Mikhail Sjaravin og de andre studentene i leteaksjonen nærmer seg tregrensa, og Kholat Syakhl – De dødes fjell – ruver foran dem. Vinden har fått skikkelig tak her oppe og viska bort alle spor etter de ni kameratene deres.

Letemannskapet brøyter seg nye skispor. Håpet er å få øye på noe, om så bare en flik av noe som virker kjent.

Det var det forsinka telegrammet som hadde satt i gang leteaksjonen. Familiene til de ni studentene som nå var savna, hadde lagt press på universitetet. Til slutt ga universitetet etter og sendte Sjaravin og mange andre frivillige studenter til Uralfjella. Men når man legger i vei på en slik tur, er det ikke uvanlig å bli værfast noen dager.

Så akkurat nå tror Sjaravin og de andre at de leter etter ni levende kamerater.

Litt oppe i fjellsiden er det noe som får Sjaravin til å stoppe opp. Til venstre ser han noe som blafrer i vinden.

Han tar av seg skia og går nærmere.

Han gyver løs på snøen med hendene. Desperat. Hva om noen fortsatt er der inne? Han griper ishakka som ligger like ved, og hamrer på det tettpakka snø- og islaget.

Ishakka lager en flenge i teltduken. De kryper inn.

På teltgolvet ligger ski, tykke jakker og ryggsekker. De ser også tepper, klær, kart, penger og ei flaske alkohol.

Men ikke vennene.

Sjaravin studerer maten som ligger oppskåret. Urørt. Det kan se ut som om de ble avbrutt mens de forberedte et måltid. Vedovnen er fullpakka med ved.

Han løfter blikket. Langsida av teltduken har flere spor, kanskje etter en kniv. Noen eller noe har spjæra teltduken. Men hvorfor?

Krumbøyd kommer Sjaravin seg ut av teltet og gransker skia som står i snøen og holder teltet delvis oppreist.

Nedover åssida ser han noe som fanger hans oppmerksomhet. Spor etter nakne føtter. Sko. Sokker. Fotspor etter flere personer.

Fotspora er synlig rundt 500 meter nedover åssida før de blir borte.

Hva var det som drev ni erfarne turgåere ut av teltet, halvnakne, uten sko eller klær, og inn i den mørke russiske villmarka?

Jakta på svar har drevet fram en bølge av konspirasjonsteorier, som har vart i flere tiår og som har strukket seg langt utover Russlands landegrenser.

KGB, ufo, dekkoperasjon, hemmelig våpentesting, Yeti, snøskred, infralyd, drap og sjalusi. Det er noen av stikkordene som går igjen. Folk fra store deler av verden har meldt seg på og vil være med og leke detektiv.

En av dem er Teodora Hadjiyska, også kalt Teddy.

Hun har brukt de siste ni åra på å lese og oversette hvert eneste tilgjengelige dokument som er å oppdrive fra ekspedisjonen i 1959, og alt av frigitte myndighetspapirer etter det. Hun har via livet sitt til å finne svar.

– Enten blir jeg gal, eller så finner jeg ut av dette. Det er brikker i denne historien som ikke passer sammen, sier hun fra Wien i Østerrike.

Hennes trang til å kunne forklare denne hendelsen på en naturlig måte har drevet henne til vanvidd, mange ganger. Samtidig har det gjort henne til en ekspert.

Nå står Teddy igjen med én teori – en teori som samler alle trådene, mener hun.

Men først skal du få lese mer om hva som skjedde i Uralfjella for 62 år siden. Vi vil advare deg om at det kommer sterke bilder nedover i saken.

Den 23. januar i 1959 var det høylytt og lystig sang på togperrongen i Sverdlovsk. I dag heter byen Jekaterinburg og ligger i Russland. På femtitallet lå den i et Sovjetunionen, prega av iskald krig.

Med stappfulle ryggsekker, og ski og staver i hendene, tok den turvante gruppa avskjed med venner og familie.

Endelig skulle de starte på turen som ekspedisjonslederen Igor Djatlov hadde planlagt så lenge. Han og de ni andre i turfølget skulle virkelig få vist alle hva de var laga av.

23 år gamle Djatlov hadde sittet hjemme og tegna kart og lagt opp ei knallhard rute. På 18 dager skulle de gå 300 kilometer på ski. Målet var fjellet Gora Otorten – Den vindfulle døra eller Ikke gå dit. Det ligger i Uralfjella, fjellkjeden som skiller den europeiske delen av Sovjet fra den asiatiske.

De ti hadde en ambisjon om å bli de første til å nå denne fjelltoppen på vinterstid.

Alle i gruppa var det som ble kalt grad to tureksperter. Etter denne ekspedisjonen ville de bli sertifisert til grad tre. Det var den høyeste tilgjengelige sertifiseringen i Sovjetunionen for tur- og skigåere på den tida.

Djatlov hadde avtalt med universitetets sportsklubb at han skulle sende et telegram til dem når ekspedisjonen var fullført, senest den 12. februar.

Etter fem dager på reise med tog, buss, lastebil og til slutt hest og slede, kom de til en forlatt gruvelandsby. De rundt tjue tømmerbygningene hadde en gang husa mange gruvearbeidere, men nå var stedet falleferdig.

I nattemørket famla de seg fram til det ene beboelige huset med glass i vinduene, og en brukbar vedovn.

Etter frokosten dagen etter kom den 21 år gamle geologen og ingeniøren Jurij Judin med dårlige nyheter.

Jurij følte seg ikke bra. Han hadde flere helseplager, og smertene i knær og ledd hadde blussa opp. Så han var redd han ville forsinke gruppa om han ble med lenger.

Jurij Judin satte seg på hestesleden og forlot villmarka.

Det var en vanskelig beslutning, men også hans viktigste. Noensinne.

Klokka 11.45, den 28. januar, forlot de ni bebyggelsen og starta vandringa inn i de ugjestmilde Uralfjella. De fulgte elva Lozva og bytta på hvem som gikk først for å brøyte spor.

Skiforholdene var ikke akkurat gunstige. Det var mye overvann på elva. Gjengen måtte stoppe flere ganger for å skrape vekk snø og is fra skia.

De to neste dagene fortsatte de mot målet, med hjemmelaga kart i hendene.

Været hardna til. De måtte famle seg fram.

Vinden løya da de nærma seg skogen igjen.

Hele gruppa var utslitt, de orka ikke å lage bål. Men inne i teltet fikk de opp varmen, takket være vedovnen de hadde med seg.

De skrev ikke mer i dagbøkene sine etter denne kvelden.

De slo opp teltet bare 16 kilometer fra målet.

Hvorfor de erfarne turfolkene valgte å slå leir der, vet vi ikke. Noen tror det var fordi været var såpass dårlig. De hadde mista sikten og visste ikke hvor de var. Andre tror det var noe eller noen som tvang dem til å ta det valget.

Teddy mener teltet aldri ble satt opp akkurat der det ble funnet.

Hun har selv stått på denne plassen og kjent på vindene og snøen.

– Det er så brutalt der oppe, selv når været er normalt. Ingen ville ha satt opp et telt der.

For henne har denne gåten blitt personlig. Hun kjenner seg igjen. Hun er også en erfaren turgåer, og jobben hennes er å reise rundt og bestige nye fjelltopper.

De valgene den erfarne Djatlov-gruppa tok, er rett og slett noe hun ikke kan forstå. Noe annet må ha skjedd.

Neste gang noen ser de ni igjen har de uforklarlige skader.

Dette er de siste bildene som ble tatt av gruppa, den 1. februar i 1959.

26 dager senere våkner Mikhail Sjaravin og de andre studentene i letemannskapet tidlig. De spenner på seg skia og drar opp i åssida igjen, tilbake til stedet de fant teltet dagen før.

Så følger de fotsporene nedover, fotspor satt av nakne føtter.

De fører dem til et skogholt, hvor et stort grønt sedertre er enkelt å legge merke til.

Og der, borte ved treet, ser Sjaravin noe mørkt. Han går nærmere og finner restene av et bål.

Ingen av studentene i letemannskapet er forberedt på det som nå møter dem.

Bare to-tre meter lenger unna kan Sjaravin skimte et brunt teppe med en kropp under. Stivfrossen, nesten naken. Håret er brent, og han har brennmerker på hånda.

Ved siden av ham ligger én til.

Han har blåmerker i panna og på rumpa, skader i bakhodet, nesetippen mangler, en bit av huden på hånda ligger inne i munnen, og han mangler sko.

Ved bålet ligger flere ull- og bomullssokker. Noen biter av en genser ligger der også, men de finner ikke resten.

De legger også merke til at flere greiner på sedertreet er knekt av, fire–fem meter over bakken.

Klatra de opp dit for å gjemme seg for noe eller noen?

Det er så mange knekte og avkutta greiner, så letemannskapet er ganske sikre på at det må ha vært flere her.

Rundt 300 meter fra treet, med hodet vendt mot teltplassen, finner de ekspedisjonslederen Igor Djatlov, forfrossen og med oppknappa jakke. Hendene er folda på brystet.

Enda et hakk nærmere teltet finner en hund en kvinnekropp, med ansiktet vendt ned i snøen. Huden på hendene og ansiktet er rødlilla. Hun har blåmerker rundt øynene og på korsryggen. Hun har på seg to hatter, flere lag med gensere og bukser. Tre par med sokker. Hadde hun kledd av de andre?

Funnet av de fire likene gjør sterkt inntrykk på medstudentene i leteaksjonen.

Nå kryr det av studenter, turguider, hunder, militære og politi i åssida. Myndighetene i Moskva er informert, og de har sendt flere erfarne turgåere som skal hjelpe til i søket. Helikopter lander og tar av, både med forsyninger og nytt letemannskap.

Totalt deltar rundt 120 personer i leteaksjonen som pågår i nesten tre måneder. De fleste er studenter fra Urals polytekniske institutt. Det samme universitet som flere av studentene i Djatlov-gruppa tilhører.

Noen dager senere finner letemannskapet nok en kropp, 480 meter fra sedertreet. Dekt med snø, og ansiktet vendt ned. Godt kledd. Brudd i hodeskallen. Brunrøde skrubbsår i panna, og blåmerker på knoklene, som kan oppstå ved nevekamp.

Det blir offisielt åpna etterforskning den 28. februar.

Alle fem likene blir obdusert, men det gir ingen klare svar på dødsårsaken. Etterforskerne konkluderer med at de har frosset i hjel.

Teltduken blir undersøkt, og nå kan de si med sikkerhet at den er spjæra fra innsida og ut. Noen inne i teltet har brukt kniv for å komme seg ut.

Fortsatt er det ingen spor etter de fire siste i turfølget.

Hvit masse uten spor

Allerede på dette tidspunktet hadde flere begynt å lage sine egne teorier. Mange trodde at Djatlov-gruppa måtte ha blitt overraska av et snøskred.

Den teorien ble også brukt som en mulig forklaring både i 1959 og i 2020, da etterforskerne konkluderte på nytt. Og nå sist i januar 2021 av sveitsiske forskere.

Men teorien har endra seg på de 62 åra. Det kan ikke ha gått et særlig stort skred, sia fotsporene i snøen fortsatt var synlige da letemannskapet fant teltet. Men det kan ha vært en snøplate-utglidning.

Dieter Issler ved Norges Geotekniske Institutt har jobba med snøskred i 30 år. Han har vært en uavhengig kontrollør av den sveitsiske forskninga, en såkalt «reviewer».

Han mener at sveitserne kommer med en nøktern vurdering av noe som kan ha skjedd. Store snøplater gled nedover og traff teltet mens alle ni befant seg på innsida.

Det kan forklare hvorfor de skar seg ut av teltet og forlot plassen, og noen av skadene.

De sveitsiske forskerne prøver ikke engang å svare på resten av spørsmålsrekka.

– Dette er den mest sannsynlige teorien, fordi det nå er bevist at forholdene ligger til rette for at et slikt skred kan gå der. Men hva som skjedde med dem etterpå, er fortsatt et mysterium, sier Issler.

Teddy kan være med på at dette har skjedd, men synes likevel ikke det forklarer så veldig mye.

Hun påpeker at teltet ble funnet delvis oppreist, og at undersøkelser av fotspora viser at Djatlov-gruppa gikk rolig, i samla flokk nedover åssida. Midt i banen hvor et eventuelt nytt skred ville ha gått. Hadde de gjort det om de frykta et skred, spør hun retorisk.

Teddy vet at funnene av de fire siste kroppene endrer historien totalt.

Manglende tunge

Letemannskapet jobber iherdig i mange uker, uten å finne flere spor. Men når snøen begynner å smelte, i mai 1959, blir det oppdaga en svart bomullsbukse rundt 50 meter fra sedertreet. Så flere klær, i samme område som tidligere har vært gjennomsøkt – den gang det var mye mer snø.

De finner en kvinnekropp med åpen munn, rundt fire meter under snøen, i en bekk. Tunga og øyeeplene mangler. Hun har flere brukne ribbein, og indre brystskader som ligner på skader ei bilulykke kunne ha forårsaka.

Litt lenger opp i bekken ligger de tre siste kroppene. To av dem ligger tett. Den ene holder rundt den andre. Én mangler øyeeplene og øyenbrynet, og har et åpent sår i hodeskallen. Han har også et uberørt kamera på brystet. Den andre har en grålig hudtone, deformert nakke, mangler hud rundt øynene, og har et åpent sår ved øret. Den tredje har flere brudd i hodeskallen, blåmerker på overleppa og underarmen.

Men da letemannskapet skal sende hjem de fire siste kroppene får de problemer. Piloten i helikopteret nekter å ta dem med. Han krever at likene skal fraktes i sinkbokser.

Sjaravin undres på om piloten vet mer enn dem. For denne nekten må jo komme av at piloten tror kroppene er radioaktive?

De fire likene blir liggende ved åsryggen, nær landingsplassen til helikopteret i Uralfjella, i to netter.

Sinkbelagte kister blir bestilt. Den 8. mai, over tre måneder etter ulykkesnatta, blir de fire likene frakta ned fra fjellheimen.

Letemannskapet begynner å pakke sammen tingene sine, og søket blir avslutta.

Alle ni blir gravlagt, igjen. Denne gangen i vigsla jord i Sverdlovsk.

De fire siste som ble funnet, gravlegges i lukka kister, fordi skadene i ansiktet deres ikke er forenlig med åpne kister under seremonien.

Etterforskninga viser at tre av klesplaggene som ble funnet på likene, var radioaktive, akkurat slik piloten frykta.

Kunne ryktene om at det sovjetiske militæret drev med hemmelig våpentesting i området, være sanne?

Sprakende glimt

Det kom flere rapporter fra både turgåere og folk i nærheten av Uralfjella om at de hadde sett noen merkelige lysfenomener på himmelen i tida rundt 1. og 2. februar i 1959. Et vitne forteller om et ekstremt lys fra en slags rakett eller prosjektil.

På kameraene de ni hadde med seg, er noen av de siste bildene svarte med lyse partier. Et av medlemmene i Djatlov-gruppa hadde et kamera rundt nakken da han ble funnet. Det kan tyde på at de var ute for å ta bilder av noe.

Fra disse bildene springer det ut mange teorier – det snakkes for eksempel om ufoer, uforklarlige lysfenomen, hemmelig våpentesting og rakettoppskyting.

Ifølge Teddy er det ikke helt unaturlig å tenke at de så noe på himmelen den kvelden.

– Men når har noen dødd av å se en ufo?

Dette sammensuriet av teorier tar en ny vending når russiske myndigheter bestemmer seg for å gjenåpne etterforskninga av Djatlovpass-ulykka. Da blir enda flere hemmeligstempla dokumenter frigitt. I 2020 kommer etterforskningslederen med en innrømmelse.

Det var ei rakettoppskyting den 2. februar, og det endte med ei ulykke, men detaljene rundt ulykka er hemmeligstempla av Forsvarsdepartementet. Etterforskerne forklarer at dette likevel ikke hadde noen sammenheng med tragedien, fordi raketten fløy i en helt annen retning, mot Kasakhstan.

Noen velger å ikke tro på dette, og finner dermed en forklaring på hvorfor tre av klesplaggene på likene var radioaktive, og hvorfor flere av dem hadde en merkelig hudfarge.

Men Teddy har selvfølgelig tatt en grundig bakgrunnssjekk og funnet at én av mennene i gruppa tidligere hadde jobba på en atomfabrikk, og at ei av kvinnene kom fra en landsby som var forurensa. Så er det mulig at de som hadde på seg mye klær, hadde lånt klær av dem som allerede var døde, og dermed fikk enkelte klesplagg nye eiere.

Det er fortsatt mye som skurrer.

Hemmeligstempla

I mai i 1959, tre måneder etter hendelsen, ble den første etterforskninga avslutta fordi det ikke var spor etter en skyldig part.

Saksdokumentene ble sendt til et hemmelig arkiv.

Etterforskerne konkluderte med at seks av dem døde av hypotermi, altså forfrysning. De tre siste døde av fysiske traumer.

I tillegg skrev etterforskerne at enorme naturkrefter var årsaken til dødsfallene.

Men de store spørsmålene gjensto fortsatt: Hvorfor kutta de seg ut av teltet og sprang inn i den bitende kulda uten klær?

Kunne de ha blitt gale?

Lyden av panikk

Djatlov-gruppa kunne ha blitt påvirka av en lavfrekvent lyd, kalt infralyd. En lyd som kan forårsake panikkanfall hos mennesker.

Denne teorien ble populær da boka om Djatlov-ulykka, «Dead Mountain», av Donnie Eichar kom ut i 2013. I denne boka lanseres teorien om at lyden av en tornado kan være årsaken til den merkelig oppførselen.

Men teorien om en tornado eller orkan er ikke ny. Det var det første letemannskapet trodde var årsaken til denne ulykka.

Eichar mener at det i tillegg til en tornado kunne ha utvikla seg et mer skremmende fenomen, kalt infralyd. Det er vibrasjoner i lufta som har en frekvens så lav at det knapt kan fanges opp av det menneskelige øret. Han mener at kombinasjonene av infralyden, støyen fra tornadoen, og det bekmørke teltet, kunne ha vippa enhver erfaren ekspedisjonsgruppe av pinnen.

Videre mener han at da de ni nådde skogholtet, ville de ha kommet til seg selv igjen, men ikke klart å finne tilbake til teltet. Deretter falt de ned ei kløft, noe som kan forklare de alvorlige skadene.

Teddy mener det er lite hold i denne teorien, men hun er enig i at turgåerne opptrådte veldig merkelig.

– Jeg skjønner ikke at du kan bli så påvirka av en lyd at du velger å kutte deg ut av teltet, istedenfor å bruke utgangen. Så glemmer du vel ikke skoene dine heller?

I tillegg påpeker hun at hvis de var så desorienterte og gale, ville de ha løpt i ulike retninger, og ikke i ei samla gruppe slik fotsporene viser.

– Så skal noen ha omkommet i et fall fra en høyde; problemet er at det er ingenting i nærheten man kan falle fra. Og hva med resten? Døde de av forfrysning mens de satt ved bålet, da eller?

Denne teorien blir likevel stående hos mange, selv om den har noen åpenbare svakheter.

Nå finnes det rundt 75 teorier, eller konspirasjonsteorier, om denne hendelsen. De fleste teoriene lever i beste velgående og har store tilhengerskarer. Noen av dem handler om at én i gruppa var fra KGB på oppdrag. Enkelte mener at sjalusien tok over for de to ekskjærestene som var med. Men du skal være rimelig sjalu om du dreper alle vennene dine, og deg selv, midt i fjellheimen. Det er også teorier om at de møtte på en yeti, et apelignende monster. Eller at en flokk med rovdyr overraska dem.

Hva er det som gjør at mange av oss håndterer ei uløst gåte på en sånn måte, at flere titalls konspirasjonsteorier vokser fram?

