Etter min oppsigelse fra stillingen som kunnskaps- og barneminister, mener jeg det er viktig at følgende fremkommer.
Selv om mange synes det er vanskelig å tro det i dag, var jeg helt uerfaren i kjærlighetsforhold på den tiden jeg møtte faren til barnet mitt, våren 1989, og hadde aldri vært sammen med en mann. Jeg hadde vært engasjert i kristent arbeid siden jeg var 13 år, og vennene mine der var i ulike aldre, både folk som var yngre enn meg og også eldre. Jeg møtte barnets far gjennom denne jobben, men jeg var aldri direktør for noe eller en veileder, bare én av gjengen som var der. Folk eldre enn meg hadde ansvaret for dette arbeidet og ledet det.
Denne våren er faren til mitt barn snaut 16 år. Han fylte 16 i august 1989. Først var vi bare venner. Han likte å diskutere alt mellom himmel og jord med meg, og jeg likte ham godt. Han var morsom og vi kom godt overens, uten at jeg hadde noen baktanker. Utover sommeren la han ikke skjul på interessen for et nærmere forhold. Etter historiene hans å dømme, var han mye mer erfaren enn meg når det gjaldt seksuelle forhold, da jeg, som sagt, aldri hadde vært med en mann. Han hadde, om jeg husker feil, hatt flere kjærester og navngitt minst to kvinner, mye eldre enn meg, som han hadde hatt nære forhold til.
Jeg ønsket ikke å ha mer kontakt og forsøkte gjentatte ganger å bryte kontakten med ham, men det gjorde ham bare mer aggressiv, og jeg opplevde noe som i dag vil kalles stalking, men det begrepet fantes ikke på den tiden. Dette tok ulike former, men han begynte blant annet å gjøre det til en vane å komme opp til Mosfellsbær hvor jeg bodde med far og søster, og hang rundt i huset i all slags vær og kom så til vinduet mitt når alt var blitt stille. Søsteren min fant ham minst to ganger i garasjen vår, hvor han hadde funnet seg til rette.
Det føltes ikke bra. Jeg følte meg skyldig for ham og følelsene hans som han bar så åpent utenpå, og som jeg ikke kunne gjengjelde, selv om jeg brydde meg om ham. Jeg var også bekymret for ham og situasjonen hans, som var vanskelig på mange måter, og jeg ønsket å støtte ham og hjelpe på alle måter jeg kunne.
Det var en slik natt i slutten av september 1989 at jeg slapp ham inn. Da var han 16 år gammel og jeg klarte bare ikke å takle situasjonen.
Selv om jeg ikke hadde tenkt noe spesielt på det, var den seksuelle lavalderen 16 år på den tiden. Samkvem mellom folk i denne aldersgruppen var ikke uvanlige, selv om de ikke var ønsket. Aldersforskjellen var imidlertid nesten alltid i den andre retningen.
Jeg ble nok gravid med en gang denne første gangen, og etter det varte forholdet vårt noen uker. Sønnen vår ble født i juni 1990 da jeg var 23 år og barnefaren nesten 17 år gammel.
Rett etter at barnefaren fant ut at jeg var gravid, ble han betydelig mindre interessert i meg. Det bekreftet det jeg lenge hadde tenkt, at det ikke var noen framtid for forholdet vårt.
Etter hvert som svangerskapet forløp, forsvant barnefaren, og jeg klarte ikke å få tak i ham på noe vis. På en eller annen måte fant jeg likevel ut at han hadde flyttet inn med ei kvinne som var eldre enn meg. En gang klarte jeg å få tak i ham hos henne da jeg trengte å snakke med ham.
De siste månedene før fødselen visste jeg lite eller ingenting om faren til barnet mitt og det var ikke noe forhold. Det var ikke før jeg bokstavelig talt skulle føde barnet på fødeavdelingen at han dukket opp og jeg går med på å la ham komme inn, og derfor var han til stede ved fødselen.
Etter at babyen ble født, prøvde jeg å holde kontakten med barnefaren slik at han kunne ha kontakt med sønnen sin. Her må man ha i mente at det ikke fantes mobiltelefoner, kun fasttelefoner.
Så jeg ringte ham ofte og inviterte ham hjem, og så tok jeg med barnet for å hente ham. Dette fungerte noen ganger, men så ble det veldig vanskelig å hente ham. Hvis jeg skulle hente ham og vi ble enige om når og hvor, endret det seg alltid og han ga aldri beskjed. Så noen ganger sirklet jeg rundt boligkvarteret hans med babyen i bilen i kanskje en time, uten at han dukket opp.
