De siste ukene har emneknaggen #villebarepratelitt gått viralt på sosiale medier. Den ble utløst av en kronikk hos NRK Ytring, der kronikkforfatteren skriver om det å ta kontakt med kvinner.
Han mener at det er tabu å gå bort til en ukjent jente å si hei og slå av en prat.
I kjølvannet av kronikken delte mange kvinner sine opplevelser av uønska oppmerksomhet fra menn, gjennom emneknaggen #villebarepratelitt. Det er trist å lese om alle de vonde opplevelsene, og helt på sin plass at det snakkes om.
For meg føles det spesielt å scrolle nedover #villebarepratelitt. Som rullestolbruker får jeg uønska oppmerksomhet fra fremmede hele tida. Men ikke på den måten du kanskje tenker.
Når jeg er ute og befinner meg foran en trapp, bakke eller en annen hindring, kommer det veldig ofte noen bort og skal hjelpe. Det er det ingenting galt med. Problemet er at mange ikke spør hva jeg trenger. Mange bare antar at jeg trenger hjelp, og begynner å dytte og løfte enten rullestolen min, eller enda verre: kroppen min.
For meg er det en del av hverdagen å være ute blant folk og oppleve uønska både kroppslig og verbal oppmerksomhet. Men det at jeg sitter i rullestol, gjør ikke at jeg har mer lempelige kroppslige grenser enn andre. Jeg bestemmer like mye over kroppen min som andre.
Den oppmerksomheten jeg får fra fremmede blir imidlertid konstant rettferdiggjort med at det er godt ment. Man vil da bare hjelpe, må vite. Så det å bli tatt på av menn, mot min vilje, må jeg bare godta. Fordi folk bare vil være snille. «Det var da bare godt ment» er en av de setningene jeg har hørt oftest i mitt liv.
Jeg får sjelden eller aldri oppmerksomhet fra menn fordi de syns jeg er sexy.
Oppmerksomheten jeg får, handler om rullestolen. Fulle menn syns ofte jeg er «tøff» fordi jeg er ute på byen og drikker øl.
Hvis jeg faktisk ikke trenger hjelp, og tar kontroll over rullestolen min når noen dytter i den uten å spørre, blir mange, og særlig menn, dødelig fornærma. Ett av mange eksempler er mannen som kom for å hjelpe meg på bussen, og ikke fant seg i at jeg ville ha hjelp på min måte, ikke hans. Han ga meg en overhøvling, fortsatte å furte helt til jeg skulle av bussen. Da lot han være å ta ut rampen for rullestolen.
Uønska oppmerksomhet er ubehagelig for alle. Kroppskontakt må alltid være med samtykke. Om det er godt ment eller ikke, seksuelt betont eller ikke, er helt irrelevant. Rullestol eller gående: nei betyr nei. Personlige grenser er til for å respekteres. «Fløtt deg» når jeg sier «fløtt deg»!
Og det er en tanke til jeg ikke greier å fri meg fra: Av og til skulle jeg heller ønske at jeg fikk all denne uønska oppmerksomheten fordi folk ville ligge med meg. Jeg legger fra meg den tanken fortere enn den kom, tar meg i det, og er så klart ikke misunnelig på dem som opplever det. Det er ikke greit!
Men jeg er ikke engang attraktiv for folk. Jeg er kun en liten ingenting i rullestol, som folk har et urokkelig behov for å hjelpe og ta på, enten jeg trenger hjelp eller ikke.
Så av og til skulle jeg ønske at oppmerksomheten, selv om den er veldig uønska, i hvert fall var fordi jeg hadde en attraktiv kropp, og ikke en kropp som i manges øyne er svak. Noe den heller ikke er, det er bare det at beina mine ikke virker.
Noen ganger gjør det meg helt maktesløs at det forventes av meg at jeg skal godta uønska oppmerksomhet og at min intimsone invaderes fordi det er «godt ment». Jeg har ingenting å stille opp med mot «godt ment». Hva hjelper det meg at det er godt ment, hvis det føles som alt annet enn godt for meg?
Hvor er emneknaggen for oss som opplever uønska verbal og kroppslig kontakt nesten hver gang vi er ute blant folk? Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne så lenge det er nødvendig: Spør først, lytt på svaret, hjelp etterpå på vedkommendes premisser.
Les kronikken som utløste emneknaggen #villebarepratelitt:
