Verdens mest ulykkelige land er styrtrikt

Den sentralafrikanske republikk er det ulykkeligste land i verden, ifølge FNs lykketermometer. Den samme målingen hadde Norge helt på topp.

I hovedstaden Bangui, treffer vi «Annette». Hun står i rommet der de fremmede mennene voldtok henne.

– De sa jeg måtte ta av meg klærne. De var sju menn, forteller hun.

Annette var 12 år da hun ble voldtatt av soldater fra den muslimske militsen, Seleka. I dag er hun 14, men ser mye eldre ut.

– Jeg hørte skudd mens jeg var i kirken og løp hjem. Men familien min hadde allerede flyktet.

Forbrytelsen

Annette går rundt i det mørke rommet der forbrytelsen skjedde. En seng, en hylle. Støvete plastblomster i en blikkboks. Fremdeles familiens soverom.

Hånden tviholder på fem patronhylser. Hun viser oss hvor kulene traff murveggen. Hvorfor de skjøt, vet hun ikke. Kanskje var det for å skremme. Det var ingen andre enn henne og overgriperne i nærheten.

– Jeg tenker på det hele tiden. De smittet meg med hiv. Det var muslimer som gjorde det, men jeg har hatt muslimske venner siden jeg var liten, så jeg har ikke noe imot muslimer, sier jenta som vi har kalt Annette.

Moren henger opp noen fillete klær på snoren i hjørnet av gårdsplassen. En hane napper en mark ut av komposten under klestørken.

– Nei, vi har ikke fått noen erstatning eller unnskyldning. Datteren min får medisiner av noen utlendinger. Det er bra, men det er alt, sier hun.

Senere møter vi flere av militsene som beskyldes for slike overgrep.

Gull og diamanter

Ingen vet hvor mange tusen unge jenter som kan fortelle liknende historier i Den sentralafrikanske republikk. Både kristne og muslimske grupper dreper og voldtar, ifølge Human Rights Watch.

Landet kontrolleres av et utall kriminelle gjenger som kjemper en voldsom kamp mot hverandre, for å kontrollere landets økonomiske ressurser, ifølge en rapport til FNs sikkerhetsråd.

– De kristne og muslimske militsgruppene er egentlig bandittgjenger. De samarbeider på tvers av religiøse grenser, om det øker sjansen for å få inntekter av landets enorme forekomster av uran, gull og diamanter, sier en av FNs mange sikkerhetsanalytikerne.

Han ber om å få være anonym fordi han er i stadig kontakt med de ulike militsgruppene. De bør ikke vite at han omtaler dem uten respekt og kaller dem konsekvent for banditter.

Bandittene

– Det er klart vi dreper, det er jo krig, men mine menn voldtar ikke, sier Ndoubayo De Gaule.

Han er lokal leder for den kristne militsen anti-Balaka i landsbyen Makunzi Wali, et par timers flytur fra hovedstaden.

De Gaule viser stolt fram den gamle rifla og minner mer om en ivrig skolegutt som vil ha skryt av læreren, enn en militsleder som både vil fryktes og respekteres.

Han ligger henslengt med kameratene på en presenning midt i landsbyen. Lederen har på seg en Manchester United T-skjorte. Noen er barbeinte, andre har plastsandaler.

Våpnene de bærer er gamle. Selv er de svært unge. Det hadde passet bedre om de hadde byttet våpnene ut med dataspill og Donald-blader.

– Før levde vi i fred med den muslimske militslederen, general Sidiki, men nå brenner mennene hans ned landsbyene våre og dreper kristne. Vi bare forsvarer oss, sier De Gaule.

Hans egen gruppe, anti-Balaka, er selv anklaget for å drepe, brenne og voldta. De er også beskyldt for å stjele kveg og ta høye skatter både på transport langs veiene og av bøndene i distriktet. Den unge lederen avviser alt.

Verdens matvareprogram beskylder militsen for å ha stanset matvareforsyningene til området, slik at folk sulter. Også disse beskyldningene avvises.

Vi forteller at vi er på vei til den fryktede Sidiki, og spør om han har et budskap vi kan bringe videre til generalen. Han sier at Sidiki er hans største fiende, og at generalen og mennene hans får militær trening i nabolandet Tsjad. Påstandene om slike treningsleirer er avvist av myndighetene i landet.

– Men si at vi vil ha fred. Folk herfra pleide å kjøpe kveg av Sidiki. Hvis han legger ned våpnene, så gjør vi det samme, sier De Gaule.

Nedbrente landsbyer

34 FN-soldater i pansrede kjøretøyer skal hindre at vi angripes på veien fra den ene militsen til den andre. I bilen er det påbud om å sitte med skuddsikker vest. Svetten renner fra hodet under hjelmen og ned til skrittet. Sikkerhet krysser foran komfort.

Sikkerhetssituasjonen her i Ouham-Pende-provinsen, nær grensen mot Kamerun og Tsjad, er så krevende at FN har forlangt en større konvoi for å ta med seg to medarbeidere fra NRK og tre andre vestlige mediehus på en tredagers tur, nordvest i landet.

På veien kjører vi forbi tomme, nedbrente landsbyer. Noen er ødelagte av kristne militser, andre av muslimske. Noen er brent til grunnen for bare få uker siden. En liten plastsandal ligger i askehaugen i det som engang var et soveværelse.

Vegetasjonen er grønn og frodig, men åkrene er uten grøde. En tredel av bøndene i landet tør ikke lenger pløye, så eller høste. De frykter angrep fra ulike militsgrupper. Matvareprisene stiger raskt.

Ifølge Human Right Watch så har den forholdsvis nyetablerte og hovedsakelig muslimske militsen, R3, ødelagt 13 landsbyer i området. Det er denne gruppen som ledes av general Sidiki. Selv mener ledelsen i R3 at de ikke er en milits, men en opprørsbevegelse som forsvarer sin egen befolkningsgruppe, kvegfolket peuhl.

FN-soldatene tar farvel. De kan ikke bli med til militsens hovedkvarter. To firehjulstrekkere kjører oss til utkanten av byen Koui, der ledelsen i R3 venter oss.

Før det stopper vi ved en skole. Fra klasserommet høres barnesang. De synger seg gjennom geografien. Navn på land og byer blir en sang med rim. Vi titter inn, hilser raskt, tar et par bilder av glade barn. Normalitet.

Den fryktede generalen

Rommet er mørkt. Døråpningen er eneste lyskilde. Den selvutnevnte generalen Sidiki Abass sitter bredbeint, streng og taus i en dyp lenestol. Han er godt beskyttet av soldater med nye automatvåpen, rene uniformer og militærstøvler.

Her har ingen på seg T-skjorter med fotballhelter eller flipp-flopper. Da generalen reiser seg, inntar soldatene innøvde posisjoner for å beskytte ham. I forhold til militsen anti-Balaka vi nylig besøkte, virker disse godt trente.

Vi går ut i det sterke lyset. NRKs fotograf vil at generalen skal sitte på panseret av et gammelt vrak av en bil under intervjuet. Blikket fra generalen Sidiki sier oss at det ikke blir noe av. Han er den eneste i gruppen i sivil. Svart turban og hvit, brodert jubbah eller kaftan.

– Hvem har sagt at vi dreper kristne? Hvem? Hvor har vi gjort det? Si meg hvor? Denne krigen er ikke en krig om religion, men om økonomiske ressurser, om materielle goder!

Generalen snakker høyt og insisterende. Vi henviser til hva vi har lest og hørt.

– Vi angriper ikke kristne! I vårt område bor det mange kristne. Vi angriper den kristne militsen anti-Balaka. Ikke fordi de er kristne, men fordi de tar det som er vårt. De stjeler våre eiendeler, de tar vårt kveg, og de skattlegger vårt folk når noen må gjennom deres områder, sier han.

Vi forteller om budskapet vi fikk med fra den unge lederen av anti-Balaka, at hans gruppe vil legge ned våpnene om R3 gjør det samme. Generalens kroppsspråk viser at dette er et meningsløst forslag.

– Vi har sagt vi kan følge statens anmodning om å legge fra oss våpnene, men ikke før anti-Balaka slutter å rane oss, sier han.

