Mesternes vaktmester

Det plutselige tapet av storebroren for snart ti år siden fikk ham til å tenke mer over tiden man har til rådighet i livet.

At man må leve mens man kan.

– Jeg streifer fortsatt innom ham hver dag. Noen ganger føles det som at han ikke er helt borte heller.

«Tidenes»

Japan-proffen.

Tidenes eldste norske landslagsspiller.

Tidenes eldste toppscorer i Eliteserien og Europa.

Og med fare for å gjenta oss selv – Odd-legenden var tidenes eldste målscorer i en europeisk klubbturnering også.

«Tidenes» er utvilsomt et ord som fester seg når man leser om den 188 cm høye fotballspilleren på Wikipedia.

Men blir Frode Johnsen tidenes deltager i Mesternes mester?

Da det kom spørsmål om å delta i den fjortende sesongen av den populære serien, var svaret enkelt.

Men ikke på grunn av all oppmerksomheten.

Det var selve opplevelsen som lokket.

Mannen som noe beskjeden kaller seg «en slags vaktmester» er full av lovord om konkurrentene, og hva de har fått til.

Selv føler den meritterte idrettsmannen seg heldig som hadde den økonomiske tryggheten som fotballen gir.

– Mange av de andre har jo omtrent måttet sponse seg selv. Det er sykt imponerende.

Han er ikke like opptatt av å vinne som før.

– I krokket hjemme i hagen, absolutt, men ikke i fysiske idretter. Jeg har ikke beholdt det samme vinnerinstinktet som Olav Tufte for eksempel. Det har han, for å si det sånn.

Er det én ting han ikke har savnet fra proffkarrieren, så er det fokus på egen person.

– Jeg synes det er nydelig å være anonym. Jeg blir neppe noen superstjerne bare fordi jeg er med i Mesternes mester. Heldigvis.

Beina på jorda

– Tenk på det, da. Her svømte faren min ut i elva midt på vinteren for å hente ballen vi hadde mista i vannet. Så kaldt, hutrer 48-åringen.

Det kommer frostrøyk fra munnen til den tidligere landslagsspilleren.

Glidelåsen på den sorte parkasen, fri for sponsorlogoer, er lukket helt opp til hakespissen. Lua henger litt på snei.

Frode Johnsen har beina godt plantet på jorda der han skuer utover barndommens lekegrind på Skotfoss.

Det er ganske enkelt bikkjekaldt på fotballbanen nede ved elva som renner forbi tettstedet noen kilometer utenfor Skien sentrum.

Tallene på gradestokken forteller oss at det har gått noen måneder siden sommerens innspilling av Mesternes mester.

Han hilser blidt på veteranene som skal på onsdagskafe i klubbhuset til Skotfoss turn og idrettsforening.

Her er de fleste på fornavn.

De låner ham gjerne en fotball til ære for fotografen, og straks er lærkula i lufta. Skillsene som en gang gjorde fotballen til levevei, sitter fortsatt.

Det var her alt begynte.

Trente året rundt

De hang alltid på banen, løkka eller i skolegården. Så lenge det fantes en ball, var underholdningen i boks.

Fast opplegg.

Faren slo pasninger.

Storebror Dan og lillebror Frode øvde på avslutninger.

Kompisen Kjetil stod som en vegg i mål.

Var det hålke på banen, trente de med pigger under skoene.

Trening året rundt.

– Akkurat det var nok ganske unormalt på den tiden, og en viktig årsak til at jeg ble god på nettopp avslutninger.

Sofaen fristet sjelden. Unggutten var helt uinteressert i å se fotball på TV, og hva de drev med borte i England.

– Det var selve spillinga som var gøy.

Han så aldri for seg noen proffkarriere som barn, men hadde likevel et tydelig mål på banen.

Å bli bedre enn både storebror og kompisene i fotball.

Det gikk ganske bra. Han har lyktes med mye, Frode Johnsen.

