Kommentar

(B)ondepartiet

Det spres jo en del dritt i våronna. I Senterpartiet er det eneste som gjødsles de problemene partiet skulle legge bak seg. Den delte innstillingen kan likevel vise seg å bli samlende nok.

Anne Beathe Tvinnereim og Ola Borten Moe

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim og Ola Borten Moe er kandidater til vervet som første nestleder i Sp.

Foto: ROALD, BERIT/Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Akkurat nå som Senterpartiet så sårt trengte en ny vår, var det ondskap og gammel dritt som på nytt kom frem. Fra utsiden virker det helt på jordet.

Liv Signe Navarsete trakk seg og hele sentralstyret stilte sine plasser til disposisjon for å skape ro i partiet. Det har helt åpenbart ikke vært nok. Da Navarsete ville bidra til å sette en stopper for en maktkamp, startet bare en ny i maktvakumet som oppstod. Langs mange av de samme aksene, med de samme leirene. For eller mot Navarsete ble bare til for eller mot Ola Borten Moe.

Akkurat nå som Senterpartiet så sårt trengte en ny vår, var det ondskap og gammel dritt som på nytt kom frem. Fra utsiden virker det helt på jordet.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Dette er partipolitikk på sitt mest destruktive. En konstruktiv valgkamp med debatt om kandidaters kvaliteter og politikk er bare bra, men brev-uvennene i Senterpartiet er langt over i det destruktive. Så er det da også slik at de langt fleste medlemmene i partiet er lei all kranglingen.

Delt men samlende innstilling

Senterpartiets facebookgruppe

Faksimile av Senterpartiets egen Facebook-side, som de valgte å stenge på grunn av for mye bråk.

Foto: Skjermdump/ Facebook

Valgkomiteens leder Terje Riis-Johansen bør tidlig ha skjønt at det ville være en umulig oppgave å samle partiet og komiteen om en felles innstilling. Selv tilhører han mindretallet som vil la Borten Moe fortsette.

Ola Borten Moe har satt hele sin politiske kariere på kort sikt inn på å beholde plassen som første nestleder. Han må forstås i lys av at alt annet ville være en nedgradering av hans posisjon fra landsmøtets side. Det finner han seg ikke i, og vil da heller ta det offentlige nederlaget fullt ut ved tapt votering og bruke tiden sin på andre ting enn Senterpartiet.

Flertallet mener dét ikke vil være noe offer og foreslår Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim som første nestleder. Hun har bred støtte, kjenner partiet godt og er trygt forankret i den politiske arven etter Anne Enger, Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete. En linje enkelte mener Borten Moe bryter med. Samtidig er det ingen som direkte er mot Tvinnereim. Det er bare det at mange er mer for Borten Moe. Dette vises blant annet ved at mindretallet som støtter Borten Moe som første nestleder, applauderer henne inn som andre nestleder.

Alle tre kan bli valgt!

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Tvinnereim er altså en samlende kandidat. Hun er rett og slett så samlende at Ola Borten Moe fort kan bli valgt. For Tvinnereim kan velges som andre nestleder, hun er i svært manges øyne et bedre kort enn motkandidaten Janne Sjelmo Nordås.

Riktignok finnes det avtaler mellom fylker som låser Borten Moe-tilhengerne (la oss for øvelsens skyld forutsi at det er et flertall) til også å velge Nordås. Troms, Nordland, Oppland og begge trøndelagsfylkene er blant dem som har Borten Moe som kandiat til den første nestlederplassen og samtidig Nordås som kandidat til den andre. Likevel er det ikke gitt at et Borten Moe-flertall vil gi Nordås-flertall og dermed skyve Tvinnereim hel ut. Få delegater, altså enkeltstemmer, møter med et formelt bundet mandat. Nordås-avtalens verdi trenger ikke være så stor.

Dette blir spennende å se i ukene som kommer. Den nøyaktige fintellingen på delegat-nivå er allerede i gang både blant Tvinnereim og Borten Moes tilhengere. Selvsagt er det mest makt, både symbolsk og politisk, knyttet til vervet som første nestleder.

Nordås er dessuten, som Tvinnereim, villig til å sitte som menig styremedlem i sentralstyret.

Altså; alle tre kan bli valgt!


Flere brev, trusler, lekkasjer og drittpakke-påstander?

Paradokset viser dessuten med all tydelighet hva dette handler om: Landsmøtet er nærmest en avstemning om Ola Borten Moe fortsatt har tillit. Fortjener han å være med videre? Er han en person for den kortsiktige fremtiden for partiet?

At all uro i partiet skal roe seg bare Sylvi Listhaug sier jordbruksoppgjør eller Jan Tore Sanner sier kommuneproposisjon, virker i dag for godt til å være sant.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Mange mener Borten Moe ikke er en god nok lagspiller. At hans høyttenkning er ødeleggende, ikke konstruktiv. Standpunktene i oljepolitikk, miljøspørsmål og noen deler av landbruks- og europapolitikken blir fremstilt som saker som skiller. Påstander om skittent spill og lekkasjer til mediene fra hans støttespillere hefter også i enkeltes øyne. At han ikke har spilt Liv Signe Navarsete god (og motsatt) huskes definitivt. Deres samarbeidsproblemer løftes for eksempel tungt inn i partiets evalueringsrapport etter sist stortingsvalg. Er det da riktig at hun må gå, mens han får fortsette?

Her er partiet reelt splittet. Det er da også derfor skittkasting, personkarakteristikker, påstander om drittpakker og et utall av brev har florert den senere tiden.

Nå gjenstår innspurten av valgkampen. Kandidatene er lansert, den faktiske debatten kan begynne. Kanskje kommer den inn i et mer konstruktivt spor enn vi til nå har sett. Vi aner for eksemepel en noe mer ydmyk Ola Borten Moe i Politisk Kvarter i dag. Han sier tydelig at han ikke ser for seg et Høyre-samarbeid i 2017 og han ber følelsesmessig om landsmøtets tillit.

Hør Politisk Kvarter:

Fredsavtale på Lillestrøm?

Både Vedum, Tvinnereim og Borten Moe har denne uken vært tydelig på at Senterpartiet vil gå samlet videre ut av landsmøtesalen på Lillestrøm om ettermiddagen 7. april. Det er foreløpig mer et håp enn et riktig premiss. Uansett utfall vil én fløy føle de taper avstemningen om Borten Moe (hvori opptatt Navarsetes ettermæle og "how to behave"). At all uro i partiet skal roe seg bare Sylvi Listhaug sier jordbruksoppgjør eller Jan Tore Sanner sier kommuneproposisjon, virker i dag for godt til å være sant.

Det finnes jo likevel nok av eksempler på at det ikke finnes noe som helst så samlende internt som en ytre fiende.