De gangene jeg henvendte meg til foreldrene hans, sa de at de ikke visste hvor han var og det var tydelig at han ikke bodde hos dem og at forholdet til foreldrene hans var vanskelig.
Som ung mor tenkte jeg først og fremst på sønnen min og hadde støtte fra min far og søster. Etter vanskeligheter med å opprettholde kommunikasjonen med barnets far og generelt forsøke å finne ut hvor han kunne være, noe som var svært belastende, bestemte jeg meg for å slutte å ta initiativ til denne kommunikasjonen. I stedet kunne han ta initiativ.
Som alenemor med svært begrensede økonomiske ressurser ba jeg først om barnebidrag etter loven, som barnets far samvittighetsfullt betalte.
Da gutten vår var rundt 2,5 år gammel fikk jeg stevning fra Justisdepartementet uten varsel fordi barnefaren ønsket samvær med gutten annenhver helg. Med tanke på det som hadde skjedd før, stolte jeg rett og slett ikke på at han kunne leve opp til det ansvaret. Det ble imidlertid gjort en avtale om at han skulle få møte gutten en gang i måneden hjemme hos meg, da jeg bodde hos faren min.
Dette skjedde to eller tre ganger, men etter det viste barnefaren ikke noe initiativ til å ha kontakt med gutten. Han sendte heller aldri bursdags- eller julegaver til gutten og viste heller ikke noe initiativ til å ha kontakt med ham.
Da gutten fylte 3, dukket barnefaren opp uanmeldt til bursdagsfesten. Jeg sa til ham at det ikke gikk, og at han heller måtte gi beskjed på forhånd slik at vi kunne finne en passende tid for at de kunne møtes. Da hadde han med seg en gave, den eneste han noen gang ga sønnen sin.
Da jeg gjennomgikk denne historien i går, mintes jeg og min søster en at barnefaren på et tidspunkt hadde ønsket, sannsynligvis da barnet var rundt 4 år gammel, at han og jeg i en samtale at faren til barnet mitt på et tidspunkt, å ha barnet hos seg i helgen fordi han hadde fått seg samboer. Jeg sa som før at han måtte bli kjent med ham først. Han mente jeg var veldig urettferdig, men fulgte ikke opp dette.
Det er verdt å huske på at jeg i disse årene aldri visste nøyaktig hvor barnefaren bodde eller hva telefonnummeret hans var. Så jeg hadde ingen mulighet til å kontakte ham, verken etter bursdagen for å invitere ham til å møte barnet eller da han ikke fulgte opp denne andre forespørselen.
Etter dette viste barnefaren ingen interesse for å kommunisere med sønnen, selv om jeg tror han kom da gutten var rundt 8 år gammel, men jeg husker ikke hvordan det skjedde.
Et barn er ikke en pakke som du overlater til noen, selv om de deltok i unnfangelsen, hvis det ikke finnes et forhold. Jeg tror barnefaren tenkte på å møte gutten fire-fem ganger, og det så alltid ut til å være på hans premisser og når det passet ham. Det var aldri noen oppfølging fra hans side eller noen vilje til å gjøre en innsats for å få kontakt med barnet. Som barnets verge hadde jeg plikt til å ta vare på ham og jeg har helt ren samvittighet overfor min sønn og barnets far i denne forbindelse.
Ved en tilfeldighet traff barnefaren på sønnen da han var 19 år gammel. Etter det møttes de én gang og aldri igjen. Siste kommunikasjon var i 2010 i form av en melding til barnefaren på Facebook.
Sønnen vår er 35 år i dag. Han har derfor vært myndig i lovens øyne i 17 år. De møttes en gang ved en tilfeldighet, men utover det har barnefaren aldri i alle disse årene gjort det minste forsøk på å møte ham eller etablere et forhold med ham. Gitt min tidligere erfaring, kan jeg ikke si at det overrasker meg.
Da sønnen min var litt over ett år, møtte jeg min nåværende mann, som ble min sønns far med alt som hører med. Kommunikasjonen og forholdet mellom far og sønn har alltid vært veldig bra, så det var helt naturlig at han ble oppkalt etter den eneste faren han noen gang har kjent
Tirsdag 11. mars viser statsministerens assistent meg en tekstmelding da jeg skulle til å delta i en debatt i Alltinget. Meldingen var kort og gikk ut på at navngitt kvinne, som jeg ikke visste hvem var, ønsket et møte med statsministeren for å diskutere meg. Jeg håper ingen klandrer meg for å være nysgjerrig på hvem denne kvinnen var og hvilke saker som handlet om meg, som hun ønsket å diskutere.
Etter litt leting ser jeg at hun og min eldste sønns far var venner på Facebook. Jeg begynte å mistenke hvilken sak hun ville diskutere, uten å vite noe om forholdet mellom denne kvinnen og barnets far. Søndag 16. mars hadde jeg først telefonkontakt med kvinnen, og da viste det seg at hun var barnefarens tidligere svigermor. Hun anklaget meg for å hindre ham i å ha kontakt med sønnen, noe jeg fullstendig benekter, som skissert ovenfor.
I denne samtalen og flere andre som fulgte den siste uken, forteller hun meg at hun har sendt en melding angående disse sakene til statsministeren, og siden de ikke har fungert slik hun ønsket, ville hun lete etter andre muligheter. Hun sa imidlertid at hun ikke hadde tenkt å ta saken til mediene da jeg spurte om det. Hun insisterte på at barnefaren ikke sto bak dette juridiske oppspinnet.
Det var da i går morges, torsdag 20. mars, at en reporter fra RÚV sendte en melding til min assistent og ba om et intervju med meg om mitt forhold til barnefaren for 35–36 år siden. Selvfølgelig var det tydelig hva det dreide seg om.
Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av barne- og ungdomsspørsmål og ble uteksaminert som lærer i 1994 da sønnen min var fire år gammel. Som kunnskaps- og barneminister hadde jeg en unik mulighet til å påvirke denne viktige saken betydelig. Det var og er planer om en rekke saker for å bedre livet til barn og unge.
Da det ble klart at RÚV ville rapportere om et forhold nesten 40 år tilbake i tid, fra hans side, uavhengig av om jeg stilte til intervju eller ikke, innså jeg at mine personlige problemer fra da jeg var ei ung kvinne ville kaste skygge over arbeidet mitt i kunnskaps- og barnedepartementet, men også alt arbeidet til regjeringen som har ambisiøse planer for samfunnet.
Mine kolleger, kolleger i regjeringen og i parlamentsgruppene til regjeringspartiene, sammen med meg, ville blitt jaget av mediene for å kreve svar og meninger om mine personlige anliggender. Saker som jeg rett ut mener ikke har noen innvirkning på mitt arbeid som statsråd. Men det var ikke min avgjørelse.
Etter samtaler med mine nærmeste kolleger, mine barn, far og søster, og deretter regjeringslederne, var det min beslutning å ikke la disse sakene ta all oppmerksomheten bort fra de viktige sakene som jobbes med i mitt departement og i regjeringen som helhet. Det var ikke en lett avgjørelse, men det var min. Den siste samtalen var til mannen min, som var i utlandet, for å informere ham om avgjørelsen min.
En halvtime senere, like før klokka 18 i går, møtte jeg opp til et intervju med en RÚV-reporter, der jeg la alle kortene mine på bordet så ærlig jeg kunne, etter hukommelsen min. I samme øyeblikk ble det sendt en radioreportasje i Spegillinn, som jeg ikke hørte og som jeg ikke kjente til innholdet i. Der ble det sagt flere ting som ikke overensstemmer med det jeg husker fra denne delen av livet mitt, for 35–36 år siden.
Nå som jeg har trukket meg fra stillingen min, som formelt trer i kraft når statsministeren og presidenten på Island har bekreftet det, håper jeg at mine kolleger i departementet, stortingsgruppen og de andre regjeringspartiene slipper å bli pålagt å dømme meg og mitt privatliv. De fortjener ikke å bli involvert i mine private anliggender og vil forhåpentligvis få fred til å utføre det viktige arbeidet de har påtatt seg i Allrtinget og i regjeringen.
I denne omgang vil jeg ikke stille til intervjuer om denne saken, og håper at mediene vil publisere denne uttalelsen selv om den er lang. Jeg mener det er viktig at mitt perspektiv får samme oppmerksomhet som andre nyheter om dette sakskomplekset har fått allerede i de fleste mediene i landet.
Til mine kolleger i regjeringen og regjeringens stortingsgrupper sender jeg en kamphilsen og takk for æren av å ha fått den viktige jobben det er å være kunnskaps- og barneminister.