Men livet har også vært vanskelig.

Den tunge telefonen

– Han var jo liksom først ut og tøffest på alt.

Han snakker om storebroren.

Dan.

Bestevennen som ikke er her lenger.

Alt skjedde veldig brått.

Søndag 25. august 2013 fikk Frode sitt livs tyngste telefon.

Han visste at Dan var på tur for å drive med basehopping ved Gudvangen i Aurland.

Broren elsket ekstremsport, og sprengte stadig nye grenser.

Dan fortalte alltid til familie og venner at det var trygt, men Frode hadde nok kjent på en engstelse. Han hadde jo sett filmene.

– Det ble villere og villere, husker han.

Denne gangen var det ikke Dan som ringte. Det var kompisen.

Da begynte Frode å ane uråd.

I telefonen ble han fortalt at storebroren, bestevennen gjennom hele livet, ikke hadde kommet ned til avtalt sted.

– Jeg måtte ringe foreldrene mine og fortelle om det som hadde skjedd. Det var vanskelig, husker han.

Ventetiden frem til den endelige beskjeden fra letemannskapene kom, var tøff.

Dan Johnsen (40) var funnet omkommet.

Selv om sorgen var tung i starten, valgte han fort å konsentrere seg om familien. De som var igjen. Vennene.

– Jeg har ikke noe formel for hvordan man skal takle ting, men for vår del gikk det etter hvert bra.

Familien har valgt å fokusere på de gode minnene.

– De er det heldigvis mange av. Jeg er takknemlig for alt vi fikk oppleve som brødre. Han var et forbilde, sier Frode.

– Dan hadde et fantastisk liv. Han gjorde det han hadde lyst til.

Det siste har brødrene vært to om.

Fotball og politi

Vi spoler tilbake til nittitallet.

Selv om Frode selv skjønte at han var temmelig god til å spille ball, var det ikke fotballspiller han så for seg som yrke.

Skotfoss-gutten ville nemlig bli politimann.

Han begynte på politihøgskolen i Oslo samtidig som han spilte fotball på Odd, og fullførte det første året. Det andre året var han i praksis i hjembyen Skien.

Fotballen var imidlertid minst like viktig som studiene i livet til den unge mannen.

Allerede i 1992 begynte han å spille for Odd, og fulgte Skien-klubbens reise fra 2. divisjon til de rykket opp til eliteserien i 1999.

Han og storebroren Dan levde et ubekymret ungkarsliv i barndomshjemmet. Nærmere bestemt på Løveid ved den vakre Telemarkskanalen.

Foreldrene hadde gått fra hverandre noen år tidligere, og funnet nye livspartnere. De to jevngamle brødrene fikk bli boende i morens hus på egen hånd. Et rødmalt tømmerhus fra 1875, som Frode fortsatt eier sammen med moren den dag i dag.

– Vi manglet ingenting. Jeg var vel 20, og broren min litt eldre. Bestekompiser. Festa og holdt på. Det er godt vi hadde forståelsesfulle naboer. Men vi vaska klær og sånn altså, ler han.

Storebroren ble mer og mer opptatt av ekstremsport.

Frode satset alt på fotball.

– Vi var nok ute etter et kick på forskjellige måter.

Odd-spillerne fikk stadig høyere status.

Deriblant spissen Frode Johnsen.

Så en dag kom telefonen som fikk han til å forstå at fotball kanskje kunne være en fulltidsjobb.

Topplaget Rosenborg trengte en ny spiss, og overrasket hele fotball-Norge med valget.

– Nils Arne Eggen hadde visstnok ikke kjent igjen navnet mitt da det ble foreslått, men jeg fikk sjansen likevel.

Han takket ja.

Det skulle vise seg å være en klok avgjørelse. For begge parter.

Han scoret fem mål på seks Champions League-kamper den første høsten.

De neste seks årene sørget spilleren fra Skien for å banke inn 126 mål for Rosenborg i løpet av 234 kamper.

Innsatsen sikret ham også en plass på landslaget.

– Plutselig står du på Ullevål med foreldrene på tribunen og flagget på brystet. Det kommer jeg til å huske for alltid.

Han måtte samtidig ta et annet avgjørende valg.

Politiuniformen måtte vike til fordel for fotballdrakta. Uten at han fikk fullført utdannelsen.

– Jeg hadde nok fått et veldig fint liv som politimann også, men fotballen ble for fristende.

Snart skulle verden åpne seg for fotballspilleren.

Japan og kjærligheten

I Trondheim møtte han den tre år yngre trønderjenta Mette Sundland. De fant raskt tonen, og snart var de et par.

Siden har de to holdt sammen.

– En nydelig dame som er ganske lik meg. Litt sånn guttejente. Hun er ikke redd for ting.

Livet skulle snart ta dem ut på en lang reise.

I 2006 viste nemlig Nagoya Grampus i Japan interesse for den norske spilleren.

Paret hadde akkurat fått sønnen Oscar, og sammen med den da 8 måneder gamle gutten reiste de ut på eventyr til soloppgangens land.

Han trodde ikke fotball var så stort i Japan. Det skulle vise seg å være en solid villfarelse.

Da familien kom inn i ankomsthallen på flyplassen, ble Frode straks geleidet inn i et presserom.

Der ventet det femti journalister som ville snakke med den nye spilleren fra landet langt nord.

Familien stortrivdes, både på og utenfor banen.

Det som i utgangspunktet var tenkt som et kort opphold, skulle vise seg å vare.

Familien økte samtidig fra tre til fire da lillesøster Mathilde kom til verden.

Etter to år fikk han tilbud fra klubben Shimizu S-Pulse, og ble værende i to år til.

Klubben hadde utstyrt ham med en egen oversetter, så språket lærte Frode seg aldri.

– Han kunne løpe opp og ned langs sidelinja og oversette kommentarer fra treneren både under kamp og på treninger. Helt unødvendig, men sånn er det i Japan.

Sønnen hadde derimot et bedre språkøre, husker Frode.

– Han snakket både norsk, japansk og engelsk da han var fire år.

Tilbake til gamleklubben

Da det begynte å nærme seg skolestart for lille Oscar, bestemte familien seg imidlertid for å vende nesa hjemover igjen. Valget falt på Skien.

Gamleklubben Odd ønsket Frode velkommen hjem med ny kontrakt fra 2011.

Det ble fire nye år med herjinger på banen, og 58 mål fordelt på 148 kamper.

Da han takket for seg i 2015, var han eldstemann i eliteserien, og hadde bevist at fotball er noe du kan holde på med en god stund. Også som levevei.

Et samlet publikum reiste seg i respekt.

Holder på den store hemmeligheten

– Jeg tjente jo godt, men jeg hadde aldri spilt så lenge om det ikke var for at jeg hadde det gøy. Uten gleden over spillet varer du ikke lenge som fotballspiller, sier Frode.

I dag bor familien i Skien.

Kona driver klesbutikk i sentrum av byen.

Selv driver han med utleie av eiendom.

– Jeg er vel egentlig en slags vaktmester. Reiser rundt og fikser litt i leilighetene når det trengs en oppgradering. Maler litt her og skrur opp noe greier der.

– Savner du livet på fotballbanen?

– Overhodet ikke. Det er en tid for alt.

Det store spørsmålet – hvem som vinner Mesternes mester – holder han godt kjeft om.

Ikke engang kona har fått vite hvordan det går.

– Hva kommer du til å huske best?

– Alt, egentlig. De fine folka. Samholdet. Jeg følte det som en ære å få være med.

Så smiler han plutselig bredt.

– Ertepose-konkurransen med Olav Tufte. Den er legendarisk.