NRK Meny
Kronikk

«Du er annerledes. Du må dø.»

I Berlin skal det bygges et monument over menneskeverdet. Det skal minne oss om nazistenes massedrap på utviklingshemmede. Og det skal fortelle oss hvor galt det kan gå når vi deler mennesker i ønskede og uønskede.

Krematorieovn i Ravensbrück

Til sammen ble rundt 300.000 fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale» tatt av dage, etter ordre fra Nazi-Tysklands øverste ledelse. Bildet viser en krematorieovn i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Foto: John Sandøy / ScanstockPhoto

Det er en varm og stille sommerdag i Berlin. Ferien er i gang og turistene preger bybildet. Men på et gatehjørne i bydelen Tiergarten er det liv og røre. Tallrike TV-team er i sving, og velkledde kvinner og menn tar plass på stoler med navneskilt.

Jeg er på en av de mest uhyggelige adresser i tysk historie. På dette stedet ble grusomme gjerninger planlagt og organisert under nazismen: Massemordet på mennesker som var funksjonshemmet eller led av kroniske sykdommer. Organisasjonen ble kalt T4, etter adressen Tiergartenstrasse 4, og sammenkomsten denne dagen markerer offisiell byggestart for et sentralt minnesmerke over denne forbrytelsen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

«En god død»

De kalte det «eutanasi», etter de greske ordene «eu» og «thanatos», som betyr «en god død». Og ifølge nazistenes propaganda var det snakk om barmhjertighetsdrap på mennesker som samfunnet ikke trengte. Det dreide seg både om såkalt rasehygiene – «å rense folkekroppen for usunne elementer» som det het, og om økonomi – å spare den tyske krigsøkonomien for utgifter på det nazistenes kalte «de unyttige som spiser maten vår».

Og det er på høy tid at et slikt minnesmerke blir reist, fordi nazistenes kaldblodige utryddelse av samfunnets svakeste er blant de aller mørkeste kapitlene i tysk historie.

Arnt Stefansen

Historien om eutanasi-drapene er en del av nazi-historien som ofte blir glemt. Og det har tatt lang tid å bli enige om byggingen av et sentralmonument for ofrene her i Tyskland. Mens det store Holocaust-monumentet ved Brandenburger Tor sto ferdig i 2005, og minnesmerket over «romfolkets Holocaust» ble innviet for snart to år siden, vil det altså fortsatt ta tid før det står ferdig et tilsvarende monument over «eutanasi-drapene». Og det er på høy tid at et slikt minnesmerke blir reist, fordi nazistenes kaldblodige utryddelse av samfunnets svakeste er blant de aller mørkeste kapitlene i tysk historie.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

300.000 ofre

I seks egne giftgassanlegg, fem i Tyskland og ett i Østerrike, ble 70.000 mennesker myrdet bare i 1940 og 1941. I august 1941 ble virksomheten stanset, på grunn av «uro i den tyske befolkningen», som det het. Det var i første rekke representanter for kirken som reagerte, og mente at en slik politikk var i strid med den kristne tro og respekten for livet.

Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene.

Arnt Stefansen

Men selv om det offisielle eutanasi-programmet ble stanset og drapsorganisasjonen T4 ble avviklet, fortsatte drapene i det stille gjennom hele krigen. Til sammen ble rundt 300.000 fysisk og psykisk utviklingshemmede, kronisk syke og såkalte «asosiale» tatt av dage, etter ordre fra Nazi-Tysklands øverste ledelse.

En siste utflukt

Drapene på syke og utviklingshemmede var et velorganisert, industrielt massemord, på samme måte som folkemordet på jødene. Mange av ofrene var pasienter på psykiatriske sykehus, og leger og pleiere der samarbeidet med dem som hadde ansvaret for drapene. I en beskrivelse av en slik drapsaksjon, heter det:

«Pasientene ble kjørt i buss til nærmeste drapsanstalt. De var blitt fortalt at de skulle på en utflukt, og at de ikke trengte å ta med seg mat eller ekstra klær for turen. «Vi gir dere alt dere trenger», fortalte vokterne, og da de kom frem til bestemmelsesstedet fikk de beskjed om å ta en dusj før de skiftet til andre klær. Men ut av dusjene kom det ikke vann, men giftgass.»

En lang kamp

Tre unge, psykisk utviklingshemmede berlinere underholder ved gårsdagens arrangement. Dét er ingen selvfølge. For i flere tiår etter den annen verdenskrig var eutanasi-drapene et ikke-tema her i Tyskland, og selv for ofrenes familier var temaet forbundet med skam og fortielse.

I flere tiår etter den annen verdenskrig var eutanasi-drapene et ikke-tema her i Tyskland, og selv for ofrenes familier var temaet forbundet med skam og fortielse.

Arnt Stefansen

Først på 1970-tallet ble massemordet på utviklingshemmede en offentlig sak, etter at den nye forbundskansleren Willy Brandts hadde tatt opp dette i sin regjeringserklæring, høsten 1969. Willy Brandt var spesielt opptatt av situasjonen for de fysisk- og psykisk utviklingshemmede, og krevde mer solidaritet med disse menneskene i det tyske samfunnet. Det var et viktig vendepunkt.

Fortsatt aktuelt

En av talerne under markeringen her i Berlin er Sigrid Falkenstein. Hun har skrevet boken «Hva skjedde med Anna?», - en sterk beretning om hennes tante, som var et av ofrene for nazistenes utryddelse av utviklingshemmede. Boken er solgt i store opplag, og handler også om dagens samfunn og våre holdninger til mennesker med utviklingshemning:

– Dette er et tema som dessverre er høyst aktuelt også i dag. Vi trenger en påminnelse om hvor galt det går når vi deler menneskene inn i nyttige og unyttige, eller i ønskede og uønskede. Derfor er det så viktig at vi reiser et slikt monument, og derfor er dette en god dag for oss alle, sier Sigrid Falkenstein.

Tre unge gutter fra Berlin underholder oss denne fine sommerdagen i Tiergartenstrasse, og vi kan alle se at de elsker sin musikk og gleder seg over livet. Det er grusomt å tenke på at hvis de hadde levd for 70 år siden ville de blitt brakt til et nazistisk drapsanlegg og avlivet med gass – fordi de var annerledes.