Stjernemennesket

Det er funnet så mange menneskefossiler i kalksteingrottene nordvest for Johannesburg i Sør-Afrika, at området har fått navnet Menneskehetens vugge. Paleoantropolog Lee Berger ber derfor grotteutforskerne Steven Tucker og Rick Hunter holde utkikk etter fossiler, da de den 13. september 2013 drar på oppdagelsesferd til Stigende Stjernegrotte. De to har likevel ingen anelse om hvilken dramatisk oppdagelse som venter dem dypt inne i hulegangene.

Tjue meter under overflaten vrir Tucker og Hunter seg gjennom passasjen kalt Superman's Crawl – som de færreste kommer forbi med mindre de holder den ene armen tett inntil brystet og strekke den andre over hodet, som en flygende supermann. Deretter klatrer de opp en taggete hulevegg – kalt Dragon's Back – og slipper seg tolv meter ned gjennom en smal renne. I bunnen åpner et slående stort hulrom seg. Vegger og tak er dekket av kvass dryppstein og knudrete kalsitt.

Det er imidlertid bakken som fanger oppmerksomheten til grottevandrerne denne dagen. Bein – i enorme mengder, ligger strødd utover hulegulvet. De finner deler av en underkjeve, tennene sitter enda fast. Den ser ut som noe som en gang har tilhørt et menneske.

De vet det ikke enda – men beinene de har funnet er rester av en hittil ukjent menneskeart, som skal få navnet Homo naledi. Homo er slektsnavnet til mennesket, naledi betyr stjerne på det lokale bantuspråket – med andre ord stjernemennesket. En art som med sitt primitive utseende og merkelige funnsted skal komme til å forvirre forskere over hele verden, og sette spørsmålstegn ved det vi til nå har tenkt om menneskenes evolusjon.

Det andre mennesket

Lenge trodde vi at Homo sapiens var den eneste menneskearten som noen gang hadde eksistert på kloden. Kanskje ikke så rart, i og med at mange forskere i vesten lenge tolket verden i lys av bibelen. En augustdag i 1856 dukker det imidlertid opp noen beinrester som en gang for alle endrer menneskets skapelsesberetning.

Vi befinner oss i Neanderdalen, halvannen mil øst for Düsseldorf i Tyskland. Ved inngangen til Kleine Feldhofer Grotte, er to italienske kalkbruddsarbeidere i gang med å fjerne løsmasser for å utvide huleåpningen. De er så oppslukt i arbeidet, at det tar en stund før de blir oppmerksom på beinrestene de har gravd fram. "Hva kan dette være?" undrer de to.

"En hulebjørn" er konklusjonen til eieren av kalkbruddet, som samler sammen levningene og gir dem til den lokale fossilsamleren Johann Fuhlrott. Han studerer beinfragmentene og kommer øyeblikkelig opp med en annen teori. Dette må være et menneske. Et annerledes menneske – som med sin skrånende panne og kraftige beinbygning – skiller seg markant fra det moderne Homo sapiens. Kan dette være restene etter en urinnvåner som levde i Europa før vi kom hit?

Fuhlrott kommer i kontakt med den tyske antropologen Hermann Schaaffhausen, som deler hans oppfatning. Året etter presenterer de to hypotesen om at beinrestene tilhører et primitivt menneske, som etter alt å dømme levde i Europa "før syndefloden". Teorien får en blandet mottakelse.

– Det var mange som prøvde seg på kreative bortforklaringer. Noen mente beinene tilhørte en hjulbeint russisk kosakk, som hadde blitt såret i kamp mot Napoleons soldater og lagd seg i hulen for å dø.

Det forteller zoolog Torfinn Ørmen, som er førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og ekspert på fortidsmennesker. Kontroversen gjør at fossilet først beskrives vitenskapelig i 1864, og det er først to år etter det igjen at neandertalere anerkjennes endelig som en egen menneskeart.

Rødhåra og lite kreativ

Siden 1856 er det gjort flere hundre funn av neandertalere, og i dag vet vi at de er en av de nærmeste slektningene til det moderne mennesket. Det skjedde til og med noen vellykkede parringer på tvers av to artsgruppene. En følge av det er at nesten alle som er født utenfor Afrika i dag, har mellom én og fire prosent av sitt DNA fra neandertalerne. Kartlegging av neandertalernes genmateriale har dessuten gitt oss informasjon om utseende til slektningene våre.

– Neandertalerne hadde en genmutasjon som gir rødt hår og lys hud. Det er ikke samme gen som gir rødt hår hos det moderne mennesket, men den fungerer likt, forklarer Torfinn Ørmen.

Det er dessuten mye som tyder på at neandertalerne var et lite kreativt folk, i og med at de så vidt vi vet ikke har etterlatt seg et eneste hulemaleri.

– De må ha vært intelligente, for de lagde relativt avanserte redskap og våpen. Men de drev ikke med kunst, og hadde en veldig konstant kultur som forandret seg lite på 200 000 år, sier Ørmen.

– Det nærmeste vi kommer er noen smykker, som stammer fra slutten av neandertalernes levetid. Det er imidlertid mulig disse er lagd av en hybridbefolkning, bestående av krysninger mellom neandertalere og moderne mennesker.

Tynne forskere søkes

To til tre millioner år gamle fossiler som kunne kaste lys over menneskeslektens opprinnelse – det var det paleoantropolog Lee Berger drømte om å finne. Da Steven Tucker og Rick Hunter kommer tilbake fra ekspedisjonen i Stigende Stjernegrotte og viser fram bilder av beinrestene, ser Berger med en gang at dette er et primitivt menneske. Kan dette være det han hadde lett etter?

Berger vil ha beinrestene ut, og det raskt. Det er bare ett problem: Selv er han alt for stor og kraftig til å komme seg gjennom den smale passasjen som leder inn til hulen med beinene. Berger, som er kjent for å være en ukonvensjonell type, løser dette ved etterlyse folk på Facebook.

– Han søker etter tynne mennesker med faglige kvalifikasjoner, som er villig til å jobbe i trange miljø. Mange melder seg og han velger ut de seks som best oppfyller betingelsene – alle er unge kvinner, forteller Torfinn Ørmen.

De seks – som Lee Berger kaller for sine underjordiske astronauter – sendes ned i hulegangen. På kort tid kommer over 1500 beinfragmenter fra minst 15 individer opp til jordens overflate. Etter hvert oppdages enda et hulrom med beinrester.

– Fremdeles er det mye igjen, så dette funnet er helt gigantisk, sier Ørmen.

Men hva var det egentlig de hadde funnet? Menneskearten som Lee Berger gav navnet Homo naledi, hadde en merkelig blanding av primitive og morderne trekk. Det hadde menneskeslektens lange bein, men en ganske apeliknende overkropp. Stjernemenneskene var ikke særlig små, omkring halvannen meter høy. Kraniestørrelsen viser imidlertid at hjernen var liten, mindre enn halvparten så stor som vår. Hendene var på sin side moderne.

– I bunn og grunn var deres hånd den samme hånda vi har, med en rektangulær håndflaten og breie, flate fingertupper. Dette er en følsom hånd, som er i stand til å lage redskaper, forklarer Torfinn Ørmen.

Denne hånda tyder at stjernemenneskene var smartere enn hjernestørrelsen skulle tilsi.

– Du har ikke en sånn hånd, med mindre du har hjernen til å bruke den, sier Ørmen.

Den umulige forklaringen

Utseendemessig tyder mye på at Homo naledi er et tidlig fortidsmenneske, mellom to og to og en halv millioner år gamle. Det er imidlertid noe som ikke helt stemmer. Du kan telle på en hånd de mer eller mindre hele fossilene vi har funnet av tidlige fortidsmennesker. Hvordan kan det da ha seg at en så uhorvelig mengde levninger har havnet på et så utilgjengelig sted?

Ingenting tydet på at de levde i hulen, det fantes ingen rester av steinredskaper eller mat. Det var heller ingen tannmerker på beinene, så det var derfor ikke sannsynlig at rovdyr hadde dratt kroppene inn i hulen.

– Forskerne fant dessuten kun menneskebein i hulen. Hadde dette vært et tilholdssted for rovdyr, hadde man funnet rester etter mange andre dyr også, sier Torfinn Ørmen.

Etter å ha vurdert alle tenkelige muligheter satt Lee Berger og hans team igjen med kun en forklaring: Menneskene i hulen var lagt der med vilje, begravd av sin med-stjernemennesker. En forklaring som for mange syntes umulig.

– Homo sapiens er den eneste menneskearten som begraver sine døde. Det ser riktignok ut som at neandertalerne gravla babyer, men lite tyder egentlig på at de gjorde det samme med voksne, sier Torfinn Ørmen.

Homoene

Det er beskrevet over tjue arter i slekten Homo, men mange av dem har i ettertid vist seg å være bare tull. Antagelig er det rundt ti arter vi kan være sikre på, og tre av disse har blitt oppdaget de siste årene. I tillegg til Homo naledi har vi denisovanerne som trolig var en søsterart av neandertalerne.

– Det eneste vi har funnet av denisovanerne er noen tenner og en biter av en finger og en tå. Vi er likevel ganske sikker på at dette er en egen art, siden DNA-analyser av funnene ikke passer helt med hverken neandertalere eller Homo sapiens, sier Torfinn Ørmen.

Det tredje nyskuddet til menneskeslekten er kanskje det mest kuriøse. I 2003 fant forskere restene etter arten som skulle få navnet Homo floresiensis på øya Flores i Indonesia. Denne menneskearten er populært kalt "hobbiter" fordi de bare var omkring en meter høy. Trolig var størrelsen et resultat av øydvergvekst. Fenomenet er en evolusjonær prosess, der populasjoner som lever lenge isolert på små øyer med begrenset tilgang på mat og få rovdyr, krymper i størrelse. Vi vet det også fantes dvergelefanter på Flores, så det er ikke så rart at menneskene også krympet.

– Antagelig vil vi det de kommende årene bli beskrevet flere ny menneskearter, særlig av tidlige fortidsmennesker, sier Ørmen.

Men hvordan var det med Homo naledi – var ikke det et tidlig fortidsmenneske?

Spiste vi stjernemenneskene?

Funnstedet gjorde at det var uvanlig vanskelig å bestemme alderen til Homo naledi. Siden beinrestene lå løst på hulegulvet eller lå grunt begravd i et blandet jordlag, var det ikke mulig å datere på beinrestene ut fra alderen på jordlaget de befant seg i. I mai i år publiserte Lee Berger og hans team analysen som omsider fastsatte alderen til stjernemennesket. Resultatet var oppsiktsvekkende.

– Det viser seg at Homo naledi antagelig er mellom 200 000 og 300 000 år gamle. Altså en tiendedel av det forskerne først trodde, forteller Torfinn Ørmen.

Det betyr at stjernemenneskene kanskje levde side om side med andre menneskearter i Afrika i hundretusenvis år – kanskje også samtidig med en tidlig utgave av Homo sapiens.

– Kanskje var det slik Homo naledi begynte med gravferdsritualer – ved å herme etter det moderne mennesket. Før vi spiste dem, sier Ørmen.

– Spiste vi dem?

– Det ser ut som om de forsvant omtrent da de moderne mennesket kom på banen, så det kan godt hende.

Dersom det skulle vise seg at Homo sapiens spiste stjernemennesker, er det i så fall ikke første gang vi har smakt på slektningene våre. Etter alt å dømme spiste vi hobbitene på Flores, og kanskje også våre rødhårede venner Neandertalerne.

– Homo sapiens er en kjip og aggressiv menneskeart, og tror vi at noen er i konkurranse med oss er vi ikke hyggelige å ha med å gjøre, sier Torfinn Ørmen.

Hør Torfinn Ørmen fortelle mer om Homo Naledi i siste episode av Kuriøs