NRK Meny
Normal

– Jeg er redd for å bli morder på den veien

De fleste er overbevist om at dette er et fotgjengerfelt, men det er det ikke.

Fotgjenger krysser et tilpasset krysningspunkt

På Smidsrødveien på Nøtterøy er det tilrettelagt for krysning, men dette er ikke et fotgjengerfelt.

Foto: Marianne Aakermann / NRK

Gangfelt høyre

Når dette skiltet mangler, er det ikke et gangfelt.

Foto: Statens vegvesen

Du finner dem over hele landet, fotgjengerfeltene som ikke er fotgjengerfelt.

Smidsrødveien på Nøtterøy har godt med trafikk, spesielt på morgenen. Det er bilister som skal på jobb, og det er barn og ungdom som skal på skolen og må krysse veien. I 60-sonen er det mange som krysser veien i det som ser ut som et fotgjengerfelt. Nesten.

Les også:

Statens vegvesen kaller det et tilpasset krysningspunkt. Det ser ut som et fotgjengerfelt. Det har nedsenket kantstein og nedsenket midtrabatt, det er forsterket med en asfaltert sti fra sykkelsti til veien, over grøftekanten og det er forsterket med ekstra lys. Det eneste som mangler er stripene i veien og et blått trekantet skilt som indikerer at det er et fotgjengerfelt.

Må bråbremse for fotgjengere

– Det er spesielt på vinterstid når det er mørkt på morgenen, at det er skummelt. Det er veldig mange skoleunger som skal over, og som skoleunger flest så har de det travelt. De tenker på dette som et fotgjengerfelt, de er hellig overbevist om at dette er et fotgjengerfelt, så løper de over for å rekke bussen, forteller Mona Antonsen, som bruker Smidsrødveien på vei til jobb hver dag.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2013 ble 16 fotgjengere drept, og 516 skadd i Norge. Og mange av disse ulykkene skjer i fotgjengerfelt.

Mona Antonsen

Mona Antonsen kjører med hjertet i halsen på Smidsrødveien. De to tilpassede krysningspunktene i 60-sonen er farlige, mener hun.

Foto: Marianne Aakermann / NRK

Antonsen forteller at hun ofte ser biler bråbremse og stå på stive hjul for å unngå å kjøre på barna som løper over. Første gang hun tok kontakt med Nøtterøy kommune angående disse to krysningspunktene, var i september i fjor.

– Jeg spurte først og fremst, fordi jeg antok at det er flere som er like usikre som meg, er dette ett fotgjengerfelt eller ikke. Og svaret jeg fikk var at dette ikke er et fotgjengerfelt, og at fotgjengere ikke har de samme rettighetene her som i et fotgjengerfelt.

Mona Antonsen purret på kommunen og på Statens vegvesen i slutten av mai i år. Da fikk hun til svar at noe skulle gjøres med krysningspunktene i løpet av året.

– Det var i mai. Nå er det snart oktober, det blir tidligere mørkt, og med regn og løv blir veiene glatte. Jeg er livredd for å bli morder på den veien. Må det skje noe alvorlig, før noe blir gjort? lurer Antonsen.

– Kan ikke ha gangfelt overalt

På Smidsrødveien valgte Vegvesenet for noen år siden å lage to tilpassede krysningspunkt, ved Helsehuset og ved Øhrebekken. Vegvesenet så ikke grunnlag for å lage fotgjengerfelt disse to stedene. Men nå har de snudd.

Bilisters respekt for gangfelt er relativt lav

Rune Sundmark, Statens vegvesen

– Vi la til rette for kryssing, men vi ser i ettertid at vår tilrettelegging har skapt usikkerhet om dette faktisk er et gangfelt eller ikke. Vi er ferd med å gjøre om disse to krysningspunktene, her kommer det skilter og striper i vegbanen. Vi senker også fartsgrensen til 50 km/t, sier Rune Sundmark i Statens vegvesen i Vestfold og lover at det skal skje i løpet av høsten.

Tilpasset fotgjengerfelt i Tønsberg

Slik kan også et tilpasset krysningspunkt se ut. Her er veibanen forhøyet og det er merket. Her inviteres folk til å krysse, uten at bilister har vikeplikt.

Foto: Marianne Aakermann / NRK

Slike tilpassede krysningspunkter er vanlige i hele landet. Det er lagt til rette for at folk skal kunne krysse veien, men uten at det er regulert som gangfelt. Noen ganger er det bare lagt til rette for kryssing ved at det er asfaltert en sti fra sykkelsti til vei, andre ganger er det mer forseggjort, som på Smidsrødveien på Nøtterøy.

– Vi har forskjellige måter å tilrettelegge for kryssing langs veinettet og over veinettet. I tillegg til de vanlige fotgjengerfeltene har vi noen steder hvor vi kanskje ikke har et så stort krysningsvolum, eller hvor vi ikke mulighet til å gjøre store investeringer eller å regulere det som gangfelt. Da gjør vi en form for tilrettelegging, sier Rune Sundmark i Statens vegvesen i Vestfold.

– Hvorfor ikke bare lage gangfelt?

Tilpasset krysningsfelt Øhrebekken Nøtterøy

Dette er det andre tilpassede krysningsfeltet på Smidsrødveien, ved Øhrebekken.

Foto: Marianne Aakermann / NRK

– Vi kan ikke etablere gangfelt overalt hvor noen kan ha behov for å krysse en vei. Å lage et gangfelt krever et visst bruk. I tillegg ser vi at bilisters respekt for gangfelt er relativt lav, og lager vi flere gangfelt, vil det undergrave den respekten i enda større grad. Da får vi en situasjon som reelt sett er dårligere enn om de ikke er regulert gangfelt, sier Sundmark.

Har ikke vikeplikt for gående

I forskriften om kjørende og gående trafikk står det i §9.2

«Kjørende som krysser gangveg eller fortau, har vikeplikt for gående. Det samme gjelder kjøring på gågate eller gatetun. Ved gangfelt hvor trafikken ikke reguleres av politi eller ved trafikklyssignal, har kjørende vikeplikt for gående som befinner seg i gangfeltet eller er på veg ut i det.»

Men denne regelen gjelder ikke for tilpassede krysningspunkt. Bilister har altså ikke vikeplikt, så lenge det ikke er malt striper i veien og satt opp gangfelt-skilt.

– Hva slags rettigheter har en fotgjenger i et tilrettelagt krysningspunkt?

– Jeg tror man skal gå ut ifra at bilene ikke stopper. Det er forskjellen på et gangfelt og et tilrettelagt krysningspunkt. Men det paradoksale er at våre registreringer viser at konfliktnivået ofte er lavere ved et krysningspunkt enn ved et etablert gangfelt, sier Sundmark.

Les også:

Han oppfordrer alle, bilister og fotgjengere, til å være mer observante, både i krysningspunkt og i gangfelt. Han forteller at Vegvesenet daglig får henvendelser med ønsker om gangfelt.

– Da er det vår oppgave å vurdere det på faglig grunnlag og balansere de ønskene, i forhold til de tilretteleggingen vi er i stand til å få til og som vi betrakter som riktige.