Skandalen som fikk vikingene til å gå bananas

Dagen etter at Aftenposten og flere internasjonale medier avslørte verdens til nå største graveprosjekt, sto jeg på en hotellbalkong og kikket ned mot plassen foran det islandske Alltinget. I sentrum for verdensbegivenheten: En islandsk statsminister, og en formue i et skatteparadis.

Islendingene går for å være værharde. Kanskje fordi jeg aldri har vært på Island før, trodde jeg også de var sindige. Da jeg underveis i Island-oppholdet ga uttrykk for denne oppfatningen i et Facebook-innlegg, kom umiddelbart korreksen fra en kollega: Hvorfor skulle de være sindige? Dette er jo blant annet snakk om etterkommerne etter de mest eventyrlystne vestlendingene fra Norge.

Muligens tenkte han også på at vikingene ikke akkurat var kjent for å ha det beste lynnet.

Det kan så være, svarte jeg. Men det sinnet jeg hadde sett i Reykjavik minnet mest om et engasjement jeg tidligere bare hadde sett på fotballkamper i Latin-Amerika: Et boblende engasjement, på grensen til å bli ukontrollerbart.

Synet av folkemengden som vokste fram på plassen der nede i Reykjavik sentrum, bevæpnet med gul frukt og flere liter melkeprodukter, levnet liten tvil: Denne stormen kunne ikke engang de værharde islendingene akseptere.

Politiker? Nei takk.

Sigmundur Davíð Gunnlaugsson, den nå avgåtte statsministeren i sentrum for begivenhetene har ikke gjort noe ulovlig. For å finne svaret på hvorfor islendingene likevel virket så voldsomt forbanna, må man skru klokka åtte år tilbake: Til den gang de islandske bankene falt som fluer.

Utenlandske selskaper hamret på dørene med krav om tilbakebetaling av lån og sørget for en omveltning i en nasjonal økonomi verden sjelden har sett maken til.

I løpet av kort tid ble islendingene klar over at deres egen regjering ikke hadde noe som helst oversikt over hvordan bankene opererte.

– Kreftene som førte til den økonomiske kollapsen var egoisme og grådighet: Bankfolkene gjorde risikable investeringer, gjorde seg selv rike, kjøpte store hus og «fancy» biler, og (...) den islandske bank-økonomien ble avslørt som fiksjon, skriver Jón Gnarr i boka om hvordan han – med finanskrisen som bakteppe – gikk fra å være skuespiller til å bli borgermester i Reykjavik over natta.

Gribb i glasshus

Gnarr brukte sin manglende politiske erfaring som sitt største fortrinn. Likevel var det nevnte Sigmundur Ingi Gunnlaugsson fra det langt mer konvensjonelle politiske partiet Fremskrittspartiet, som ligner Senterpartiet i Norge, som i 2013 ble valgt til statsminister.

Fremskrittspartiet, eller «Framsóknarflokkurinn» satt i en koalisjonsregjering i perioden 2003 – 2007, og har i ettertid måttet ta sin del av ansvaret for den økonomiske tragedien i 2008. En av grunnene til at islendingene likevel ga partiet en ny sjanse i 2013, var den kompromissløse linja Gunnlaugsson hadde mot den kontroversielle ICESAVE-avtalen.

Ikke pokker om nederlendere og briter skulle pille sagaøya på nesa, messet Gunnlaugsson, og kalte fondene som kom med krav mot islandske banker for «gribber».

Fallet ble derfor desto større da de mye omtalte Panama-dokumentene bekreftet rykter og mistanker som allerede hadde versert på Island i ukevis: Gunnlaugsson hadde spilt et skittent spill. Samtidig som den jevne islendingen selv har måttet forholde seg til strenge valutabegrensninger, hadde Gunnlaugsson, gjennom sin kone, plassert penger i et selskap registrert på De britiske Jomfruøyene. Et selskap som til overmål har krevd store summer fra de kollapsede bankene.

Statsministeren og hans lommebok hadde ikke måttet forholde seg til en krone som er verdt om lag en femtendedel av den norske, og som den jevne islending ikke har lov til å ta med seg ut av landet.

Piratene kommer

I forrige uke fylte Skyr-begeret seg opp igjen, slik det gjorde det i 2008, før det igjen ble kastet mot den gamle steinbygningen som huser Alltinget. Igjen setter mange islendinger likhetstegn mellom politisk erfaring og korrupsjon.

Det er i dette politiske landskapet over 40 prosent av Islands befolkning, som strengt tatt ikke er mer enn om lag 320.000 personer, i forrige uke svarte at de nå foretrekker Piratpartiet.

– Et sår som ble åpnet i 2008, har blitt åpnet på nytt. Nå føler folk at alle de har stolt på, har forrådt dem, sier Piratpartiets frontfigur, Birgitta Jónsdóttir, til NRK innimellom slagene på Alltinget.

48-åringen med bakgrunn fra Wikileaks-bevegelsen har blitt en motvillig ledestjerne for Islands opposisjonelle, og gjentar flere ganger at hun hadde konkrete tanker om å gi seg som politiker «før alt dette skjedde».

Den mørkhårede sjørøverdronningens fremste kampsak er noe som går rett hjem hos makttrøtte islendinger: Grunnloven, det mest grunnleggende ved (den lille) nasjonalstaten må endres, og mer direkte demokrati må til.

Jónsdóttir snakker om en tiårsplan, men innrømmer at det gjenstår mye grunnarbeid og planlegging før det unge partiet er klare til å lede et land. Kritiske spørsmål om mangel på konkrete planer preller imidlertid av piratenes «kaptein» som vann på skuta.

– Hvis man går videre og later som om alt er bra, og vi fortsetter å bygge på sand, slik vi har gjort igjen, og igjen og igjen, betyr det ikke noe hvor vakkert formulert og detaljert planen din er: Det kommer aldri til å holde.

Og i den grad en politiker er et sannhetsvitne: Islendingene er sindige, bedyrer Jónsdóttir.

Problemet er bare at islandske politikere har hatt en egen evne til å provosere folket.

– Jeg har vært en aktivist lenge, og vanligvis er det bare de samme 100 menneskene som kommer på alle demonstrasjoner. Islendere er veldig rolige, og det skal mye til for å provosere oss. På en måte er vi som finnene: Vi er veldig strenge, og vi smiler ikke så mye, men når det gjelder slike ting blir vi sinte, sier Jónsdóttir, som også sto fremst blant demonstrantene under bankkollapsen i 2008.

– Demonstrasjonene har vært de største i vår historie, med god margin. Det er tydelig hva folk vil, men regjeringen ser ikke ut til å forstå det, smiler Jónsdóttir oppgitt.

Yoghurt

Tråkkende rundt i Reykjaviks gater tenker jeg at vår vikingnabo i vest, kanskje ikke overraskende, på mange måter ligner Norge. Det er vindfullt og kjølig. Islendingene har en omfattende fiskeindustri. Fjell omkranser flat vulkanstein, som minner om de minst kuperte delene av det norske høyfjellet.

Inntrykket forsterkes tidvis også av arkitekturen. Med sin nærmest øst-berlinske nøkternhet, gir den utslag som hovedbygningen til den nasjonale rikskringkasteren, RUV. Hadde jeg vært tilstrekkelig trøtt på vei til jobb en dag hadde jeg ikke stusset om NRKs hovedbygning på Marienlyst i Oslo hadde blitt byttet ut med Ríkisútvarpiðs hovedkvarter.

Forskjeller er det likevel, det er opplagt. For nordmenn kunne vel ikke samlet seg på stortingsplassen, væpnet med Tine yoghurt og bananer?

Det er i alle fall nærliggende å tro at dette med kasting av melkeprodukter i stridstid er særegent for sagaøya. Eller, for å si det med den islandske snekkeren, ateisten og sosialisten Helgi Hóseassons ord: «If you have the Skyr, you throw it.»

Dersom det ordtaket gjorde deg forvirret, er vi i samme båt.

Sviktet

Arnar Pall Hauksson har vært journalist på Island siden 1983, så lenge at han kunne dekke opphevelsen av det noe merkverdige ølforbudet på øya i 89. Hauksson har – i likhet med samtlige islendinger jeg spør – ikke en helt presis forklaring på hvorfor akkurat et yoghurtprodukt og bananer er «weapons of choice» i møte med upopulære politikere.