Ku er konge

– Her i Ouham-Pende er det få gruver med gull, uran og diamanter å sko seg på for krigsherrene, men desto mer kveg. Her pågår det en blodig kamp mellom de ulike militsgruppene om å få skattlegge kvegdriften.

Det sier Mario Tavolaj. Han leder det lokale kontoret i Paoue for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Han peker på kartet på veggen i konteiner-kontoret som viser hvor kort vei det er til Tsjad og Kamerun.

– Det er millioner av kveg som vandrer fram og tilbake mellom de tørrere områdene i nabolandene og de mer fruktbare områdene her. Med opptil 50 dollar i skatt per ku, blir inntektene enorme, sier Tavolaj.

Grovt sett er kvegdriverne muslimer, de bofaste bøndene er kristne. Disse gruppene har ofte motstridende interesser, blant annet om adgang til ferskt vann og grønt gress.

– Men det er ikke riktig at muslimske militser forsvarer interessene til kvegfolket, og at kristne militser forsvarer bøndene. Det er noe de bruker for å legitimere sin jakt på inntekter. Egentlig er de banditter alle sammen, sier Mario Tavolaj.

Han peker på kartet og sier at et stort antall militsgrupper kontrollerer hele regionen, unntatt i en radius på fire-fem kilometer rundt større FN-forlegninger.

En lastebil med mat

Etter flere måneders stans i forsyningene har en lastebil med maismel, salt, næringsblanding, olje og sukker kommet til Makunzi Walien, en av landsbyene som den overveiende kristne militsen anti-Balaka kontrollerer, nordvest i landet.

Varene lempes av foran kirken. Folk har stått i timevis i kø under den brennende sola.

I Den sentralafrikanske republikk får nær halvparten av befolkningen i seg for lite, næringsrik mat. 40 prosent av barna er underernærte, ifølge FN.

En eldre dame står bakerst i køen. Hun er spent på om hun står på listen over dem som får.

– Jeg rømte hit da mannen min ble drept av militsen. Han var syk, allikevel skjøt de ham. Jeg har to døtre. De er ikke her. Men folk her i landsbyen hjelper meg, sier Pauline Yadjo.

En myndig mann med ropert får all oppmerksomhet. Unge menn bruker seige kvister for å holde orden i rekkene. Pauline Yadjos navn ropes opp. Hun haster forbi køen med et smil og får en liten pose salt, fem kilo næringsblanding og et par liter olje.

– Om jeg er glad? Jeg er veldig, veldig glad, sier hun.

Mindre mat

Signalene fra Verdens matvarefond (WFP) tilsier at gleden kan bli kortvarig. Rasjonene kan bli halvert på grunn av manglende midler.

– Vi vet det er mange alvorlige kriser i verden, men det internasjonale samfunnet må ikke glemme dette landet. Vi har fått under 10 prosent av det som trengs, sier regional direktør for WFP, Abdou Dieng når NRK møter ham i Paoue.

Han besøker området sammen med Virginia Baikoua, sosialminister med ansvar for nasjonal forsoning. Vi spør hvilket ansvar hun og resten av regjeringen har for at befolkningen lider.

– Regjeringen har satt i gang omfattende programmer. Vi må få fred i landet og landbrukssektoren må bygges opp. Vi er takknemlig for den hjelpen vi får, og ber om at vi ikke blir glemt, sier ministeren. Hun gjør det klart at audiensen er slutt, før vi får gjentatt spørsmålet.

Ifølge Flyktninghjelpen er hun minister i det landet som har verdens mest neglisjerte flyktningkrise.

En stat uten kontroll

Staten har ikke kontroll over eget territorium. Den sentralafrikanske republikk rår over cirka 7000 soldater. Ifølge en anonym FN-kilde er styrkene dårlig trent, lite motiverte, dårlig lønnet, og dårlig utstyrt.

FN har nær 11 000 soldater og vel 2000 væpnede politifolk i landet. Det er ikke nok til å trygge sivilbefolkningen, ifølge sjefen for FN-styrkene selv.

