TV Norges eiere, Discovery/Dplay, ville likevel ikke vise Espen Eckbo i mørkhudet utgave i «Nissene over skog og hei». Det har ført til en debatt om det rasistiske fenomenet «blackface».
En god debatt, og kanskje en klargjørende debatt. Går det an å sammenligne Eckbos brune og tafatte sørlending anno 2011 med USAs rasistiske kulturuttrykk hundre år tilbake i tid?
TV Norge har valgt den siste definisjonen, og dermed streket de opp en grense for hva komikere kan opptre med – i alle fall hos dem.
Les også: NRK vil ikke fjerne fra det historiske arkivet
I historiens skuff
Arkiver er gøy. I går ble jeg påminnet saker og ting det ble reklamert for i de «gode gamle dagene». DDT for å holde ungene fri for lus, amfetamin for den slanke linje, og sigaretter for gravide.
For ikke å glemme påminnelsen fra reklamebransjen om at det er kvinnen som er ansvarlig for sitt ødelagte ekteskap, hvis hun tar for lett på intimhygienen.
Spekulativ, kvinnefiendtlig og udokumentert reklame går ut på dato. Heldigvis. De havner i arkivene. Og der er det morsomt og interessant å studere dem, fordi det tilgangs viser at samfunnet smått om senn endrer seg.
Akkurat nå endrer samfunnet seg med ekspressfart. Vi lever i interessante tider. Nærmest som i et globalt laboratorium.
#Metoo sveipet innover verden for 2–3 år siden. Og hva har skjedd? Plutselig kom TV-serier og filmer laget om, med og oftere også av kvinner.
Det har tatt tid, men med kombinasjonen #metoo, strømmetjenester og behovet for nye serier, har til og med filmprodusentene forstått at halvparten av seerne er kvinner.
Dessuten fører større mangfold til mer moro og mer drama. For ikke å glemme: historier fortalt fra nye vinkler. «The Morning Show», eller «The Queen’s Gambit». Sistnevnte ble sett i 62 millioner husstander – i løpet av en knapp måned.
I USA skaper «blackface»-debatten overskrifter og truer politikerkarrierer.
Mye er endret
På vinteren 2020 kom covid-19. Den sosiale distanseringen har ikke bare plassert verdens borgere foran en TV-skjerm, men også gjort oss til kyndige digitale forbrukere.
Akkurat nå utkjempes en global kamp om våre penger og vår oppmerksomhet.
I mai 2020 ble George Floyd drept. Det er ikke mange månedene siden. Han ble kvalt for åpen scene. Av en politimann. Black Lives Matter-bevegelsen ble global natten over.
Denne høsten er mye blitt endret. Ikke fordi man foreslår å sensurere stereotypiens glansforestilling «Tatt av vinden», heller ikke fordi BBC endrer innholdet på juleklassikeren «Fairytale of New York» eller fordi noen mener det er riktig å rive ned monumenter av gamle rasister.
Ikke engang TV Norges og Discovery/Dplays vedtak om å sensurere «Nissene over skog og hei» endrer verden. Men det gjorde mordet på George Floyd. Fordi det var så bestialsk, så umenneskelig, så rasistisk motivert og fordi det ble filmet og kringkastet over hele verden. Dit folk kjente seg igjen. Også den svarte middelklassen. De som har lignende historier å fortelle. Via bøker, filmer, musikk og billedkunst.
Stor kraft
Black Lives Matter (BLM) var ingen uventet bølge, men det sier noe om kraften i den, da det britiske kunsttidsskriftet ArtReview nylig kåret kunstens Hundre mektigste anno 2020. Da var de hvite mennene og de hvite kvinnene var detronisert. Øverst tronet BLM.
Tredje plass innehas av kampen for å returnere kolonienes kunst – fra de tidligere kolonimaktenes museer til dit de hører hjemme. Det er en viktig kamp. Lett å like og å forstå, men også den krevende å gjennomføre.
#Metoo er også på det tradisjonsrike tidsskriftets maktliste over de mest innflytelsesrike på verdens kunstscene. På en fjerde plass.
Noe har skjedd. Uten at ytringsfriheten er strammet inn. Og det vet vi vel egentlig ganske godt etter hvert, at sensur og angst sjeldent fører noe godt med seg.
Nå har TV Norge sagt klart ifra, at en komiker/skuespiller skal holde seg til sin egen farge. Og stort sett er det en god plan. Men hvor absolutt skal reglene være? Hvem skal måle takhøyden?
Komikere trives best, så vidt jeg forstår, i åpne landskap.