Uholdbart vakuum

Dimitrij Kurakin, sosiolog ved HSE-universitetet i Moskva, har forska på hvorfor denne ulykka har skapt grobunn for så mange teorier. Ofte skjer det når det finnes lite informasjon om en merkelig hendelse. Men her er det helt motsatt.

– Det finnes enorme mengder med informasjon. Men ingen klarer å koble opplysningene sammen, og nå virker det som at det ikke finnes noen sannsynlig årsak, sier Kurakin.

Alle prøver å finne den ene teorien de mener er sannsynlig, og det ligger i vår natur. Vi ønsker forklaringer på ting vi ikke kan forstå.

– Det er uholdbart for oss når noe ikke gir mening. Vi takler ikke dette vakuumet.

Dermed søker mange til ei naturlig forklaring. Dette var nok strategien til etterforskerne tilbake i 1959, da de forklarte hele ulykka med en enorm naturkraft. Altså at noe helt naturlig hadde skjedd.

Men Teddy mener at hun ikke lenger er i dette vakuumet. Hun har funnet løsninga, sin løsning.

De fleste virker å være enige om faktagrunnlaget Teddy baserer seg på. Konklusjonen hun ender opp med, er derimot langt mer omdiskutert, for å si det litt forsiktig.

Sammensvergelser og løgner

Teddys hovedpoeng er at teltet aldri ble satt opp der det ble funnet, fordi det var laga for å henge mellom trær.

Hun har nylig brukt ei hel bok på å forklare sin teori, så her kommer en kortversjon.

Djatlov-gruppa satte opp teltet i skogen og ikke i åssida. Et tre velta over dem mens de var inne i teltet. Det kan forklare brystskadene og hvorfor de skar seg ut. Resten av gruppa klarte ikke å hjelpe dem som var hardt skadd, og begynte derfor å bevege seg mot åskammen hvor helikoptrene flyr i skytteltrafikk.

Teddy forteller at det forgikk leting etter uran i området, så derfor var det mye aktivitet i luftrommet over dem.

Altså var ingen av dem på tur tilbake til teltet, men på tur for å hente hjelp. Dessverre fryser de i hjel i forsøket.

Piloten Georgij Karpusjin, fløy over området tidlig i februar, og så noe som så ut som et telt og flere lik i et skogholt.

En leteaksjon ble satt i gang for å hente ut kroppene. De tror likene tilhører en annen turgruppe som tilfeldigvis var i samme område som Djatlov-gruppa. Etter hvert oppdager de at dette er helt andre personer enn det letemannskapet trodde de var.

I panikk velger de å dumpe likene i samme område som de fant dem.

Ifølge Teddy forklarer dette hvorfor kroppene ble funnet i rare posisjoner. Hvorfor kroppene med store skader var miksa sammen med kropper som var uskadd. Hvorfor jakker var åpne, og hvorfor de fant hansker i lommene til likene som hadde frostskader på fingrene.

For Teddy er det viktig å få med at ingen av dem som gjorde dette, gjorde det av vond vilje. Dette var ikke planlagt, men det skapte et kaos som er vanskelig å forklare.

– Men vi tror ikke noen ønska at Djatlov-gruppa skulle dø, eller at noen ønska å tukle med bevis.

Men disse folkene ville ikke bli syndebukker. De ville fortsette å leve livene sine.

– Alt de gjorde var å flytte teltet, og legge tilbake likene slik at de skulle bli funnet. Men i stedet skapte de den store Djatlovpass-gåten.

Men hverken snøskredeksperten Issler eller den russiske sosiologen Kurakin kjøper denne teorien. De mener den blir for spekulativ, og at hvis alle disse menneskene var involvert, så burde noen av dem ha snakka.

Og lenger kommer vi ikke. Det finnes ikke bevis nok til å konkludere med sikkerhet i denne saken. Så Teddy blir neppe arbeidsledig med det første. Hun vil dra tilbake til passet for å finne treet hun mener velta over teltet. Hun venter hun også på at flere dokumenter skal bli frigitt.

Så nå er det på sin plass å la studenten Jurij Judin, han som snudde og den eneste som døde av alderdom, få lov til å avslutte denne historien.