Anna Grønsberg Ljøsne frå Førde er arbeidsufør. Ho har Cerebral parese og epilepsi. Før møteplassen for ungdom med langvarige helseutfordringar starta opp måtte 27-åringen bruka nesten fire timar med buss kvar veg dersom ho ville delta på liknande arrangement.
I større byar finst det fleire tilbod enn på små plassar, ofte gjennom ulike interesseorganisasjonar.
Etter fleire førespurnadar vart møteplassen starta opp av Camilla Søvig i Friskliv og Frivilligsenteret i Sunnfjord kommune. Det er eit lågterskeltilbod for dei som vegrar seg for å delta på andre sosiale arrangement.
Ein fristad
For ungdommane i gruppa er møta ein fristad der dei slepp å tenka på helseplagene sine.
– Det er ikkje eit tema me snakkar om, med mindre nokon har veldig lyst. Her er me for å ha det koseleg.
Ungdommane i gruppa er samde om at det er viktig at slike lågterskeltilbod finst.
– Nokon kan slita veldig med å koma seg ut. Folk ser kanskje annleis på dei, eller dømer dei fordi dei har den og den sjukdommen. Det er veldig dumt, men diverre er det slik, fortel Grønsberg Ljøsne.
Varierte aktivitetar
Møteplassen har samlingar annankvar veke og det er deltakarane sjølv som vel kva dei skal gjera frå gong til gong.
Ho fortel med stor iver kva dei gjer på møta. Det kan vera alt frå å spela spel til å gå tur.
For to gonger sidan pynta dei kubbelys og sist gong besøkte dei den frivillige vaksne på jobb på ambulansestasjonen. Denne gongen skal dei til ein gapahuk på Mo og grilla pølser.
- Les også:
Engasjert frivillig
Helge Ullebust er med som frivillig og har eit brennande engasjement for møteplassen.
– Dette er ein gjeng med folk du berre er nøydd til å verta glad i!
Han merkar at gruppa er viktig for deltakarane.
– Ungdommane møter opp gong etter gong og eg ser korleis dei vert meir og meir trygge og opne for kvar samling dei er på.
Tilbodet har allereie vore i drift i nesten eit halvt år og både deltakarane og Ullebust håpar at alle som treng det vil koma til dei.
Even Tonning Johannesen bekreftar det Ullebust seier.
– For meg betyr gruppa å vera sosial, treffa nye folk og få nye vener.
Han synest gruppa er ein fin stad, både for folk med ulike behov og diagnosar og for folk som ikkje har så stor sosial krins rundt seg.
Eit lite tiltak med mykje meining
– Det er berre to timar annankvar veke, men me kjem oss ut. Det er to timar me får vera sosiale i staden for å sitta aleine heime, påpeiker Grønsberg Ljøsne.