På skattejakt i klesskapet

Mange tror at bunaden er et eldgammelt plagg, men det stemmer ikke. De fleste av dagens bunader ble rekonstruert på begynnelsen av 1900-tallet.

Knalle farger i gamle dager

For 200 år siden fantes det ikke bunader. Den gangen brukte man folkedrakter i alle farger og fasonger. Det var status å komme på kirkebakken i fargerike importerte plagg av silke og fløyel, gjerne med flotte sølvkniplinger.

– Det var en fargerikdom uten like: Knall grønn, knall rosa, blått og lilla. Farger vi ikke ville satt sammen i dag. Men de brydde seg ikke om det, sier Bodil Enger.

Hun er på skattejakt i Vinje i Vest-Telemark, sammen med kolleger fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt og lokale representanter. Håpet er å finne bortgjemte klesskatter i skap og kister.

– De var mye mer vågale før i tiden. Nå skal alt «matche», og det kan bli litt kjedelig, sier Åse Bratland i Vinje handverkslag.

Selv på bygdene i Vest-Telemark var det vanlig å gå med importerte tekstiler. Men her levde de gamle folkedraktskikkene side om side med de nye motestrømningen fra Europa.

– Det har vært mye mer utveksling enn det vi tenker. Brynesteinbruddet i Eidsborg eksporterte til hele Europa, og tekstiler var blant det vi fikk tilbake, sier Bratland.

Ull og naturfarger kom tilbake

På slutten av 1800-tallet startet fornorskningsprosessen, og plutselig var ull og plantefarger det som skulle brukes. Det var tilbake til røttene. Det urnorske skulle markeres.

– Bunadene var en viktig del av fornorskningen. Mange steder i landet måtte de nye bunadene rekonstrueres, fordi man hadde glemt de gamle mønstrene og tradisjonene. De gamle drakttradisjonene hadde blitt borte på 1840-tallet, forteller Enger.

Men på enkelte plasser gikk det en ubrutt linje mellom folkedraktene og bunadene. På steder som Vest-Telemark, Setesdal og Hallingdal gikk folkedraktene over til å bli bunad. Så dette er de mest «ekte» bunadene vi har.

Legges ut på nettet

Seks uker i året reiser folk fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt rundt i Norge for å lete etter gamle klesskatter.

– Det er veldig viktig å fotografere og registrere gamle plagg, slik at de kan brukes til forskning eller inspirasjon når nye bunader skal lages, sier Enger.

Alle plagg som samles inn blir merket, registrert og fotografert. Så blir de levert tilbake til eieren.

– Det er nok ikke alle som er klar over at de har skatter i klesskapet. Vi bryr oss ikke om plaggene er skitne eller fillete. De kan fortelle en viktig historie likevel, sier «bunadsarkeologen».

Alle plaggene legges inn et nasjonalt arkiv, og bli etter hvert tilgjengelig for allmennheten på nettsiden digtialtmusem.no.