Flere hundre er drept og nær 100.000 drevet på flukt, bare den siste tiden. Mange har rømt til Kongo, ikke langt fra der det siste utbruddet av ebola skjedde. Verdens helseorganisasjon er svært bekymret for at flyktninger kan ta med seg sykdommen tilbake når de vender hjem, som om ikke landet har problemer nok.

En modig pave

Før lovløsheten for alvor startet i 2012, var det drøyt 120.000 muslimer i hovedstaden Bangui, en by på størrelse med Oslo. Da pave Frans besøkte byen to år etter, var det bare 15.000 igjen.

De fleste bodde i bydelen PK5. Den var beleiret av den kristne militsen, anti-Balaka. Inn dit, til verdens farligste nabolag, ville paven. Hundre var drept i området kort tid før besøket.

Pave Frans kom i sin åpne, lille bil. Han gikk barbent inn i den lokale moskeen, bøyde hodet mot Mekka og hadde et lengre møte med imamen og hans menighet. Utenfor moskeen holdt muslimske og kristne militser hverandre i sjakk.

Sammen bad paven og imamen for fred. Muslimer jublet i T-skjorter med bildet av paven trykket på brystet. «Krigen er over» ropte de, mens de fulgte paven ut av den truede bydelen.

Men drapene fortsetter

Da NRK besøker den samme moskeen halvannet år etter, er det nettopp kommet en ny gruppe muslimske flyktninger hit. De har rømt fra kristne militser i utkanten av hovedstaden og er gjennomvåte av troperegnet.

En far, hans kone og åtte barn. De sitter tett sammen på betonggulvet utenfor moskeen og venter på å bli registrert.

I et lite rom ved siden av sitter en mann med bena i kors på et teppe og skriver. Med en lærd manns verdighet svarer han lavt og langsomt når vi spør ham hvorfor han er her.

– De drepte seks av mine åtte barn. Det sjuende vet jeg ikke hvor er, det åttende sitter der.

Younis Amat peker på en femåring med hvit, brodert kalott på hodet, som sin far.

Amat underviser barn og unge. Nå noterer han dagens tekst med hornpenn og blekk, på en brun trefjøl.

– De kom klokka fire om morgenen. Vi hørte skudd og granateksplosjoner. De drepte familien min, brant ned huset og skjøt meg i benet. De trodde jeg var død.

Amat senker stemmen ytterligere. Han vil ikke at femåringen skal høre.

– Nå er jeg lærer for sønnen min og noen andre flyktningbarn. Jeg vil gi koranens visdom til barna. De må forstå at de ikke skal drepe, sier han.

FN mangler tillit

Heller ikke i utkanten av Bangui kan folk føle seg trygge. Militsen herjer også der, på tross av FN-soldatenes tilstedeværelse.

Tilliten til FN er heller ikke høy. Soldater fra flere lands kontingenter er sendt hjem etter påstander om voldtekt.

I disse dager vurderer FN om hele Kongos styrke på over 800 soldater skal sendes hjem. Det er mistanke om at over 100 av dem har forgrepet seg.

Samtidig er Kongo et av de få landene som faktisk har straffeforfulgt soldater som er anklaget for overgrep i Den sentralafrikanske republikk.

Litt lykke i verdens ulykkeligste land

På The Beach sitter latteren løst. Parasollene er for små til å skjule flørten rundt bordene. Det koster 50 øre å bli fraktet hit i en uthulet trestamme. Sandbanken deler i elven i to utenfor hovedstaden.

På den andre siden ligger Kongo. Et dieselaggregat holder kjøleskapet i gang. Det lokale ølet er kaldt og godt. Unge menn tar salto fra stranden og ut i vannet. Flere lar seg imponere.

– Her har vi det fint, dette er godt land å bo i, sier Pierre.

Han peker på noen unger som spiller fotball, på mennene der borte som bøter slitte garn, på jentene i bitte små bikinier.

Han får støtte av venninnen ved siden av. Hun sitter med en iskald Cola og nyter ettermiddagssola. Sanden blir som gullstøv. Dråpene på badende kropper funkler som diamanter.

– Jeg er veldig glad i landet mitt. Det er her jeg bor. Det er her jeg har vennene mine, sier Fortune.

Det er ikke alle i Den sentralafrikanske republikk som vet at de bor i verdens mest ulykkelige land.