Hittil i år har Politiets utlendingsenhet (PU) uttransportert 86 personer til Afghanistan. I 2013 uttransporterte PU 250 personer til det samme landet. I mai 2014 er det 2070 tidligere afghanske asylsøkere som har oversittet utreisefristen de har fått fra norske myndigheter.
21 år gamle Zakiullah Abdulyahimzai kunne ha vært en av dem. Isteden valgte han å forlate Norge frivillig i frykt for å bli drept hvis han ble sendt tilbake til hjemlandet Afghanistan.
Les også:
– Helt uforståelig
Her er et av bildene fra da Zakiullah Abdulyahimzai jobbet som tolk for de amerikanske styrkene i hjemlandet. Foto: Privat
Det har gått snart tre og ett halvt år siden brødreparet Zakiullah Abdulyahimzai og Zabiullah Ahdi kom til Norge hver for seg. I oktober i fjor møtte NRK.no Zakiullah Abdulyahimzai som sa at han fryktet for livet sitt.
Nå er det klart at kun lillebror fikk oppholdstillatelse. Nå lever brødrene to vidt forskjellige liv, hver for seg og savnet er stort.
– I en halvtime klemte vi hverandre og gråt. Gjensynsgleden var enorm da storebror fant meg på Fossnes asylmottak, nå er vi splittet igjen, sier Zabiullah Ahdi.
Kalenderen viser at vi er i starten av juni måned, sola skinner og nabolaget i Husøysund på Nøtterøy fremstår som idyllisk.
Epletrær blomstrer og gresset er grønt. Her bor 17 år gamle Zabiullah Ahdi i en kjellerleilighet. Stemningen i livet hans står i sterk kontrast til verden utenfor døra.
– Av og til føler jeg meg helt alene, det er tøft å holde motet oppe, forteller Zabiullah på flytende norsk.
Når han snakker om den fire år eldre broren, Zakiullah Abdulyahimzai, tar han seg til ansiktet og titter ned i gulvet. Han stotrer litt og stopper opp.
– Vi hadde så mye å glede oss til, jeg utdanner meg til forskalingssnekker og hadde planer om å bygge et hus hvor vi kunne bo sammen, sier han.
Han opplever situasjonen som han og broren har havnet i som svært vanskelig.
– Det er helt uforståelig at broren min ikke fikk oppholdstillatelse, jeg skjønner virkelig ikke hvordan dette kan ha skjedd, sier Zabiullah.
Frykter for livet
Resten av familien til Zabiullah bor fremdeles i Afghanistan, landet som han og broren kom seg ut av og ikke vil tilbake til.
I Afghanistan arbeidet storebror Zakiullah Abdulyahimzai (21) som tolk for de amerikanske styrkene. Han hadde godt betalt og elsket jobben sin.
– Han var stolt av jobben sin, han gav en del av lønna si til broren vår som er kreftsyk og resten brukte han på å sende meg til tryggheten i Norge, forteller Zabiullah.
På en dårlig telefonlinje får NRK tak i Zakiullah som for tiden befinner seg i Italia. Der bor han i parker og sover utendørs om natta. Ifølge lillebror Zabiullah lever Zakiullah som en uteligger.
– Jeg har det ikke noe godt her, livet er tøft og utrygt, forteller Zakiullah på engelsk.
– Hva skjer videre med deg nå?
– For å være ærlig så vet jeg ikke, men jeg kan i hvert fall ikke reise tilbake til Afghanistan, der blir jeg drept, sier han.
Han beskriver hvordan tolker blir «slaktet» i hjemlandet og sier han frykter at han vil lide samme skjebne.
Når savnet blir for stort titter gjerne Zabiullah på bilder av broren på PC-en. Her er broren på Galdhøpiggen.
Foto: Linn Løkken / NRK– Quislinger i eget hjemland
Lillebror Zabiullah Ahdi har engasjert advokat Ole Tom Røed i saken sin. Røed har arbeidet med liknende saker i sju-åtte år. Han opplever at det blir stadig vanskeligere for asylsøkere å få gjenopptatt saken sin.
Han understreker at han kun har den yngste av de to brødrene som sin klient, men basert på tidligere erfaring tviler han på at den eldste broren får vende tilbake til Norge.
– Hvis han skal prøve å vende tilbake så må han ha flere gode grunner, det holder ikke å si at han har vært tolk for amerikanske styrker, sier Røed.
Røed mener norske myndigheter bør våkne opp når det gjelder behandlingen av utenlandske tolker.
– Jeg er ikke i tvil om at afghanske tolker som arbeider for internasjonale styrker blir ansett som quislinger i sitt eget hjemland, de blir forfulgt og risikerer livet sitt dersom de vender tilbake, forteller Røed.
Han synes norske myndigheter tar for lett på dette og gir skylden til svake politiske føringer. Røed opplever at særlig afghanske tolker sliter med å bli trodd av norske myndigheter.
Tusenfryd og maraton
Det har gått snart tre måneder siden Zakiullah bestemte seg for å reise fra Norge i frykt for å bli kastet ut og deportert til hjemlandet.
– Jeg hadde forventet mer av de norske myndighetene, jeg har jo ikke gjort noe galt i hjemlandet mitt, jeg har jo bistått den amerikanske hæren under viktige oppdrag og nå trenger jeg beskyttelse, forklarer en fortvilt Zakiullah.
– Angrer du noen gang på at du tok jobben som tolk?
– Nei, aldri, jeg har gjort en viktig jobb hvor jeg har tjent godt og hatt det fint, sier Zakiullah.
Tilbake i den hvitmalte stuen til lillebror Zabiullah i Husøysund henger det gode minner på veggene. Heller ikke han angrer på at broren tok jobben som tolk. Likevel skulle han gjerne hatt broren sin boende hos seg.
– Særlig under høytider så savner jeg familien min, første året jeg var i Norge feiret jeg jul og nyttår uten familien, det var litt trist. Men det andre året feiret jeg sammen med broren min, og da var jeg helt i himmelen, husker han.
Når savnet etter broren blir ekstra stort pleier han å titte på bilder av broren sin på PC-en sin. Bilder fra en morsom tur til fornøyelsesparken Tusenfryd, storebror på Galdhøpiggen og da broren gratulerte han med vel overstått Oslo Marathon.
– Jeg elsker å løpe, men nå for tiden er jeg bare sliten, sliten av alt styr med broren min, sukker Zabiullah.
Her er brødrene sammen på Oslo maraton. Medaljen til Zabiullah henger i dag på veggen sammen med bildet av broren. Foto: Privat
Håper på gjensyn
Brødrene snakkes en til to ganger i uka når Zakiullah har tilgang til internett.
– Han forteller meg at jeg må være sterk, gjennomføre skolen og fokusere på å leve best mulig, forteller Zabiullah.
Brorens velmenende ord er vondt å høre for Zabiullah.
– Jeg begynner som regel å gråte, jeg savner han og resten av familien min så
fryktelig mye, sier han stille.
Både storebror og lillebror håper inderlig på at de vil møtes igjen.
– Det er mitt største ønske, å se lillebroren min igjen, jeg elsker han og vil være der for han, sier Zakiullah over telefon.
Lillebror Zabiullah vet ikke når og om gjenforeningen vil skje. Det eneste han vet er at han ikke ønsker å vende tilbake til Afghanistan.
– Det kan hende jeg reiser ned dit på ferie, men jeg vil aldri bo der igjen, det er for utrygt, sier han.
