knyttet til fortellinger om voldelig ungdom).
Stigmatisering
Voldens årsak ligger heller ikke i konkret teknologi, siden teknologien forandrer seg. Det er kanskje ikke så vesensforskjellig om det fortelles om volden, eller om den filmes med mobiltelefon?
Mye av det som skjer kan forklares med generelle samfunnstrekk på et eller annet vis. Det er kanskje ikke så ille når tegneserier, VHS eller sosiale medier får skylda. Men når søkelyset rettes mot bestemte geografiske områder, rettes det typisk også mot kategorier av mennesker som stor sett ikke er voldsutøvere og som om de lever i områder med vold med større sannsynlighet er ofre. Dessuten er de gjerne på ymse vis syndebukker i en rekke andre fortellinger om samtiden.
Før mediene tar på seg jobben med å tydeliggjøre hvem som har skylda for at fortidas uskyld blir borte ved å peke på dem som har minst, bør de i det minste kjenne sin egen historie.
