Torsdag lanserer hjelpeorganisasjonen sin årlige rapport om glemte flyktningkriser. Der troner Den sentralafrikanske republikk på topp, tett fulgt av Kongo, Sudan og Sør-Sudan.
– Dette er fluktkriser vi ikke bare har glemt, men som det internasjonale samfunnet aldri har vist tilstrekkelig vilje til å løse. Mange av de fordrevne har flyktet fra sine hjem gjentatte ganger, og for hver gang blir de mer sårbare, sier generalsekretær Jan Egeland.
Hjelpen uteblir
I Den sentralafrikanske republikk har nesten 900.000 mennesker, én av fem innbyggere, måttet flykte på grunn av konflikten mellom den kristne anti-balaka-militsen og muslimske Seleka-opprørere. Landet ligger også på bunn på FNs utviklingsindeks.
Men krisen er nærmest fullstendig neglisjert av verdenssamfunnet, ifølge Flyktninghjelpen.
– Krisen når sjelden mediene, pengene til nødhjelp uteblir, og det siste halvåret har volden igjen økt i landet, sier Egeland.
I fjor bidro givere med bare 38 prosent av pengene som FN og humanitære partnere ba om for å møte de aller mest prekære behovene.
På tross av løfter om støtte på en giverlandskonferanse i Brussel i november i fjor har pengene uteblitt.
Vold og internt fordrevne
I nabolandet Kongo har 475.00 flyktet til omkringliggende land, mens 467.400 er internt fordrevet som følge av konflikter og vold. Sudan har hele 3,2 millioner internt fordrevne, de fleste i Darfur, mens nærmere 350.000 har søkt tilflukt i naboland.
I Sør-Sudan har politisk strid og påfølgende krigshandlinger siden 2013 drevet drøyt 1,8 millioner mennesker på flukt til andre land. Dette er nå verdens raskest voksende flyktningkrise, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).
I tillegg står Nigeria, Jemen, Palestina, Ukraina, Myanmar og Somalia på Flyktninghjelpens liste.
I slutten av mai publiserte Flyktninghjelpen en annen rapport som viser at antall mennesker på flukt i eget land nesten er doblet siden 2000. Hvert eneste sekund ser en ny person seg nødt til å dra fra hjemmet sitt.
Har ansvar
Alle de fem øverste fluktkrisene utspiller seg i Afrika, i områder som allerede er preget av fattigdom og underutvikling, påpeker Egeland.
– De som må flykte fra hjemmene sine, har som regel ikke ressurser til å reise lenger enn til nærmeste naboland, og et stort antall er på flukt i eget land. At disse menneskene ikke når fram til våre egne dørterskler, gir ingen rett til å lukke øynene for de lidelsene som utspiller seg, og fratar oss ikke ansvar for å hjelpe, slår han fast.