En fantomtegning er eneste indikasjon på hvordan Johannes så ut

7. mars 2013 døde Johannes Eduard Kukk i Bergen, 92 år gammel. Den estiske sjømannen hadde da bodd i byen i over seksti år, stort sett i selvvalgt ensomhet, bortsett fra noen år som godt voksen pleiesønn av en kvinnelig kollega.

De siste tjue årene av hans liv bodde han på et eldresenter på Engen, midt i Bergen sentrum, hvor han holdt seg innendørs og for seg selv.

– Navnet stod på en dør her. Jeg så ham aldri, men vi visste at han var i leiligheten. Han var nok litt anonym, forteller Anette Ravnøy, som drev kaféen på senteret da Johannes levde.

Så anonym var den estiske sjømannen at det ikke fins et eneste bilde av ham.

Usynlig gjennom seksti år midt i Norges nest største by.

– Hvordan er det mulig? I vår tid fins det jo bilder av alt og alle, sier programleder for tv-programmet «Ukjent arving», Tarjei Strøm.

Laget fantomtegning fra 1954

Han forteller at det å finne et bilde av Johannes ble først en utfordring, så nærmest en besettelse, for programteamet. Da den triste realiteten gikk opp for dem, var eneste mulighet å få en profesjonell tegner til å lage en fantomtegning av den estiske sjømannen.

Til å beskrive ham hadde de Agnar Vesteng, som seilte med Johannes i fjorten dager i 1954.

Hans beskrivelser førte til dette portrettet, som enn så lenge er den eneste indikasjonen på hvordan Johannes så ut.

– Jeg fikk gåsehud da jeg stod der med tegningen i hånden. Hele historien var så trist. Den gjorde voldsomt inntrykk på oss alle, forteller programlederen.

For Tarjei Strøm ble det ekstra sterkt å stå utenfor døren hvor Johannes bodde de siste tjue årene av sitt liv.

– Da presset tårene seg på. Tanken på at her hadde han sittet helt usynlig i 20 år. Han holdt seg skjult, selv med masse folk som jobbet der og bare ville hans beste. Samtidig bodde jeg rett oppe i gaten, på Sydneshaugen, og hadde det så kjekt på den tiden, samtidig som han satt der alene.

Tror det fins flere som Johannes

Landsleder Jill Arild i foreningen Mental Helse mener historien er en tankevekker og er en alvorlig påminnelse om hva som kan skje når et menneske mer eller mindre bevisst melder seg ut av samfunnet.

– Jeg tror dessverre det fins flere slike som Johannes rundt omkring. Kanskje spesielt i byene, hvor det er litt lettere å stikke seg vekk og forsvinne, sier Arild.

– Så lenge de ikke er plagsomme for folk, blir de oversett. Hvis ingen fanger det opp, ender de opp med å slåss med demonene sine i stillhet resten av livet.

Hun får støtte av aldersforsker Thomas Hansen ved OsloMet.

– Slike historier dukker opp iblant. Jeg tror ikke det er veldig vanlig, men det skjer, sier Hansen.

– Det er ikke sikkert at personen selv oppfattet situasjonen som trist. I noen tilfeller er det snakk om folk som ikke har de samme sosiale behovene som andre. Andre ganger kan det være ufrivillig ensomhet, men at vedkommende har tilpasset seg situasjonen og akseptert det.

– Folk flest tenker gjerne på ensomhet som noe negativt. Er det alltid det?

– I forskning tenker vi også på ensomhet som noe negativt, og det er definert som et negativt fenomen. Samtidig er det noe som kalles «den gode ensomheten», alenetid, som for mange absolutt er positivt og noe vi ofte har for lite av.

Venter stor økning i korona-ensomhet

Undersøkelser om ensomhet gjort i juni viste en økning i følelsen av ensomhet for eldre over 70, ifølge Hansen. For andre aldersgrupper var det da liten forskjell fra tiden før koronatiltakene ble innført.

Forskjellene vil være langt større når ferske tall fra november offentliggjøres, tror aldersforskeren.

– Der forventer jeg en ganske klar økning for alle aldersgrupper. Folk er blitt lei, det vil være større utslag på grunn av koronatiltakene, og i tillegg er vi inne i den mørke, kjipe tiden, sier Hansen.

Jill Arild i Mental Helse mener hvem som helst kan havne inn i en mørk krok under visse omstendigheter. Hun frykter at smittefrykt og sosial nedstenging kan være faktorer som kan påvirke mange ekstra negativt

i år.

Hun mener det spesielt i disse tider er viktig å være årvåken dersom folk du kjenner trekker seg unna eller blir vanskelige å få tak i.

– Jeg tror nok flere er disponible for å bli deprimert og å isolere seg nå på grunn av den spesielle situasjonen vi er i, og det kan godt være mennesker som ikke har kjent på slike ting i noen grad tidligere, sier Arild.

– Vær obs på endret adferd

– Hvilke faresignal må man være obs på?

– At folk ikke svarer på telefonen eller svarer på meldinger. Eller om du ser synlige forandringer på oppførselen deres. Da bør man sjekke hvordan det står til med vedkommende. Si at en bryr seg og lurer på hva som skjer, sier Arild.

Thomas Hansen på OsloMet stiller seg bak de samme rådene og understreker viktigheten av å stille åpne, direkte spørsmål som ikke lar seg avfeie så lett.

– Følg med, legg merke til endringer i humør og adferd, og spør hvordan folk har det. Ikke still ja/nei-spørsmål. Ta også en ekstra telefon til de eldste i familien og vær obs på de du vet sitter mye alene.

I flere kulturer sies det at man ikke er død før noen sier navnet ditt for siste gang. Hvis det er rett, lever Johannes videre en god stund til.

Hjemme i Estland har kusinen Asta arvet fetteren hun aldri fikk møte, og familien hennes vet nå endelig hvordan det gikk med sjømannen som dro ut i 1939 og aldri kom tilbake.

Tenker på Johannes hver dag

I Bergen kjører Tarjei Strøm daglig forbi Solheim gravplass, hvor Johannes Kukk har fått sitt siste hvilested.

– Jeg er faktisk litt overrasket hvor dypt det sitter i meg. Jeg tenker på ham hver dag når jeg kjører forbi. Vi levde på samme tid, ikke så langt fra hverandre. Det er sterkt å tenke på.

Se hele episoden om Johannes Kukk her: