Likestillingen er kommet langt i Norge. Vi er rangert som det 2. beste landet i verden på likestilling ifølge Global Gender Gap Report 2017.
Aldri før har kvinner vært så likestilt i arbeidslivet i Norge. Andelen som jobber deltid er på sitt laveste noensinne, antallet kvinnelige ledere er på sitt høyeste noensinne og forskjellene mellom kvinner og menns gjennomsnittslønn har minket fra 2015 til 2017.
Basert på slike kriterier beveger likestillingen seg sakte, men sikkert i riktig retning her hjemme. Generasjoner før har bidratt til det. Utviklingen har gått over tid og ofte har det kjentes som det har gått fryktelig langsomt.
Store samfunns- og holdningsendringer kommer sjelden raskt og uforutsigbart. Derfor tror jeg ikke noen forstod hva som ble satt i gang da Alyssa Milano i oktober i fjor ba kvinner skrive «metoo» hvis de hadde vært utsatt for seksuell trakassering eller overgrep. Hvor raskt det endret ting, overrasket i hvert fall meg.
Fortsatt lang vei å gå
Det førte til en global kampanje som har satt en stopper for karrieren til en del mektige menn. Den har satt dagsorden for det offentlige ordskiftet og samtalene rundt lunsj- og middagsbord. Mange er nok blitt overrasket, fordi det er blitt synliggjort at også i likestillingslandet Norge har vi en lang vei å gå. I ulike bransjer har kvinner anonymt fortalt sine historier og avdekket at summen handler om mer enn enkeltepisoder. Også i politikken, og også i Høyre. Seksuell trakassering skjer i alle lag, på alle arbeidsplasser og på tvers av yrkesgrupper.
Her er vi ved kjernen av #metoo, i hvert fall for meg. Det handler nemlig om hva som skjer på arenaer hvor formelle og uformelle bånd knytter mennesker sammen, for eksempel på arbeidsplasser, i politiske og frivillige organisasjoner. Dette er steder med formaliserte rammer, hvor noen har makt over andres fremtidsmuligheter.
På andre og mer uformelle arenaer forekommer det også oppførsel vi ikke skal akseptere, og som det må slås ned på. Tafsing, aggressiv sjekking og regelrette seksuelle overgrep skal vi være årvåkne overfor og slå ned på uansett. Men vi har ulike virkemidler for hvordan. Der arenaene er uformelle, må det også være mer uformelle måter å håndtere det på. Vi må være hverandres voktere, si ifra og gripe inn når vi ser grenser overskrides.
Ledere må følge opp tettere
Det skal vi også gjøre på de formelle arenaene. Men her har vi også mer formaliserte virkemidler, blant annet klare retningslinjer for hva som er akseptabel oppførsel og gode rutiner for hva man skal gjøre når retningslinjene brytes.
Så kan jeg av egen erfaring si at: selv om vi har jobbet mye med dette i Høyre, har det åpenbart ikke vært nok. En lærdom jeg har trukket av det, er at vi ledere må gå mer aktivt inn og følge opp slike saker. Jeg erkjenner at dersom ledelsen i Høyre hadde fulgt opp saker om seksuell trakassering tettere, kunne vi kanskje vært disse sakene foruten.
Mennesker i maktposisjoner må ta grundig innover seg at de er forbilder og har et ansvar. Det betyr at de må være seg bevisst at de benytter anledninger til å fortelle omgivelsene hva som er akseptabel oppførsel og ikke. De må dele sine erfaringer med de yngre og mer uerfarne, slik at de igjen har en selvtillit på at de selv bestemmer grensene, kan si stopp og at de kan si ifra om maktmisbruk.
#metoo endrer oss
Kampanjen endrer samfunnet, fordi den endrer måten vi oppfører oss på. Den endrer hvordan vi oppfatter situasjoner, hvordan vi tenker, og hva vi kan si og gjøre. Om endringene er bevisste eller ubevisste, om endringene kommer fordi folk forstår det er feil eller fordi de forstår det ikke vil bli akseptert, er underordnet. Det viktige er endringen.
Jeg vil takke alle som har fortalt sin historie, alle som har sagt ifra og som har tatt belastningen med å stå frem. Uten dere finnes det ingen #metoo. Nå må vi gjøre at deres handlinger får konsekvenser og fører til varig endring.
Følg debatten på og på
