– Hadde jeg vært død, hadde ikke han vært her

Det nærmer seg slutten av kampen mot Sogndal på Fosshaugane den 25. september 2011. Det står om medalje, men Brann sliter. På benken sitter Carl Erik Torp og tripper. Han er sliten og har i samråd med trenerne ikke startet kampen.

Men i det 78. minutt kommer den populære Brann-spilleren inn som innbytter. Etter ti minutter på banen, begynner han å sjangle og segner om. Han tar seg til brystet og er gråblek. Legeteamet og Røde Kors kommer løpende. Det blir stille på Fosshaugane.

Det er snart fem år etter den dramatiske dagen på Fosshaugane stadion i Sogndal. Han er tilbake på fotballbanen, men drakten er lagt bort. I NRK-serien «Overleverne» forteller han om hvordan livet ble totalt forandret etter hjertestansen.

Sov med fotballen

Nå trener han unge fotballspillere som drømmer om å bli fotballproff, akkurat som han selv gjorde da han var liten.

Carl-Erik ble spiller på heltid i Kongsvinger i 2007. Han ble beskrevet som en terrier på midtbanen. Etter noen år i Hedmark-klubben kunne han velge mellom flere andre klubber. Valget falt på Bergen og Brann stadion i november 2010.

– Brann var den mest eksotiske klubben. Det å være fast på laget, komme ut på stadion som brannspiller, stille seg foran Bataljonen og høre «Nystemten» - det er et øyeblikk som har brent seg fast.

Han visste ikke at livet hans kom til å forandre seg helt det neste året.

Les også: – Rakk aldri å være redd

Klinisk død

Brannlege Asle Kjellsen har sittet på benken og fundert over hvorfor Carl-Erik ikke startet kampen. Ikke har han vært syk, ikke har han vært skadet. Han sitter og ser på spillet på banen da han i sidesynet oppfatter at Torp setter seg ned på gressmatten. Han løper til og begynner å undersøke ham.

– Han fikk ikke puste, men jeg kjente at han hadde puls. Jeg sjekket luftveiene, men det var ikke noe der. Han var bevisst, så vi kunne ikke starte hjerte/lunge-redning. Han var ikke død, men han var ikke levende heller, han var i en mellomfase, sier Brann-lege Asle Kjellsen.

Hjelpemannskapene flytter Torp over på en båre og bærer ham ut av stadion. Foran går Ingeborg Elvagjeng i Sogndal Røde Kors. Hun prøver å snakke til ham.

– Øynene begynte å glippe, han hadde noen rykninger. Når vi var nesten ute, så jeg at han begynte å falle bort, forteller Elvagjeng.

De legger ham ned, og han blir bevisstløs. Hjertet til Carl Erik har sluttet å slå. Han er klinisk død.

– Han så redd ut

«Stanset han, kjenner du puls?» «Nei, jeg kjenner ingen puls.» Hvert sekund teller for å få Torp tilbake til livet. Ingeborg fra Røde Kors må handle raskt. Hun starter hjertekompresjon. Legene gir ham støt, så komprimerer hun igjen. Da våkner Torp til.

– Jeg så meg rundt og min første reaksjon var at dette så ikke bra ut.

Røde Kors-arbeideren ser det flakkende blikket til Torp. Hun synes han ser redd ut og tenker at hun må roe ham ned, få ned pulsen og hjerterytmen hans slik at ikke hjertet hans stanser en gang til.

– Hun holdt hodet mitt og strøk meg over håret. Hun viste tydelig og god omsorg for meg, minnes han.

Nok en hjertestans

Carl-Erik blir sendt til Haukeland sykehus i luftambulanse, og blir lagt inn på akuttmottaket. En ultralyd viser at et arr på hjertet etter en tidligere ukjent sykdom gjør at hjertet slår feil.

Han får operert inn en hjertestarter som skal redde livet hans hvis hjertet stanser igjen. Han får beskjed om å leve som normalt. Men normalt for Torp er å presse kroppen og trene hver dag.

– For meg er alt annet enn å slite meg ut hver dag og bruke masse energi, unormalt.

I starten er han optimist og lurer på når han kan begynne å trene fotball igjen. Men på en treningsøkt med lagkameraten bare to måneder etter operasjonen, stanser hjertet på nytt . Han skjønner at fotballkarrieren i toppserien er over.

– Én gang på 27 år er ganske lite, men to ganger på tre måneder er ganske mye. Den mentale effekten det fikk var tøff. Jeg gikk på nåler hele tiden.

Les også: – Nå er jeg en maskin

Har blitt pappa

Fortsatt sliter den tidligere Brann-spilleren med at han aldri kan bli proffesjonell fotballspiller igjen. Savnet er stort.

– Det er vanskelig å gi slipp på det gamle livet og den gamle hverdagen. Det å spille fotball er fortsatt det morsomste jeg vet. Hodet vet hva beina skal gjøre, men beina kan ikke gjøre det lenger. Det er deprimerende å snakke med spillere som la opp for mange år siden, for de sier jo akkurat det samme.

Carl-Erik er i ferd med å skape seg en ny identitet som trener i ungdomsavdelingen i Brann. Men nå har han fått en enda større oppgave. I fjor sommer ble han pappa til lille Tiedemann.

– Det er rart å tenke på at nå har vi en generasjon under oss. Hadde jeg dødd, hadde ikke han vært her. Det tenkte samboeren min en del på etter hjertestansen. At hun kunne ha sittet igjen uten noe.

– Tenk om...

Carl-Erik var heldig med tanke på at hjertestansen skjedde under en fotballkamp der legeteamet var i umiddelbar nærhet. På sykehuset tenkte han på hvordan det kunne gått om det hadde skjedd et annet sted.

– Hadde det skjedd på trening eller da jeg var alene og løp oppe i fjellene, så hadde det endt helt annerledes.

På Brann stadion møter han redningskvinnen sin igjen. Røde Kors-kvinnen som fikk hjertet hans til å slå igjen. Som tørket svetten av pannen hans og var den første han så da han kom tilbake til livet igjen.

– Han sier han er priviligert som har livet i behold, men jeg tenker at jeg også er priviligert som har fått være med på noe slikt. Det å bety noe for et annet menneske på den måten, det gjør noe med meg også. Det setter jeg pris på, sier Elvagjeng.

Se programmet her klokken 21.35: