Da Øystein lurte hele verden med «sjøormen»

Lenge var det helt tyst om hva som egentlig skjedde i juni 1983.

I 13 år visste ingen hvem som hadde lagt ut en «sjøorm» i Seljordsvatnet i Telemark.

I den nyeste sesongen av NRK-podkasten «Mysterier fra Norge» er det laga en egen episode om Seljordsormen.

Der kommer det fram nye sider av historien.

Uforklarlige bølger

I 270 år har et ormeaktig vesen blitt observert i det mørke Seljordsvatnet.

Det har vært lett med miniubåt og sonar uten å finne svar på gåten.

De uforklarlige fenomenene har ofte skjedd på varme sommerdager med blikkstille vann.

Men er det bølger, gamle tømmerstokker, oter eller en andeflokk?

Eller et ennå uoppdaga levende vesen?

Tidligere seljordsordfører Jon Svartdal er blant dem som har sett noe han ikke kan forklare.

– Jeg vet ikke hva jeg tror. Jeg lå og bada og sola meg. Så kom det uforklarlige bølger som bevega seg i en retning. Den første forsvant, så dukka det opp igjen en ny bak.

Hadde ryggrad og lå kveila sammen

Sommeren 1983 blei hele Seljord snudd på hodet.

Et ektepar på tur med sin lille sønn stoppa for å bade i Seljordsvatnet.

De gikk ut på et nes rundt 500 meter fra Seljord sentrum.

Harald Foss tok en runde i vannkanten der det lå pinner og rekved. En sverm fluer surra hissig omkring.

Med ett kjente han en vond lukt stige opp.

For der blant rusk og rask på stranda lå også noe gulaktig. Noe som var kveila sammen og med ryggrad.

Av kjøtt og med ribbein stikkende ut.

– Her ligger det en sjøorm, gitt, sa Harald.

Noe på nærmere fire meter og opptil 20 centimeter bredt lå flådd og inntørka. Helt klart et dødt dyr som ikke hørte hjemme i faunaen i Seljord.

Pytonslanger fantes ikke i de traktene, og det hadde mye større dimensjoner enn både buorm og hoggorm.

Og han hadde hørt mange historier om sjøormen i Seljordsvatnet.

Kona Mari, som hadde så ormeskrekk at hun ikke orka å se bilder av orm en gang, fikk panikk.

– Jeg blei skremt. Det var ekkelt.

Og hva skal en egentlig gjøre når en finner noe stort og slangeaktig på et sted kjent for myter om sjøormen og observasjoner gjennom århundrer?

De ringte den lokale sjøormeksperten Halvor J. Sandsdalen i Seljord, og dro av gårde så raskt de kunne.

Da de kom hjem råda det totale kaos. Sandsdalen hadde nemlig gjemt kadaveret i fjøset sitt og tipsa media.

«Jo visst er det sjøormen»

Journalister og fotografer blei flydd inn til bygda.

Media fra hele verden beit på og trodde endelig sjøormen var funnet.

Det vrimla av folk ved innsjøen. Alle ville se verdenssensasjonen, men få fikk lov.

Blant de heldige var et korps og en buss med pensjonister.

NRK Dagsrevyen leide sjøfly og hadde med zoolog.

Zoologen slo fast at dette var en boa constrictor, en kvelerslange. Og den var flådd og delt profesjonelt.

Lufta gikk ut av verdenssensasjonen. Skuffelsen var total – og Seljord var ydmyka i beste sendetid.

Nå blei overskriftene: «Sjøormbløff!». «Seljordsvatnets hemmelighet like hemmelig, for sjøormen var en kvelerslange». «Hvem er spøkefuglen?».

– Jeg vet ikke om det sitter noen og stopper ut dyr i nærheten, det er ganske uvanlig, la zoologen til.

Og en skulle komme til å holde kjeft i mange år ennå.

Fikk skylda for bløffen

Fokuset blei nå retta mot ekteparet – og folk blei sinte.

Harald fikk skylden for bløffen og mottok masse hets.

– Vi blei beskyldt for å drive med juks og fanteri, og det er ikke hyggelig å være midt i et sånt medierot i lang tid med aviser og TV, sier Mari.

Intetanende hadde de havna midt i et stunt som hadde blitt mye større enn spøkmakeren hadde sett for seg.

For det var «feil» ektepar som hadde funnet «sjøormen».

Men mer om det seinere.

Fikk inn tigerpyton

Vi skrur tiden tilbake. For før spøken i det hele tatt var påtenkt, hadde Biologisk Institutt i Oslo fått inn en tigerpyton.

Slangen på nesten fem meter skulle flås. De skulle beholde kraniet, men trengte ikke kroppen.

Øystein Bernhard Mobråten så på skapningen som lå foran ham på bordet.

– Den var som fra en annen verden, silkemyk, fremmedarta. Jeg kunne ikke kaste den i en konteiner. Det var helligbrøde.

Kvelerslangen veide over 42 kilo og var glatt. Han rulla den sammen og stappa den i en sekk.

En sein fredagskveld kasta han det digre beistet bak i bilen og kjørte til Seljord.

Det var mørkt og høyt gress, og han så vidt beina foran seg. Han halvveis bar og slepte slangen ned til Seljordsvatnet.

– Jeg klamra meg fast til denne tjukke skrotten, men fikk ikke så godt tak. Jeg må stoppe og puste litt og passe på at den ikke hekta seg fast.

Han fikk dytta den uti vannet og festa med steiner rundt der hodet hadde vært.

– Jeg så denne lange hvite skapningen som fanga bevegelsene i vannet. Det så jo ut som den var levende.

Skulle ta «romantisk båttur»

På Kongsberg var Anfinn Brekke klar til innsats.

Mobråten laga et kart og leverte til kameraten.

Planen var at Brekke og kona skulle ta «en romantisk båttur» den helga i Seljord og tilfeldigvis finne «sjøormen».

Brekke var bestyrer på Lågendalsmuseet og øyna muligheten for litt PR.

Men på mandag ringte Brekke til kameraten og fortalte at de dessverre hadde blitt forhindra fra å dra til Seljord.

Før de rakk å tenke på å prøve igjen, brøyt nyhetsoppleseren inn med en ekstramelding på radioen: Det er funnet en seljordsorm i Seljordsvatnet.

Et annet ektepar hadde funnet slangen.

Hadde ikke tenkt på konsekvensen

– Jeg lo ikke. Jeg var halvt lamma, men så humoren i det.

Mobråten konstaterte at zoologen på radio hadde truffet godt med artsbestemmelsen – for en kunne ikke skille en tigerpyton fra en boa constrictor når skinnet og kraniet var fjerna.

Men brått blei han engstelig for at sannheten skulle komme fram. Han hadde to fortrolige, ellers visste ingen om det.

– Jeg hadde havna opp i noe jeg ikke hadde tenkt konsekvensen av.

Mobråten bestemte seg for å ligge lavt.

Forsnakkelsen

13 år etter, i 1996, var det like før åpning av kunstgalleriet i Seljord.

Mobråten, som også var tegner og billedhugger, hadde en skulptur og jobba med en tegning han ville ha med på utstillinga.

I et annet rom holdt to karer på å ordne med et rom for sjøormkunst.

– At dere ikke tok vare på skjelettet av den sjøormen som blei funnet i Seljordsvatnet for 13 år siden, sa Mobråten.

De svarte at det var en kvelerslange, en boa constrictor. Det hadde en forsker sagt.

Mobråten innvendte at det var en tigerpyton.

Nei, det kunne ikke han vite noe om, mente karene.

– Jo, for det var jeg som la den ut, sa han, og angra seg med det samme.

Karene braste inn og krevde at han måtte fortelle historien. Utstillinga trengte publisitet.

– Du må ikke vise deg i Seljord

Igjen blei sjøormekspert Halvor J. Sandsdalen kontakta.

– Husker du sjøormen som blei funnet nede i Seljordsvatnet? Dette er mannen som la ut kvelerslangen, sa karene fra seljordutstillinga.

– Du må ikke vise deg i Seljord du nå, eller du kan jo gjøre det, men da blir du skutt, skal Sandsdalen ha sagt.

Reporteren som var med sendte alt på radioen i Telemark.

Senere samme år møtte spøkefuglene det «uheldige» ekteparet i studio.

Mobråten hadde med skinnet fra kvelerslangen, og stemningen var god.

Den ikoniske sjøormhistorien blei sendt i beste sendetid i «På'n igjen» med Tande-P og Hilde Hummelvoll:

Kurerte ormefobi

Så hva nå – 40 år etter?

Tror ekteparet Foss at det fins en sjøorm som ennå ikke er funnet i Seljordsvatnet?

– Jeg tror det er mye fin fisk der, men har ikke peiling. Jeg er ikke engstelig for å bade i Seljordsvatnet, og har også blitt kvitt fobien. Jeg er ikke redd orm lenger, sier Mari.

Ektemannen Harald holder muligheten åpen.

– De har observert mye opp gjennom årene som virkelig kunne være en skapning som det der. En vet ikke alt om naturen.

Og skrønemakeren sjøl, Øystein Mobråten, tror han på sjøormen i Seljordsvatnet?

– JA! Jeg gjør det.