Med denne høstens fokus på økte levekostnader i Norge blir det naturlig også et økt fokus på de av oss som har aller minst; de som går på minstesatser fra staten.
Og vi hører igjen og igjen at selv om alle skal yte etter evne og få etter behov, så skal det lønne seg å jobbe.
Som en som står utenfor arbeidslivet selv, og er ufør, er det lett å tenke at det bare er de som aldri har stått utenfor selv som tror lønnsomhet handler om kroner og øre. For alle som har stått eller står utenfor arbeidslivet over tid vet at det lønner seg å jobbe – på tusen andre måter enn den økonomiske.
Om jeg hadde fått utbetalt nøyaktig like mye penger i stønad som jeg hadde i en jobb, ville jeg likevel valgt å jobbe.
Det valget har jeg ikke.
Med jobb får man lønn – men man får også mye annet, som kanskje er usynlig for de som aldri har gått hjemme.
Jobb er sosial inkludering. Det er kollegaer, småprat og noen å spise lunsj sammen med. Skal man få det samme som syk eller pensjonist må man aktivt oppsøke noen å prate med – det skjer ikke av seg selv på samme måte som man kommer i snakk med noen over kaffeautomaten eller når man løser en oppgave sammen på jobb.
Jeg har lagt ut kontaktannonse på sosiale medier for å lete etter andre folk som også har fri på dagtid. For når mine venner kan henge etter jobb er jeg ofte allerede brukt opp dagens energi på hverdagens gjøremål.
Det er sårbart å lete etter nye venner i voksen alder, men det finnes mange som også har de samme opplevelsene som meg, og de finnes langt på vei på internett.
Håndbok for kronikere har blitt mitt sosiale nettverk på Instagram, for alle de dagene jeg ikke har overskudd til å oppsøke folk, eller ha besøk.
Jobb gir også rutiner. Jobb gir deg en grunn til å stå opp hver dag.
Når jeg ikke får rutinene via jobb må jeg lage dagsplaner, ukeplaner og månedsplaner. Det krever innsats, viljestyrke og energi.
Det er tungt å engasjere seg selv, dag etter dag, uten at noen savner deg om du sover forbi lunsj.
Deltakelse i arbeidslivet er for mange en viktig del av identiteten: «Hva jobber du med da?» er det oftest stilte spørsmålet når man møter nye mennesker. Hvordan man skal svare på det spørsmålet er et hett tema blant kronikere.
For hvem er vi når vi ikke jobber?
Med jobb kommer også innhold i hverdagen, selvrespekt og mening. Har man en normalt hyggelig jobb følger det også med anerkjennelse for den jobben du gjør, til og med ros fra sjefen på en god dag.
Alle mennesker ønsker å bidra med noe, gjøre noe som betyr noe.
Det er, om ikke umulig, fryktelig vanskelig å lage mening for seg selv, når man ikke blir sett av andre i hverdagen. Jeg, og mange med meg, prøver å fylle dagene med håndarbeid for å være med å skape noe, selv om det begrenser seg til hjemmestrikka sokker eller illustrasjoner til Instagram.
Jeg skulle ønske jeg opplevde det som tilstrekkelig, men det er en reell sorg at jeg ikke får ha en jobb jeg kan være god, og nyttig i.
Det er så mange positive, og veldig viktige ting, som kommer av å ha en jobb.
Vi som ikke har muligheten til å jobbe må bruke tid, og energi vi ofte ikke har nok av, til å fylle disse menneskelige behovene på andre måter. Det er krevende, og jeg kjenner ingen som ikke heller ville hatt en vanlig jobb.
Sykdom er ikke selvvalgt. Og ingen blir fortere friske eller føler seg bedre av å ha dårlig råd i tillegg.
Det er tvert imot å legge stein til byrden for mennesker som allerede har det vanskelig.