Samtidig har han nok politisk tyngde til å hevde at den politiske situasjonen som har oppstått etter Panama-lekkasjene er uten sidestykke i landets historie. Den værbitte, kortklipte mannen i begynnelsen av 70-årene bruker noen sekunder på å tenke når han blir spurt om hva det er med de siste avsløringene som gjør islendingene så sinte.

Så kommer svaret, levert på den trege, nesten saktmodige måten så mange islendinger prater på.

– Det er vanskelig å si, men jeg tror mye av det handler om at folk føler seg lurt og sviktet, særlig etter TV-intervjuet som ble sendt sist søndag.

• Se intervjuet og dokumentaren som førte til at Islands statsminister måtte trekke seg på Brennpunkt fra klokken 21.35.

– Hva slags drama vil dere skape?

Hauksson sikter det etter hvert famøse intervjuet, der Gunnlaugsson først forklarer en SVT-reporter hvilken fabelaktig jobb han og landet har gjort i kampen mot utenlandske investorer. Det er når en islandsk journalist begynner å spørre om Gunnlaugssons egne investeringer at statsministeren reiser seg i harnisk, mens han spør journalisten «hva slags drama er det du prøver å lage her?».

Dagen før han omsider annonserte sin avgang, fortalte Gunnlaugsson Alltinget at han har betalt skatt av alt han skal betale skatt for. Fallet var likevel uunngåelig, og nå vakler også resten av koalisjonsregjeringen.

En ting fikk i alle fall den avgåtte statsministeren rett i: Drama, det ble det. Selv om det er vanskelig å se at skylden ligger hos mediene, mener RUV-journalist Hauksson at intervjuet har skapt et politisk kaos som kan sammenlignes med situasjon i 2008.

– Vi har hatt en bankkollaps og en finanskrise, men situasjonen har kommet på rett vei. Når det så viser seg at noen av de mest profilerte menneskene i landet har sluppet å forholde seg til «pengegjerdet» som gjør at folket må oppbevare verdiene sine i islandske kroner – en valuta ingen vil ha – blir folket forbannet.

En demonstrant med et erkeislandsk navn og oppsyn, oppsummerer presist ved barrikadene utenfor Alltinget.

– Den eneste grunnen til at regjeringen prøver å unngå et nyvalg nå, er fordi de vet at Piratpartiet er de største. Dessuten mener de selv at jobben med å bli kvitt "gjaldeyrishöft" (de islandske valutabegrensningene, journ.anm.) er så viktige at de må bli sittende i regjering. De håper at det holder, men det gjør det ikke. Særlig ikke nå, sier Sigurgeir, hvis etternavn forsvant i regnet på journalistens notatblokk.

Pengeparadokset

Et paradoks følger: Tvangstrøyen «pengegjerdet» innebærer ble i forrige uke brukt som forhandlingskort overfor opposisjonen. «Vent med å skrive ut nyvalg til september, så skal pengegjerdet fjernes», forklarte den nyinnsatte – og allerede svært upopulære – statsministeren Sigurdur Ingi Jóhannsson.

Da den noe korpulente mannen i 50-årene første gang snakket med pressen som regjeringsoverhode, visste han godt at hans koalisjon kom til å overvinne mistillitserklæringen som ble lagt på bordet et par dager senere.

Med det som bakgrunn gjorde han lite for å dempe misnøyen blant Sigurgeir og de andre demonstrantene som sto og hamret på barrikadene utenfor Alltinget, for tredje dag på rad.

– Det kommer ikke til å bli store forandringer med meg som statsminister, sa Johannsson, for anledningen med et lite lommetørkle rundt halsen.

Det er mulig Johansson får rett – på kort sikt. Likevel er det nærliggende å tro at høstens nyvalg blir en braksuksess for piratene.

Eller?

Politikerforakt

– Det er en ting å være en revolusjonær i opposisjon og gjøre det bra på meningsmålinger. Det noe helt annet å gjøre det bra på ordentlig.

Guðni Thorlacius Jóhannesson er ikke så sikker. Han er dosent i historie ved universitetet på Island. Fra sitt kontor, i en bygning som nok en gang gir denne øst-berlinske følelsen, forklarer akademikeren på sjarmerende kantete engelsk om en nesten total mangel på tillit til det politiske systemet etter bank-kollapsen i 2008.

– De siste årene har ting forbedret seg sakte. Økonomien er på rett fot. Noen av dem som ble dømt for å være ansvarlige for rotet vi havnet er satt i fengsel, så man har opprettet en viss tillit til rettssystemet.

– Samtidig viser dette at de nødvendige forbedringene når det gjelder politisk kultur og grunnlovsmessige anliggender ikke har skjedd. Piratene tjener stort på det, sier Jóhannesson.

Revolusjonen spiser sine barn

Likevel, påpeker Jóhannesson, er det stor forskjell på å sitte i opposisjon og ved makten. Et eksempel er knyttet til Reykjaviks tidligere nevnte rock & roll-ordfører, Jón Gnarr. En av dem som startet sin politiske karriere i Gnarrs «The Best Party», den tidligere heavy metal-musikeren Óttarr Proppé, sitter i dag på Alltinget for partiet «Lys Framtid».

– Vi har et sterkt demokrati i bunn, og vi trenger å gjenoppdage denne ånden i demokratiet, sier Proppé til NRK når han blir spurt om Islands framtid etter skandalene.

Proppé har nå tatt av seg heavy metal-oppkledningen, og tatt på seg en oransje dress av kordfløyel. Framtiden for Proppés parti ser imidlertid i beste fall grå ut, ettersom islendingene nå har begynt å se på heavy metal-musikeren som en del av «den gamle gruppen» politikere på sagaøya.

– Han har blitt temmet. Det skjer med alle. Etter kollapsen i 2008 hadde vi valg i 2009. Da var det et parti som het «The Citizen Movement», en slags forløper til Piratpartiet. Det imploderte av seg selv. Revolusjonen spiste sine barn, kan man si.

Før partiet visste ordet av det, var medlemmene i The Citizen Movement «i halsen på hverandre», forklarer dosenten.

– Det er frykten mange også har når det gjelder Piratene. De er en haug med mennesker som har sterke overbevisninger, og de vil forandre verden. Spørsmålet er hva de skal gjøre når de kommer til makten?

– Hvis man skal vurdere på grunnlag av hva som skjedde med "The Citizen Movement", vil de møte hindringer, de vil begynne å krangle seg imellom, de vil finne ut at man ikke kan gjøre alt gjennom direkte demokrati og møter på nettet. Det er også en av grunnene til at jeg tror de vil gjøre det bedre på meningsmålinger enn hva som faktisk blir det endelige valgresultatet.

Jóhannesson peker også på en stor utfordring i et land med drøyt 300.000 innbyggere: de aller fleste har dårlige erfaringer med de aller fleste.

– Så fort folk ser kandidatene, og listen med folk som representerer Piratpartiet, vil folk si: Er han fyren der? «I am not voting for that guy», sier Jóhannesson.

Eller som demonstranten Jon K. Fastir oppsummerte det, da han ble spurt om avgåtte Gunnlaugsson kunne klare å klamre seg til makten.

– Han har egentlig ikke noe valg, han må gå. Det islandske samfunnet er for lite til at han kan gå rundt i gatene.

Pølseselgerens postskriptum

Et P. S. etter at alt dette er skrevet: Det er feil å si at alle jeg møtte i løpet av mine fire dager på Island var blindet av raseri. I en pølsekiosk i Reykjavik sentrum står Palmar Baldvinsson. 93-modellen emigrerte til Norge og Ålesund etter finanskrisen, men flyttet tilbake til Island i september.

Kanskje er det påvirkningen fra Sunnmøre som gjør det, men kanskje er det også slik at islendingene i bunn og grunn faktisk er slik jeg trodde på forhånd: sindige, stødige, værbitte.

– Jeg bryr meg ikke så veldig om politikk. Jeg tenker at alle må få en sjanse.

– Men er det ikke kaotisk, da? Ønsker du deg ikke mer stabile forhold?

– Hvorfor det? Da blir det færre folk her. Har du lyst på en pølse?

– Gratis?

– Ja ja, det går bra. Jeg har aldri solgt mer enn jeg har gjort den siste uka.